De siste årene har Norge brukt om lag en halv milliard kroner årlig på klimaforskning. En viktig innsikt fra klimaforskingen er at tiden nå er i ferd med å renne ut for å unngå klimakatastrofen. Et betimelig spørsmål er derfor om problemet nå er mangel på forskning eller handling?

I disse dager pågår to viktige prosesser som framtida for norsk klimaforskning: Regjeringen arbeider med ikke mindre enn tre relevante stortingsmeldinger (om utslippsdelen av klimapolitikken, om tilpasningsdelen av klimapolitikken, og om naturskade i form av skred og flom), og Norges forskningsråd evaluerer norsk klimaforskning.

Her er det imidlertid mange mulige fallgruver. To av disse dreier seg om naivitet i oppfatninger omkring forskningen og konsekvenser av bakenforliggende agendaer innen politikk og forskning.

Lettere å gi mer penger enn å gjøre noe

Troen på at ny kunnskap vil generere nødvendig handling og at mer forskning vil redusere usikkerheten kan knyttes til en naiv oppfatning av forskningen. Begge hefter sterkt ved klimadebatten.

Det har blitt investert store summer i å forske fram hvilke tiltak som er nødvendige for å unngå klimakatastrofen. Samtidig viser klimaforskningen også at alt for få klimatiltak er gjennomført så langt. Når resultatene fra forskningen oppleves som for ubehagelige, så er det lett å bevilge mer forskningspenger heller enn å ta kunnskapen til følge og iverksette foreslåtte tiltak.

En annen slik naiv forestilling er at mer klimaforskning vil redusere usikkerheten omkring klimaproblemet. Ved å ta inn stadig flere mekanismer i modellene følger ofte nye usikkerheter med på kjøpet. En kunnskapsmessig utfordring i klimasammenheng er derfor heller hvordan man skal håndtere enn å redusere usikkerheten.

Bakenforliggende agendaer

Fallgruver kan også oppstå som følge av bakenforliggende agendaer. Produksjon av ny fornybar energi og tiltak rundt fangst og lagring av karbon er to områder som så langt er prioritert i klimaforskningen.

Det er imidlertid lite forskning som stiller spørsmålstegn ved om den nye fornybare energien faktisk kommer istedenfor, og ikke bare i tillegg til fossil energibruk. Mengden forskning på hvordan man kan overvinne barrierer for å få til mer utbygging av fornybar energi er derimot overveldende.

Her er det rimeligvis næringspolitikken som er den bakenforliggende agendaen. Men også innen forskningen er det bakenforliggende agendaer i diskusjonen om prioriteringer i klimaforskningen, nemlig den legitime drivkraften enhver forsker har om å slåss for sitt eget forskningsfelt.

Skal vi som forskere tro på vår egen forskning om at vi er i ferd med å slippe opp for tid, må vi samtidig akseptere at det styrende prinsippet må være behovet for kunnskap om hvordan vi kan unngå katastrofen. Det å slåss for eget forskningsfelt må underordnes samfunnets behov i dette tilfellet.

Usikkerheten i klimakunnskap er underkommunisert

Forskningsrådets foreløpige forslag til ny strategi for klimaforskningen har prioritert tre områder: (1) Hvordan klimasystemet reagerer på økte konsentrasjoner av klimagasser; (2) konsekvenser av og tilpasninger til klimaendringer; og (3) utvikling og implementering av tiltak for å redusere klimagassutslipp.

Det første området er først og fremst naturfaglig, mens de to andre i tillegg fordrer samfunnsfaglig forskning. Så langt har den naturfaglige andelen ligget på rundt 90 prosent.

Et nøkkelspørsmål er om vi fortsatt trenger mye naturfaglig forskning om klimasystemet eller om andelen samfunnsfaglig forskning bør økes betraktelig?

Det er mange gode argumenter for fortsatt stor forskning på klimasystemet. Men da må vi som forskere være så ærlige å peke på at en fortsatt prioritering av denne delen av klimaforskningen bare kan begrunnes om vi samtidig erkjenner at usikkerheten i den forståelsen av klimasystemet er underkommunisert.

Vi trenger altså mer kunnskap om hvordan menneskeskapte klimagassutslipp påvirker klimasystemet for å kunne utvikle de nødvendige tiltakene for å unngå dramatiske konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer.

Mer tverrvitenskapelig klimaforskning

Et alternativ utgangspunkt kan være erkjennelsen at vi er i ferd med å slippe opp for tid når det gjelder mulighetene for å unngå en klimakatastrofe. Hvis dette er tilfelle, må vi stille spørsmålet om vi skal prioritere forskning om hvordan vi kan unngå klimaproblemet framfor forskning om hvordan klimaproblemet oppstår og arter seg.

Dette er en smertefull diskusjon som det er viktig at klimaforskere bør delta i – selv om vi da risikerer kritikk fra kolleger om å bedrive krybbebiting i en tid der de samlede midlene til klimaforskningen har gått ned heller enn opp.

Det er selvsagt lett å stille seg bak kravet om at alle typer klimaforskning trenger mer midler, men fordi mangelen på handling for å redusere klimaproblemet er så presserende, og forskningsmidler som alle andre midler er begrensede, må vi våge å delta i denne diskusjonen.

Mitt anliggende er ikke å sette natur- og samfunnsdelen av klimaforskningen opp mot hverandre, men å få fram behovet for en sterkere integrering av disse to forskningsverdene. Det innebærer riktignok en bedre likevekt enn i dag mellom natur- og samfunnsforskningen, men den største utfordringen ligger i selve integreringen – og da for å få til en bred tverrfaglig anlagt klimaforskning.

En slik forskning er noe mer enn bare å plassere ulike forskningstradisjoner ved siden av hverandre, der den samfunnsfaglige delen ofte reduseres til en ”lillebror” som kobles til på slutten av store naturfaglige prosjekter.

Mer likevekt mellom natur og samfunn

Potensialet ved en bredt anlagt tverrfaglig forskning ligger i å få fram gjensidig faglig befruktning mellom de naturvitenskapelige og samfunnsfaglige forskningstradisjonene. Når for eksempel språkforskere kan bli inspirert til nye tilnærminger på sin disiplin som følge av samarbeid med meteorologer, og motsatt, er vi der vi bør være.

Men dette er en form for forskning som har dårlige kår i dag. Dels er det mange av oss som ikke har kunnskap om hvordan vi rent praktisk skal drive denne formen for forskningspraksis. Dette er ikke noe det undervises om på universitetene.

Det er også en forskningspraksis som har svært dårlige kår i et disiplinorientert forskningssystem. Det er nesten umulig å få gjennomslag i Forskningsrådet når vi sender inn tverrfaglige søknader fordi søknadene vurderes av folk som leter etter gode søknader innenfor sin forskningsdisiplin. Og det er nesten umulig å få publisert tverrfaglige vitenskapelige artikler fordi tidskriftene oftest utgis med enkeltdisipliner som målgruppe.

Her er det med andre ord ikke nok bare å få ”mer penger”, selv om en bedre likevekt mellom natur- og samfunnsforskningen er en forutsetning for å få til dette.

For å fremme denne trolig helt avgjørende delen av klimaforskningen – den tverrfaglige klimaforskningen - trengs det i tillegg holdningsmessige, metodemessige og organisatoriske endringer innen forskningssystemet. Disse er så langt ikke adressert i Forskningsrådets forslag til nye strategi for norsk klimaforskning.