“Amerikanske arkeologer og antropologer vant en stor seier sist uke, da retten avgjorde at de kan få undersøke den såkalte Kennewick-mannen. Dermed er en vitenskapspolitisk floke løst: Vitenskapen er styrket, urbefolkningen svekket - og vi kan kanskje få vite hva en kaukasoid mann gjorde i Amerika for 9 000 år siden”, skrev vi her på forskning.no i september 2002.

Det er ingen grunn til å forandre en tøddel, nå halvannet år senere. Saken har nemlig nok en gang stått i stampe, men denne gang kan vi kanskje håpe at vitenskapen endelig har vunnet over kreftene som helst ikke vil vite noe mer om menneskets fortid.

Færre dør av kreft

Færre dør av kreft i Europa i dag enn for en generasjon siden, kunne vi lese på torsdag. Antallet kreftrelaterte dødsfall i Storbritannia har sunket med 12 prosent de siste tretti årene, brystkreft har sunket med 20 prosent og testikkelkreft med 37 prosent - som en følge av flere faktorer: Farlige bakterier er blitt utryddet, screeningsprogrammer, bedre kurer og kirurgi, mindre røyking og sunnere kosthold (tro det eller ei!).

Men selv om antallet dødsfall går ned, går antallet nye krefttilfeller oppover - noe som nødvendiggjør ytterligere skjerping i årene som kommer.

Vann mot kreft?

Og når vi nevner nye kurer: En notis i New Scientist refererer magasinet Veterinary Record, der det er vist at reint vann hjelper mot kreft: Nederlandske forskere har vist at det i det minste for hunder hjelper mot tilbakefall av hudkreft.

Et av fem tilfelle av hudkreft hos hunder oppstår i mastcellene, en type immunceller. Disse cellene tar opp vann meget lett, hvis du plasserer dem i reint vann, sveller de raskt opp, og sprekker.

Forskerne ved universitetet i Utrecht fjernet svulstene på 17 hunder, og vasket deretter sårene en gang daglig i fem uker. Vanligvis dukker det opp nye svulster på halvparten av hundene etter slike operasjoner. Bare to av de 17 fikk tilbakefall.

Hvor lenge?

Ellers har jo fugleinfluensaen også fortsatt å sette preg på bildet. Viruset sprer seg i Asia, og redselen øker for at det skal utvikle seg til en pandemi.

Det har etter hvert kommet for en dag at dette nye viruset ikke er riktig så nytt som vi opprinnelig trodde. I løpet av de siste par ukene har land etter land i Sørøstasia innrømmet at de nok har hatt smitten en stund, ja. Indonesia innrømmer å ha hatt smitten siden august, Thailand siden november og Kina siden sist uke?

I virkeligheten, mener helseeksperter, har kineserne hatt smitten minst et år.

Lederen i New Scientist spør i den anledning om ingen lærte noe av fjorårets SARS-epidemi, som også etter hvert viste seg å ha pågått en smule lenger enn antatt? Det finnes økonomiske og politiske grunner til å benekte slike epidemier, skriver magasinet, men de oppveier ikke de tragiske følgene av å ikke være tidlig ute med å ikke være tidlig ute med beskyttelse og vaksine.

New Scientist foreslår derfor å regulere virusepidemier på samme måte som vi regulerer kjernevåpen: Forestill deg en traktat, under hvilken, medlemmene aksepterer å ikke godta handel med andre medlemmer, med mindre det er underskriver samme traktat, overholder åpenhet rundt visse patogener og tillater internasjonal kontroll av samme?

En trøst, da, kanskje, at framtidas syke kan få trøst fra uventet hold:

Rovbakterier redder oss?

Rovbakterien Bdellovibrio kan vise seg å bli vårt neste våpen mot resten av bakterierøkla, kunne lesere av nettstedet forskning.no lese her om dagen. Forskere fra Max Planck-instituttet og universitetene i Nottingham og Bielefeld har samarbeidet om å kartlegge hele genomet til den lille råtassen. Nå prøver de å avsløre triksene den bruker når den angriper byttebakterien, skviser seg gjennom stakkarens membran, og jafser den i seg - innenfra.

Med litt hell kan det utvikle seg til en ny form for antibiotika.

Eller kanskje til og med en kur mot ebola?

Hvor kommer ebola fra?

Det kunne trenges. Denne hovedsakelig Sentralafrikanske sykdommen er fremdeles nesten 100 prosent dødelig.

Enkelte iherdige lesere husker kanskje at jeg her i denne spalten for et par uker siden fortalte om iden om å forutsi ebolautbrudd ved å følge med på helsa til ulike apepopulasjoner.

Tanken slo meg, da jeg skrev det, at jeg ikke visste hvor apene fikk viruset fra. Saken er at det er det ikke så mange andre som vet, heller.

Den egentlige verten for ebolaviruset er ukjent, skriver Science sist uke, men vi snakker antagelig om små pattedyr med relativt begrenset utbredelse. Utbruddene av ebola på mennesker er nemlig svært lokale, og assosiert med jakt og døde villdyr.

Science forteller om et forsøk på å bruke virusets utbredelse til å spore verten. Forskerne, som skriver i Emerging Infectious Diseases er i ferd med å definere en økologisk nisje for den ukjente skadegjøreren. Eller skadegjørerne? En tre fire nisjer har begynt å vise seg så langt, alt ettersom du etterforsker ebola i Zaire, Sudan eller på Filippinene.

Moderne alkymi

To splitter nye grunnstoffer er ikke daglig kost - hvis de virkelig eksisterer, da.

Foreløpig er bevisene, lagt fram av en gruppe russiske og amerikanske forskere oppsiktsvekkende, men ikke overbevisende, for eksistensen av de foreløpig navngitte unutrium (atomnummer 113) og unupentium (115).

De nye, supertunge grunnstoffene, som hittil har eksistert i henholdsvis 1,2 sekunder og 90 millisekunder, ble fremstilt ved at forskerne fyrte av stråler av tunge kalsiumatomer mot en målskive av americum, det radioaktive metallet som blant annet brukes i røykvarslere.

Nature skriver i sin kommentar at forskerne, hvis disse resultatene virkelig holder hva de lover, nå nærmer seg den sagnomsuste “øya av stabilitet” som enkelte mener skal befinne seg et sted i området av grunnstoffer med atomnummer mellom 114 og 126.

Atomnummeret er et uttrykk for hvor mange protoner atomet har i kjernen. Jo flere protoner, jo mer ustabilt blir det. Det tyngste grunnstoffet som forekommer naturlig er uran, med atomnummer 92. Tyngre stoffer nedbrytes raskt, ettersom kjernekreftene som holder kjernen sammen blir relativt mindre jo større kjernen er, samtidig som de frastøtende kreftene protonene imellom blir stadig mer forstyrrende.

Men det skal finnes konfigurasjoner av protoner, mener noen, som kan gi stabilitet til betydelig tyngre atomkjerner.

Hittil kjenner vi 112 elementer. 113 og 115 så vi spor av denne uken. De samme forskerne mener også å ha funnet indikasjoner på 114 og 116.

Deres kolleger forholder seg foreløpig velvillig avventende. Mange husker nok fremdeles skandalen rundt grunnstoff 118 fra sommeren 2002.

Vil ha økt kontroll

Den gang, i 2002, kom svindelen med atomnummer 118 omtrent parallelt med den meget omtalte saken med Jan Hendrik Schön.

I bakkant av denne og flere liknende saker, kom kravet om en revurdering av fagtidsskriftenes kontroll av innsendte manus, og da særlig den såkalte peer review-ordningen, fagfellevurderingen. Det var åpenbart at her hadde det sluppet igjennom artikler som ikke fortjente plass i velrenommerte magasiner som Nature og Science - eller andre steder, for den saks skyld.

Nature forteller nå at en spørreundersøkelse støtter den eksisterende ordningen. Folk krever og forventer mer kontroll av vitenskapelige resultater før de publiseres.

Ideelt sett, burde alle resultater kontrolleres uavhengig av andre, mener man tydeligvis.

Og hvilke ambisiøse forskere skal oppgi sine drømmer om Nobelpris, og heller bruke livet på å stadfeste naboens data, kan vi spørre tilbake?

Selv om vitenskapen i teorien og i festtalene er kontrollert av alles nidkjære kontroll av alle andre, er det sjelden slik i virkeligheten - med mindre vi snakker om virkelig epokegjørende resultater.

En formalisert ordning av denne typen ville kvele vitenskapen i byråkrati.

Også andre krefter er i full gang med å forsøke det samme, kvele forskningen i byråkrati, altså, om enn ad andre veier: Nemlig EU.

Som et resultat har 2000 medisinske forskere til nå underskrevet et opprop på Internett i et forsøk på å endre EUs nye regler om forsøk på mennesker.

Hvis de nye reglene fra 2001 får stå, vil vi drukne i papirarbeid, klager de. Arbeid som tidligere var fordelt på flere ulike offentlige kontorer dyttes nå på forskerne, som står i fare for å måtte stå til rette overfor fjellmassiver av skjemaer og jordskred av rapporter, ved hvert minste forsøk på å utføre noe i sine laboratorier. (Noen i andre yrkesgrupper som kjenner seg igjen?)

Den gode Bush?

Jeg kom til å si noe pent om George W. Bush i denne spalten for en måneds tid siden, nemlig at han ikke var verre enn andre amerikanske presidenter, når det gjelder bevilgninger til forskning.

Slikt gjør man ikke ustraffet i Norge, og den refererte setningen avfødte da også iltre fornærmelser i Ny Tid, fra en kvinne med åpenbare problemer med leseforståelsen.

Men nå er det på tide å trekke seg: Jeg skrev nemlig det famøse utsagnet før jeg hadde lest Bushs forslag til budsjett for 2005. Dette ble lagt fram den 2. februar, og markerer slutten på et tiår med sterk vekst i offentlig finansiering av amerikansk forskning.

I et budsjett som gir rundhåndet til forsvar mot bioterror, våpenutvikling og romforskning, er det lite igjen til for eksempel miljøforskning. Forskeren ved NIH og NSF må slåss for å holde tritt med inflasjonen, skriver Nature i sin kommentar.

Atomic chicken

Science skrev i sin leder for et par uker siden om en studie fra MIT (Massachusetts Institute of Technology” som konkluderte med at kjernekraft bør opprettholdes som et alternativ i energidebatten, ettersom det er en viktig karbon-fri energikilde som ikke truer klimaet.

Vi bare nevner det?

En annen studie som heller ikke falt miljøvernerne i smak, handlet om burhøns. Trengsel og overfylt bur er ikke så ille for dyra, som man skulle tro, var konklusjonene, som la mer vekt på temperatur og luftkvalitet når det gjelder hønenes velbefinnende.

En liten fortelling hentet fra denne ukens utgave av Nature, minner oss likevel om at dyrene, selv om de utholder (og noen ganger nyter) både det ene og det andre i fangenskap, tross alt er og blir dyr:

En veterinær slapp løs 75 labrotter, og fulgte dem med kamera i ukene som fulgte. Filmen viser at rottene, selv etter 200 generasjoner i fangenskap, ikke hadde store problemer med å gjenoppta sitt opprinnelige, ville liv.

De fant øyeblikkelig vann, mat og gjemmesteder og i løpet av få dager etablerte de sosiale hierarkier, faste stier å ferdes på og - til tross for at de alltid hadde mottatt mat, dryssende fra oven - matlagre for dårlige tider.

En oppdagelse som neppe sjokkerer mange etologer eller evolusjonsbiologer. Medisinerne derimot?

(Filmen har vekket betydelig oppsikt, og dukker opp på filmfestivaler både i Europa og i USA utover vinteren og våren.)

Ufarlige mobiltelefoner - en stund i hvert fall

En annen rapport med garantert blandet mottagelse, er nok den første i Interphone-programmet, en serie av flere omfattende nasjonale undersøkelser av (de mulige) helsefarene ved bruk av mobiltelefon.

Denne danske undersøkelsen+undersoegelse+viser+ingen+oeget+kraeftrisiko+ved+mobiltelefoni1.asp viser ingen form for sammenheng mellom mobilbruk og en spesiell type svulster i det indre øre.

Men dette er bare en detalj i den store sammenhengen. Til sammen omfatter Interphone 14 undersøkelser, og når de er gjennomført, bør forskerne sitte inne med kunnskap nok til å si noe også om eventuelle langtidsproblemer med mobil telefonering.

Redd Hubble!

Vi meldte for et par uker side at Hubble var klar for skraphaugen, ? om noen år, i det minste, etter at NASA besluttet å ikke gjennomføre flere annonserte oppdateringer, og heller dumpe hele greia i Stillehavet i 2007.

Ikke overraskende har romteleskopet mange venner. En kampanje er i ferd med å ta form, og stadig nye ideer for Hubbles fremtid legges frem. Har du bidrag, enten det skulle være penger (ja, får du ikke lyst til å finansiere NASA?) eller
ideer, er de velkomne på Hubbles fanside.

Oksygen på fjern planet

Det hjelper kanskje på Hubbles muligheter for å overleve at den denne uken for
første gang klarte å registrere karbon og oksygen på en planet utenfor vårt solsystem.

Karbonet var i ioneform, oksygenet atomært, noe som reduserer sjansene for at det på noen måte har vært involvert i ekstraterrestrielle livsprosesser, ala fotosyntese. Men oppdagelsen er likevel viktig, da den kan hjelpe oss med forståelsen av utviklinger av planeter i andre solsystemer.

Hvor er Pleiadene?

Satellitten Hipparcos har ikke samme suksess som Hubble om dagen. Den har problemer med orientere seg, den klarer rett og slett ikke å bestemme avstanden til Pleiadene.

Det enkleste hadde selvsagt bare vært å spørre en lokal healer, de fleste new agere har som kjent omgangvenner blant innbyggerne på denne nærligende stjernehopen. Men forskerne skal alltid gjøre det på den vanskelige måten, og det å måle avstanden herfra til Pleiadene har altså vist seg å by på problemer.

Pleiadene er viktige, rent astronomisk, fordi alle stjernene der er omtrent av samme alder og ligger omtrent like langt fra Sola. De kan derfor brukes til å teste hypoteser og teoretiske modeller om stjernenes utvikling.

Men en del av presisjonen i beregningene avhenger av at vi kjenner den nøyaktige avstand. Denne har vært kjent lenge - trodde man, men da Hipparcos skulle sjekke beregningene i 1997, kom den opp med en avstand som var 10 prosent kortere enn den gamle.

Her er det noe feil, sa man - enten med våre stjernemodeller, eller med Hipparcos. Kontrollberegninger som ble publisert for et par uker siden, viste at det var Hipparcos som tok feil?

Og hva er egentlig antimaterie?

Ikke lett å bli enige, nei.

Forskjellene på materie og antimaterie er blitt målt mer nøyaktig enn noensinne - med den følge at et overordnet problem tårner seg opp: Jo mer nøyaktige, jo mer forskjellige blir resultatene.

- En av oss tar åpenbart feil, var den lakoniske kommentaren fra Daniel Marlow ved Princeton, da hans forskingsgruppe la fram sine nye resultater sist uke. Hans gruppes tall var nemlig ment å være et supplement til resultatene fra en annen gruppe som jobber med det samme: Hvordan B-mesoner brytes ned til en type partikler som kalles pioner.

Hvis det ikke er forskjell på materie og antimaterie, burde B-mesoner og deres motpart, anti-B, brytes ned i samme fart.

Men teoriene om hvordan det har seg at Universet har blitt som det nå en gang er, går ut på at materie har fått overtaket fordi antimaterie brytes ned ørlite grann fortere. For å sjekke denne effekten, produserte begge de to forskergruppene B- og anti-B-partikler i partikkelakselleratorer - og kom opp med helt forskjellige resultater.

Marlows data er de eneste som støtter den rådende teorien om antimaterie, men de er faretruende nær fysiske umuligheter, skriver New Scientist.

Det ska’kke være lett!

Jorda enklere enn antatt

En trøst da, kanskje, at det også finnes enkelte ting som faktisk er enklere enn antatt. Jorda, for eksempel.

Jordas kjerne, i det minste. I følge amerikanske forskere ved Lawrence Livermore Laboratory, som har undersøkt hvordan det enorme trykket inni Jorda påvirker planetens jernkjerne.

De siste tjue årene har man antatt at denne kjernen forefinnes i minst to ulike atomstrukturer. Resultatene av de nye undersøkelsene, er at de nå tror det bare finnes én slik struktur. Dette har betydning, fordi kunnskap om Jordas kjerne er viktig for det vi kan si om Jordas magnetfelt - hvilket igjen har betydning for alt fra satellittkommunikasjon til spørsmålet om hvorvidt polene snart kommer til å skifte.