Norsk velstand er bygget på ressursene i havet og under havbunnen - sjømat og petroleum, og mye av verdens fremtidige ressurser ligger også i havet.

Vi ser i dag at verdens fiskerier har overfisket de fleste store fiskebestandene, og jakten etter olje og gass og mineralresurser fører industrien inn i sårbare nordområder og ut på de store havdyp. Spørsmålet vi må stiller er om vi har organisert og satset på forskning slik at vi best mulig kan forvalte og utnytte ressursene på en bærekraftig og optimal måte?

Verdenens befolkning har økt fra 2,6 til 6,7 milliarder fra 1950 og fram til i dag. I 2050 forventes det å være ca. 9,5 milliarder mennesker. Økt levestandard og befolkningsvekst gir økt etterspørsel etter mat og energi, og fram til nå har dette behovet i stor grad blitt imøtekommet ved å ta i bruk nye arealer og å effektivisere produksjonen. Nå er vi kommet til et punkt hvor dette ikke lengre er mulig, og våre krav gir nesten uoverstigelige utfordringer for planeten vår. Klimaendringer, overfiske, ørkenspredning og forurensing er blant de faretruende signalene vi står over for.

Ressurser som trengs

Norge har en misunnesverdig posisjon som stor leverandør av noen av verdens mest trengte ressurser, men det gir oss også et ansvar. Verden ser Norge som en geopolitisk stabil nasjon som gir kvalitetsmat gjennom landets oppdretts- og fiskeriindustri, og som har stabil adgang til energiressurser gjennom petroleumsindustrien. Grunnlaget for alle disse naturgavene og Norges økonomi er landets marine arealer og den marine produksjonen.

Med økt etterspørsel etter Norges naturressurser, møter vi også økte utfordringer i å sikre at vi også i fremtiden kan forbli en nøkkelleverandør. Norges petroleumsreserver i Nordsjøen svinner, og fiskeriressursene er under sterkt press. I Barentshavet er de fleste fiskebestandene fortsatt sunne, og det er store olje- og gassreserverer under havbunnen. Disse naturskattene vil det bli et stadig økt fokus på. Skal disse ressursene forvaltes, er forskning nøkkelen for å danne grunnlag for hvilke politikk som skal føres.

Utnytting av kompetanse og samarbeid mellom forskningsmiljøer er nøkkelen for å sikre best mulig vitenskaplig og politisk håndtering av våre ressurser. Området er komplekst og inneholder kunnskap om havprosesser, diverse felt av marin biologi, kjemi, fysikk og geologi og påvirkningen kjemikaler har på sjølivet i våre nordlige hav.

Tyngdepunkt for polarforskning

Behovet for slik kunnskap var den førende tanken for etableringen av Polarmiljøsenteret (POMI) i Tromsø i 1994, og med innflyttning i et felles bygg i 1998. Under samme tak finner du Akvaplan-niva og Miljøverndepartementets rådgivende institutter, slik som Norsk Polarinstitutt, Norsk institutt for luftforskning (NILU), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og flere andre – alle med felles fokus; våre polarmiljøer. Sammen med Universitetet i Tromsø utgjør POMI et nasjonalt og internasjonalt tyngdepunkt arktisk forskning og utdannelse.

Da POMI stod ferdig høsten 1998, så resulterte det i et forskningsprogram på organisk forurensing av fiske i arktiske innsjøer. Forskere fra Akvaplan-niva på POMI var de første i verden til å oppdage at miljøgiftnivået i arktisk røye i en innsjø på Bjørnøya var det høyeste som noen ganger er målt i arktiske områder.

Et resultat av tverrfaglig forskning på miljøgifter gjennom POMIs multiinstitusjonelle senterprogram, som er finansiert av Miljøverndepartementet sammen med bidrag fra Norges Forskningsråd. POMI og Universitetet i Tromsøs forskere i atmosfære, marin- og ferskvannsforskere fant sammen ut at forurensingen kom via sjøfuglers avføring og forplantet seg videre i innsjøens økosystem til rovfisken røya øverst i næringskjeden. I dag går forskningssamarbeidet i nord fortsatt i riktig retning, bl.a. med flere forskningsprosjekter, for eksempel. i Det internasjonale polaråret 2007/2008.

Man kan likevel ikke forvente at samarbeid og vedlikehold av samarbeidsallianser går av seg selv uten at det er forankret i et felles prosjekt. Vi trenger nye arenaer for å forhindre at det som er bygget opp av arktisk forskningssamarbeid, med flere av Norges fremste forskningsmiljøer og ressurser, ikke faller fra hverandre.

Behov for effektiv og uavhengig forskning

I den private forskningssektoren foregår virksomheten ofte for å finne svar på en klient sine spørsmål. Vi trenger derfor også forskning som jobber mot felles mål og formål og som samler Norges imponerende sammensetning av kunnskap fra både offentlige forskningsinstitusjoner, universitet, myndigheter og privat forskningsvirksomhet.

Samtidig må vi som forskere fokusere på at det er institusjonsbarrierer som skal overvinnes. Integrerende kunnskap krever åpen tilgang og at man deler av informasjonen. Dette kan bli oppfattet som en trussel mot institusjoner som har en kultur for å beskytte sine forskningsresultater.

Å hindre adgang til datasett, modeller og andre typer forskning hemmer nyskapning og det fordyrer og forsinker fremgangen vi ønsker å oppnå. Det er ikke vanskelig å forstå at de som driver som et aksjeselskap har en forretningsmessig side de vil ivareta, men det bør etterstrebes at det som er offentlig finansiert skal komme offentligheten til gode.

Å sikre en felleskanalisert og kollektiv forskning til samfunnets beste er ikke uten utfordringer, men vi skylder å gjøre et forsøk for å sikre at de nasjonale investeringene i forskning gir best mulig resultater og dermed er med på og sikrer at generasjonene som kommer etter oss fortsatt kan sikres velstand.