@mg:2:right:sizemedium@Mange år med klima høyt på den internasjonale dagsordenen til tross, en løsning på klimaproblemet er langt unna. De globale klimagassutslippene fortsetter å vokse, og verdens politiske ledere har ikke klart å enes om en ambisiøs internasjonal klimaavtale.
Klimadebatten domineres samtidig av forestillingen om at teknologi representer løsningen. Befolkningsvekst og mer ressurskrevende livsstiler, de underliggende drivkreftene for problemet, settes i liten grad på agendaen.
Mye tyder imidlertid på at en nesten ren teknologibasert tilnærming til klimavern ikke vil strekke til.
I gal retning
Det er viktig å ta inn over seg kontrasten mellom uttalte målsetninger og den faktiske utviklingen. Norge er blant landene med et etablert politisk mål om å begrense global oppvarming til 2 °C. FNs klimapanel har konkludert at for å begrense oppvarmingen til 2,0-2,4 °C, må globale utslipp av CO2 reduseres med 50-85 prosent innen 2050 relativt til 2000.
Ifølge en artikkel publisert i tidsskriftet Nature (Meinshausen mfl, 2009) må CO2-utslippene i perioden 2000-2049 ikke overstige 1000 milliarder tonn, om vi med minst 75 prosent sikkerhet skal nå togradersmålet. Til sammenligning var utslippene i 2000-2009 totalt 320 milliarder tonn. Utslippene gikk noe ned som følge av finanskrisen, men økende utslipp forventes når verdensøkonomien stabiliseres.
Med andre ord: Ikke bare har vi i perioden 2000-2009 allerede sluppet ut 32 prosent av vår tilmålte mengde for en hel femtiårsperiode, men vi starter andre tiår av perioden med utsikter til fortsatt utslippsvekst. Vi ligger an til å bomme totalt på togradersmålet.
Mangler støtte i observasjoner
Historien gir i liten grad grunnlag for å anta at teknologi alene kan gi de påkrevde utslippsreduksjonene. Globalt har gevinstene av ny teknologi til nå blitt mer enn spist opp av økt forbruk. Velstående nasjoner kan gjerne vise fram stabile eller nedadgående utslippstrender, men dette må tolkes med forsiktighet.
Forskning viser nemlig at fattige land i økende grad produserer varer for konsum i rike land, uten at dette gjenspeiles i de rike landenes utslippsregnskap. Eksempelvis viser resultater for Storbritannia (Wiedmann mfl, 2010; Economic Systems Research) at en tilsynelatende nedgang på 6 prosent i utslipp (1990-2004), blir til 11 prosent økning om regnskapet justeres for utslipp som ”transporteres” over landegrenser gjennom handel.
En fersk studie i Proceedings of the National Academy of Sciences (Peters mfl, 2011) finner at global, netto mengde CO2 overført via handel fra fattige til rike land, har økt fra 0,4 milliarder tonn i 1990 til 1,6 milliarder tonn i 2008 – en økning som overgår de rike landenes utslippsreduksjoner under Kyoto-protokollen. Det gir mening å hevde at nedadgående utslippstrender i rike land dermed ikke er reelle, fordi en del utslipp i praksis ikke har blitt eliminert, men forflyttet til fattige land.
Overforenklinger
Den kanskje mest kjente studien av energiframtider og hvordan de kan oppnås, er den årlige World Energy Outlook av Det internasjonale energibyrået (IEA). Energiscenarioene til IEA oppfattes gjerne som demonstrasjoner på at betydelige utslippsreduksjoner kan oppnås med fortsatt sterk økonomisk vekst.
Dette er en misoppfatning. IEAs scenarioer for klimavern forutsetter politisk handlekraft som vi ikke har sett ennå, og enda viktigere: Scenarioene må vurderes i lys av begrensninger og svakheter i teknologimodellene som gjør beregningene.
For det første overvurderer modellene sannsynligvis gevinstene av energieffektivisering. Effektivitetsforbedringer spiller en nøkkelrolle i forespeilede utslippsreduksjoner for framtiden, men i realiteten vet vi ikke i hvilken grad økt effektivitet faktisk gir mindre utslipp.
Bildet kompliseres av tilbakeslagseffekter, som bare i begrenset grad fanges opp av teknologimodellene. Tilbakeslagseffekter spiller inn når økt effektivitet gir reduserte kostnader: Økt effektivitet fører til redusert pris for energitjenesten, som igjen gir større etterspørsel etter tjenesten og/eller mer penger tilgjengelig for annet forbruk. Slik kan effektivitet indirekte stimulere til nytt forbruk og nye utslipp.
Tilbakeslagseffekter er diskutert i forskningslitteraturen, men det er uenighet om hvor viktige de er i det store bildet. Det synes likevel klart at gevinstene er mindre enn hva enkle ingeniørberegninger tilsier.
Infrastruktur raskt nok?
For det andre fanger ikke teknologimodellene opp politiske og institusjonelle barrierer som i praksis hindrer utslippsreduserende tiltak, og for det tredje mangler de et livsløpsperspektiv på klimatiltak. I et livsløpsperspektiv er ingen teknologier CO2-frie.
En omlegging til fornybar energiforsyning – med alt det innebærer av materialproduksjon, transport og andre aktiviteter – vil i seg selv føre til klimagassutslipp. For det fjerde er modellene dårlige på å se klimavern i sammenheng med andre miljø- og ressurshensyn. Konflikter mellom produksjon av biodrivstoff på den ene siden, og matproduksjon og artsmangfold på den andre, er ett eksempel hvor klima og andre miljøhensyn må ses i sammenheng.
Avslutningsvis kan det nevnes at det er uklart om det lar seg gjøre å bygge opp nødvendig infrastruktur raskt nok. Implementering av CO2-fangst i stor skala vil for eksempel kreve formidable investeringer i infrastruktur for transport og lagring av CO2, og utbygging av fornybar kraft krever oppgraderinger i overføringsnett.
Helhetlig tilnærming
Teknologi er en uunnværlig del av løsningen på klimaproblemet, men de generelle forventningene til teknologi virker overdrevne. Det er svært lite sannsynlig at togradersmålet kan nås med en nesten utelukkende teknologibasert tilnærming; jeg mener mindre ambisiøse målsetninger også er urealistiske. Kanskje er det på tide å se de mislykkede bestrebelsene på globale utslippskutt i sammenheng med den snevre tilnærmingen til klimavern.
Spørsmålet blir uansett hvor lenge vi kan leve med en situasjon hvor klimautsiktene stadig forverres, men hvor verktøykassene ikke utvides. Faren er at muligheten til å unngå katastrofale klimaendringer, glipper på grunn av selvpålagte innsnevringer i politisk handlingsrom.
Større reduksjoner i utslipp vil være mulig med en mer helhetlig tilnærming til klimavern, hvor miljøpolitikken utvides og gjøres styrende på et mer overordnet nivå, og hvor livsstil og forbruk vies større oppmerksomhet.
