Norske elver har noen av verdens viktigste gyteområder for atlanterhavslaks.

I dag vet vi mye om laksens liv i gyte- og oppvekstområdene i elvene og i kystsonen, men mindre om hvordan laksen vokser og overlever i havet.

Og kanskje er det nettopp der vi må lete for å forstå bedre hva som gir nedgang i laksebestanden i elvene våre?

Ved UiT Norges arktiske universitet har John Fredrik Strøm nylig tatt doktorgrad på atlanterhavslaksens store vandring i havet. For å skaffe forskningsdata, har han i flere år vært med på å fange, merke og slippe ut laks i Altaelva.

Stor variasjon i vandringsruter

– Laksens sjøfase er svært viktig, siden det er i havet mesteparten av veksten foregår, sier Strøm.

Denne fasen er viktig for hvor stor laksen blir, om den overlever og hvor mange laks det blir, ifølge Strøm, som nå sitter på svært god kunnskap om hvor laksen vandrer når den forlater sin trygge fødeelv.

Les også denne saken fra NINA:

Parasitten Gyro var en enorm trussel mot norsk villaks. Nå er den nærmest utryddet

– Vandringsrutene varierer fra laks til laks, så én enkelt laksebestand kan være avhengig av store havområder for å overleve, sier han.

Forskerne har brukt elektronisk merking på laks som har gytt ferdig. Studiene viste at laks fra Altaelva oppholdt seg i forskjellige områder av Nordøst-Atlanteren gjennom hele havvandringen. Laks fra Miramichi-elva i Canda brukte ulike deler av St. Lawrence-bukta og Labradorhavet om sommeren og høsten.

– Alta-laksens utbredelse gikk fra Novaja Semlja i det østlige Barentshavet til Jan Mayen nordvest i Norskehavet, mens enkelte laks som vandret vestover oppholdt seg i områder nær Svalbard store deler av høsten, sier Strøm.

Han forteller at flere laks viste en sterk tilknytning til havområdene rundt Jan Mayen. Det kan tyde på at forholdene i akkurat disse farvannene spiller en spesielt viktig rolle for veksten og overlevelsen til laks fra Altaelva.

Les også denne saken fra Havforskningsinstituttet:

Forskarar vil bruke ansiktsgjenkjenning på fisk

Dykker mer om sommeren

Forskningen viser også at laksen dykker på ulike måter gjennom året og på ulike steder. Det var tydelige sesongvariasjoner i hvor dypt elektronisk merket laks fra Altaelva gikk. De hadde færre dykk på vinteren når det var mindre lys. Laks fra Miramichi dykket mer ute på åpent hav enn i kystnære områder.

– Laksen dykker også mer om dagen og mindre om natten. Resultatene våre viser at atlanterhavslaks kan finne mat på ulike måter, både nær overflaten og i det dype havet. Dykkingen kan også være en måte å komme seg bort fra rovdyr på, sier Strøm.

Noen av laksene dykket helt ned til 909 meters dybde; ellers tilbringer laksen mesteparten av tiden i de øvre ti meterne av havet.

Færre døde norske laks

Forskerne fant også store variasjoner i dødelighet mellom laks fra ulike områder.

– Laks fra Irland, Canada, og Spania hadde større dødelighet enn laks fra Skandinavia og da spesielt Norge, sier Strøm.

Noen laks ble spist av sverdfisk, tunfisk, hval eller hai, men for de fleste fiskene kjenner forskerne naturlig nok ikke dødsårsaken. Skal de få økt kunnskap om hva som påvirker laksens dødelighet, trengs det med andre ord mer forskning.

Doktorgradsarbeidet har vært knyttet til forskningsprosjektet Salmotrack, ledet av professor Audun Rikardsen ved UiT. Han mener Strøms arbeid bringer helt ny kunnskap om livet til laksen ute i det åpne havet.

– Laksen er kanskje den mest studerte fiskearten i verden, men paradokset har vært at vi likevel har vist svært lite om den kanskje viktigste delen av laksens liv; sjøvandringen.

– Ved hjelp av avansert merketeknologi og analysemodeller, har Strøm vært den første til å kartlegge den sammenhengende laksevandringen til individuell laks i havet gjennom et helt år, forteller Rikardsen.

Han sier at Strøm også har klart å belyse noe av årsaken til at flere av laksene i sør dør enn de i nord. En av forklaringene ser ut til å være at laksen i sør oftere blir angrepet av sjøpattedyr og rovfisk som hai.