I dag kan du få 15 år i fengsel for å stille deg opp på et torg i Russland og protestere mot krigen. Men en liten dukke kan ikke settes i fengsel. 

– Vi vet det er mye støtte til krigen, men også at det er motstand. Det kan være vanskelig å anerkjenne og forstå denne motstanden fordi den er så lite synlig, sier Kari Aga Myklebost. Hun er professor ved UiT Norges arktiske universitet.  

Det er mye frykt i Russland nå. Derfor er protestene små, men likevel betydningsfulle, mener forskere som studerer den russiske motstanden mot krigen.

En ny form for krigsmotstand

Det er ikke demonstrasjoner mot krigen i gatene i Moskva, St. Petersburg, Jekaterinburg og de andre store byene i Russland. Men det skjer kreative antikrigsprotester i disse byene, forteller Katrine Stevnhøj. Hun er forsker ved Københavns Universitet, der hun skriver doktorgrad om russisk krigsmotstand. 

Da invasjonen skjedde i februar i fjor, sto folk rundt omkring med skilt og protesterte mot krigen. Dette er nå altfor farlig. Derfor plasseres små dukker rundt omkring på torg i byene. Disse dukkene bærer plakater med antikrigsbudskap. 

Viktige, små protester

Selv om disse symbolene ikke rokker ved maktfordelingen i Russland, er det viktige protester, mener Stevnhøj.

De viser omverdenen at det er noen som er imot krigen i Russland. 

Det gjør det også tydelig for folk som bor i Russland at det er flere som er imot regimet. 

Strenge lover

I mars 2022 vedtok Russland en lov som gir opptil 15 års fengsel for dem som sprer «falsk informasjon» om krigshandlingene. Det betyr i praksis alt som går på tvers av det myndighetene sier.  

Det kom kameraovervåkning på offentlige steder, som på buss og metro. Politiet oppsøkte folk som hadde vært på demonstrasjoner etterpå, basert på ansiktsgjenkjenning.

Nær 20.000 personer har blitt arrestert for protest mot krigen siden februar 2022, ifølge organisasjonen OVD-Info som fører oversikt. Over 800 personer har blitt straffeforfulgt.

De fleste ble arrestert i løpet av de første fire ukene etter at krigen startet, før den nye lovgivningen ble innført. 

Sju år i fengsel

Folk har blitt skremt til taushet. Men ikke alle. 

En av dem som turte å protestere, var 33-åringen Aleksandra Skotsjilenko. Hun ble dømt til sju år i fengsel i november for å ha byttet prislapper i en dagligvarebutikk med kritisk informasjon om krigen. 

Det er det samme som dødsstraff, mener hennes mor. Hun lider av flere sykdommer, ifølge VG.

Bruker retten til å si et siste ord

Et annet eksempel på motstand er å holde taler i rettssaker. Da får den som er anklaget, mulighet til å si «et siste ord». 

– Dette er den siste bastionen for ytringsfrihet i Russland, mener Stevnhøj.

Aleksandra Skotsjilenko er en av dem som benyttet seg av denne muligheten innen dommen falt. Hun holdt en lang tale henvendt til dommeren: 

– Alle ser og vet at du ikke dømmer en terrorist. Du dømmer ikke en ekstremist. Du dømmer ikke engang en politisk aktivist. Du dømmer en pasifist, sa hun til dommeren, ifølge Aftenposten.

Hun fortsatte: 

– Til tross for at jeg er bak lås og slå, er jeg friere enn deg. Jeg er i hvert fall ikke redd for å si hva jeg mener. 

En nasjonal begravelse

Også for mange russere var det et sjokk da Ukraina ble invadert i februar i fjor. Noen opplevde det som en sorg og uttrykker det som en nasjonal begravelse og et tap av drømmer og ønsker for framtida, forteller Kirsti Stuvøy. 

Hun er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og gjør digitale intervjuer med russere om livene deres etter at krigen startet.

Hun ser også at krigsmotstand har blitt en del av hverdagslivet for russere.

– Det skjer flere små protester i hverdagen, som å lage graffiti, legge ned blomster på minnesmerker til den ukrainske kunstneren Tara Sjevtsjenko, gå med regnbuearmbånd eller andre symboler, sier hun.

Sjevtsjenko anses av mange som Ukrainas nasjonalskald.

Dra eller bli?

Å reflektere over om de skal dra eller bli værende i landet, er en veldig viktig vurdering folk gjør i Russland i dag, forteller Stuvøy. 

– Det å være forberedt på å reise, er et viktig samtaletema. Hva skal de gjøre med jobb? Hvordan skal de forholde seg til familie og venner om de drar? 

Det handler også om å forlate minner og kultur. 

Dilemmaene ved å bli er også mange. Krigen skaper nye skillelinjer både moralsk, sosialt og politisk i det russiske krigssamfunnet, forteller hun. 

– Folk som ønsker å snakke om krigen, må navigere og finne ut hvem de kan snakke med om disse tingene, i familien og på arbeidsplassen. Noen unngår man å snakke med krigen om, på grunn av uenigheter. Noen finner alternative sosiale rom, som bok- eller filmklubber, for å snakke om krigen og hva den gjør med dem. 

Noen velger å dra

Mange har forlatt Russland. Men det er et fåtall russere som har ressurser og tør å gjøre det valget, mener Kari Aga Myklebost. Hun forsker først og fremst på russiske journalister som jobber i eksil.

Journalister er en gruppe som i stor grad har valgt å forlate Russland. De kan ikke lenger gjøre jobben sin på en meningsfylt måte i landet. 

– Det er ikke et enkelt valg, men de gjør det fordi de må. Det skyldes Kreml sitt sterke grep om russisk offentlighet og militær sensur. 

Vil presentere fakta

Før krigen var de russiske, uavhengige journalistene ganske aktivistiske – det var nødvendig for å slå tilbake mot russisk, offisiell propaganda, mener Myklebost. 

Det er fortsatt mye aktivisme i denne yrkesgruppen. Men det er også viktig for disse journalistene, som nå sitter i Vilnius, Riga, Berlin, Praha og Amsterdam, å holde på en grunnleggende profesjonalitet, forteller hun.

– Journalistene er opptatt av å flagge at de ikke deltar i en informasjonskrig, men driver med profesjonell og saklig journalistikk basert på fakta. I motsetning til hva Kreml gjør. 

Det å klare å trenge igjennom sensur-muren til det russiske medietilsynet og nå fram til et russisk publikum med uavhengig rapportering fra krigen i Ukraina, er et kjempeviktig antikrigs-tiltak fra russiske journalister i eksil, mener hun.

Russiske journalister i Norge

Også i Norge har vi russiske journalister som jobber i eksil. 

I avisen Barents Observer, som holder til i Kirkenes, er fire eksiljournalister ansatt. De leverer nyheter både på engelsk og russisk.

Disse eksiljournalistene rapporterer systematisk om krigsmotstanden i Russland og om de negative konsekvensene krigen har for det russiske samfunnet. 

– Ganske mange russere ser og forstår hva som skjer i Ukraina, sier Myklebost. 

Men terskelen for åpen krigsmotstand har blitt svært høy. De fleste tør ikke å protestere, de er redde for 15 års fengsel, men kritiserer likevel krigen indirekte, forteller hun.

– I kommentarfeltene på sosiale medier ser vi hvor mange som er kritiske til de økonomiske og politiske prioriteringene i landet. Der bruker de ikke ordet krig, men skriver om forfallet i skolene, sykehus uten medisiner, offentlig infrastruktur som er fullstendig ødelagt. Dette prioriteres ikke fordi Kreml velger å bruke pengene til krig. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Ukraina-krigen: – Verden blir ikke den samme, sier forsker Janne Haaland Matlary

Mange nordmenn har endret syn på EU etter Ukraina-krigen