Det finnes 10 ulike typer.

Men hva er egentlig en personlighetsforstyrrelse og hva vil det si å få en slik diagnose?

– Hvis jeg skal si det helt enkelt, så er personlighetsforstyrrelse en psykisk lidelse der vedvarende strev i forhold til seg selv og i forhold til andre skaper problemer i hverdagen, sier Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs til forskning.no.

Hun er leder for Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri (NAPP).

– Det er en psykisk lidelse hvor lav og/eller ustabil selvfølelse, og vansker i mellommenneskelige relasjoner negativt påvirker livskvaliteten og hvordan man fungerer i det daglige.

I 2021 anslo statistikksjef i NAV Ulf Andersen at 28.000 trygdemottakere har personlighetsforstyrrelser.

LES OGSÅ

Narsissistisk personlighets-forstyrrelse: Føler seg veldig sårbare

Født sånn, eller blitt sånn?

De fleste som får en personlighetsforstyrrelse, utvikler det i ungdomsårene som en kombinasjon av genetisk sårbarhet og miljømessig belastning i oppveksten. Hvis du er mer sårbar, så tåler du negative opplevelser mindre enn de som har mindre sårbare gener.

Det du opplever i oppveksten kan altså ha store konsekvenser, nettopp fordi det skjer mens personligheten din er i utvikling. Det kan handle om ulike typer omsorgssvikt, mishandling eller traumer.

– Det er uhyre sjeldent at en personlighetsforstyrrelse utvikler seg i godt voksen alder, sier Eikenæs.

Slik stilles diagnosen

Hvis du skal få en diagnose, må behandleren først undersøke om du har symptomlidelser som angst, depresjon, spiseforstyrrelser, rusmiddellidelser eller ADHD. 

Når det er gjort, begynner utredningen for personlighetsforstyrrelse. Diagnostikken foregår som en helhetsvurdering der et eget intervju og spørreskjema vanligvis inngår.

– Vi må se at det er noe som er relativt stabilt og typisk for den personen over tid, for å kunne si at dette handler om en personlighetsforstyrrelse, og at det ikke bedre forklares av en annen psykisk eller kroppslig lidelse, sier Eikenæs.

Ulike måter å forstå det på

Det er forskjellige måter å forstå og diagnostisere personlighetsforstyrrelser på.

ICD (International Classification of Diseases) er verdens helseorganisasjons diagnosesystem, som vi i Norge er forpliktet til å følge. Akkurat nå er vi på ICD-10, altså den tiende versjonen. Direktoratet for e-helse har satt i gang arbeidet med overgangen til den nye versjonen, kalt ICD-11.

– Det er foreløpig ikke satt et tidspunkt for innføring av ICD-11 i Norge, og den er ennå ikke oversatt til norsk, skriver Alfhild Stokke i en e-post til forskning.no. Hun er avdelingsdirektør i Direktoratet for e-helse og har ansvar for helsefaglige kodeverk og terminologi.

ICD-11 er radikalt forskjellig fra ICD-10 når det gjelder personlighetsforstyrrelser, men er ganske lik den alternative modellen som kom med DSM-5 i 2013, forteller Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs. DSM er det amerikanske diagnosesystemet.

– Jeg liker den alternative modellen så godt fordi den sier så tydelig hva det hele dreier seg om. Der er det mye enklere å forstå hva personlighetsforstyrrelse handler om, sier Eikenæs.

– Vi har et forskningsprosjekt gående, der vi tester ut denne modellen i Norge, og pasientene føler seg godt forstått – «det er akkurat dette det handler om», sier de ofte.

Personlighetsfungering

– Personlighetsfungering er et begrep som blir brukt mer og mer og har sentral plass i den alternative modellen, sier Eikenæs.

Ifølge den alternative modellen, så måler man personlighetsfungering på to hovedkomponenter: fungering i forhold til seg selv og i forhold til andre, med fire hovedområder: identitet og selvstyring, empati og nærhet. For å nå diagnoseterskelen i den alternative modellen skal det være moderate problemer på minst to av de fire hovedområdene.

Men personlighetsfungering er ikke noe som bare gjelder pasienter. Det gjelder for alle mennesker.

–  Det betyr at personlighetsproblemer er noe som vi alle har mer eller mindre av. Har man veldig mye av det, så har man en personlighetsforstyrrelse.

Eikenæs tror at denne måten å tenke og snakke om det på, kan bidra til å endre stigma og dårlige holdninger.

– For da er det ikke bare de og oss, eller jeg og dem, men det er noe alle kan kjenne mer eller mindre.

Tabubelagt diagnose

Eikenæs sier at mange har fordømmende holdninger til blant annet narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

–  De blir ofte stemplet som bare onde og utspekulerte. I virkeligheten strever de alvorlig med selvfølelsen sin – de slites ofte mellom selvforakt og for høy selvfølelse, og motstridende følelser som skam og stolthet, sier Eikenæs.

De med unnvikende personlighetsforstyrrelse strever også med regulering av selvfølelsen. Forskjellen er at de mer stabilt har negative tanker om seg selv og så har de mindre av den vekslingen som de med narsissistisk personlighetsforstyrrelse strever med, sier hun.

Disse diagnosene er på vei ut, altså narsissistisk, emosjonelt ustabil og unnvikende.

– I fremtiden så vil vi kanskje snakke om en mild/moderat/alvorlig personlighetsforstyrrelse med konkrete trekk. Unnvikende trekk, eller impulsive trekk, for eksempel. Da vil vi kanskje operere med trekkprofiler for å spesifisere hvilken type personlighetsproblemer dette kan dreie seg om.

ICD-11 har nemlig kuttet ut alle kategoriene. Bare borderline er midlertidig beholdt. Den alternative modellen som kom med DSM-5, har beholdt 6 av 10 kategorier.

– Det kan by på noen utfordringer når vi skal innføre ICD-11.

Ikke alle får tilbud om behandling

De som ønsker behandling for sin personlighetsforstyrrelse, kan møte på flere problemer.

– Det er som å spille i lotto. Det er veldig avgjørende hvor du bor i landet om du får tilbud om en virksom behandling, fortalte Eivind Normann-Eide i en forskning.no artikkel fra 2021.

Han er psykologspesialist ved NAPP.

Eikenæs legger til at det også kan være vanskelig å få tilbud om behandling etter man har passert 30 år. Mange spesialiserte behandlingsprogram inkluderer ungdom opp til 30 år. Får man en slik diagnose sent i livet, kan det altså være enda vanskeligere å få hjelp.

Og hvis man får tilbud om behandling, så er den ikke nødvendigvis spesifikt tilpasset personlighetsforstyrrelser. Mange beskriver et slags endeløs behandlingsforløp. De får behandling for angst eller depresjon, men ikke det som ligger under. Dette fører ofte til tilbakefall og nye runder med behandling, forteller forskeren.

– Det er krevende å gå i behandling, og man kan bli skikkelig desillusjonert og lite motivert hvis man gang på gang opplever tilbakefall, sier hun.

Men det er håp om å bli frisk

Langtidsundersøkelser viser at nesten 9 av 10 blir kvitt diagnosen etter 10 år, ifølge Helsenorge.

– Selve diagnosene er ikke så stabile som man før trodde. Nyere forskning viser derimot at personlighetstrekkene er mer stabile. Det er altså ikke sånn at hvis du har en personlighetsforstyrrelse, så har du den for alltid.

Det beste er å få hjelp tidlig for da er prognosen bedre, og hjelpen trenger ikke være så omfattende. Det er det beste for personen, for de rundt og for samfunnet vårt, sier Eikenæs.

Men behandlingen er avhengig av hva slags personlighetsforstyrrelse det er snakk om.

– Det vi har god dokumentasjon på er behandling av emosjonelt ustabil/borderline personlighetsforstyrrelse. Det er den personlighetsforstyrrelsen som desidert er mest forsket på, og som man har utviklet flere effektive behandlingsmetoder for. Dette gjør at mange får god hjelp, og deretter en helt annen livskvalitet og bedret funksjon.

De aller fleste med en personlighetsforstyrrelse har ikke emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Det er omtrent en prosent av befolkningen som har akkurat den typen, mens opp mot fire prosent har en unnvikende personlighetsforstyrrelse.

– Og der har vi mye dårligere dokumentasjon for hva som hjelper, sier Eikenæs.

Hun forteller at i Norge i dag, så finnes det mange steder hvor de prøver seg frem med ulike metoder til behandling av unnvikende personlighetsforstyrrelse, for det finnes ingen fasit ennå. Det samme gjelder for antisosial og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Internasjonalt er det også lite på disse områdene.

– Det kan være krevende å være pårørende

– Det som kanskje er viktigst for en pårørende å forstå, er at det er ingen som velger å ha en personlighetsforstyrrelse. Det er en lidelse som man overhodet ikke ønsker, men som man vanligvis ikke klarer å komme ut av uten å få støtte og hjelp rundt seg, forteller Eikenæs.

Hun synes det er viktig at pårørende får veiledning. Foreløpig er det få steder i Norge der man kan få tilbud om det.

– Veldig mye unødige konflikter skyldes misforståelser. Når vi har sterke følelser, mentaliserer vi dårligere, og en eventuell mentaliseringssvikt vil komme tydeligere frem. I samspill med pårørende kan det utvikle seg uheldige mønstre som kan være vanskelig å komme seg ut av. For pårørende kan det være vanskelig å forstå hva som foregår, sier Eikenæs.

Det er viktig å ha en åpen og ikke-vitende holdning for å rydde opp i slike misforståelser og konflikter. For eksempel: Hvordan så dette ut fra din side? Hva skjedde inni deg når jeg sa eller gjorde akkurat dette?

– Den som sliter skjønner ofte lite av hva som skjer inni den andre personen, så pårørende må også få lov til å forklare seg. Det er viktig at det går begge veier.

—————

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

les også

Stille mennesker kan lide uten at vi ser det

les også

Ett personlighetstrekk ligger bak nesten all psykisk sykdom