– Vi sporer fisken ved å kombinere DNA-analyser med informasjoner om logistikk, da er det mulig å spore laksen til klekkeriet og oppdrettsanlegget.

– Rømt fisk blir genotypet med samme markørsett som foreldrene har, og når man så sporer til riktig foreldre, kan man spore til riktig anlegg, sier Øystein Lie, daglig leder i MareLife VRI.

Internasjonalt finnes det ingen lignende prosjekter med det som nå ser dagens lys i Norge.

– Målet er å legge grunnlaget for at hele oppdrettsnæringen i Norge innfører rutinemessig DNA-sporing av fisk. Det vil også styrke bransjens omdømme og vise at den tar kontroll på sin biomasse, sier Lie.

Høsten 2011 leverte Lie rapporten som viser at det er mulig å spore hvilket oppdrettsanlegg fisken har rømt fra.

Rømt oppdrettslaks er en trussel mot villaksen, og norske fiskerimyndigheter er interessert i å holde oppdretterne ansvarlige for rømningene. Ved å bruke data fra eggleveransen, kan laksen spores tilbake til anlegget.

– Da finner vi den ansvarlige oppdretteren og andre anlegg frifinnes. Å identifisere oppdrettsanlegget er viktig både for å plassere ansvaret på riktig hold og for at anlegget kan forebygge nye rømninger, sier Lie.

Sissel Kjøglum er operativ prosjektleder fra Aqua Gen, og Øystein Lies nærmeste støttespiller i verifikasjonsprosjektet.

MareLife står nå midt oppe i et pilotprosjekt der ytterligere forskning skal gi svar på hvordan DNA-sporingen kan gjennomføres på bred basis over hele landet.

– Det går to forskningsløp side om side nå. Det gjøres for det første et innovasjonsprosjekt for en ny og mer effektiv DNA-chip for å skille villaksen fra oppdrettslaksen.

– For det andre står vi midt oppi utprøvingen av hvordan rømt laks kan spores tilbake til oppdrettsanlegget.

– Vi vet at vi kan DNA-spore fisken, men ytterligere forsøk og forsking er viktig for å effektiviser og gjøre prosjektet modent og klart for full lansering, sier Lie.