Statsminister Jonas Gahr Støre har foreløpig fredet helseminister Ingvild Kjerkol. Det kan være fornuftig, skriver Aksel Kjær Vidnes.
Statsminister Jonas Gahr Støre har foreløpig fredet helseminister Ingvild Kjerkol. Det kan være fornuftig, skriver Aksel Kjær Vidnes.

Den mest alvorlige anklagen mot Kjerkols masteroppgave er feil

KOMMENTAR: Ingvild Kjerkols plagiatsak fremstår mindre alvorlig enn de skarpeste kritikerne skal ha det til. Det er ikke bevist at hun har stjålet eller fabrikkert data. Likevel har hun en dårlig sak. 

Mandag 22. januar gikk statsminister Jonas Gahr Støre på talerstolen og fredet Ingvild Kjerkol som helseminister inntil videre. Han overlater til Nord universitet å vurdere alvorlighetsgraden av anklagene mot Kjerkols masteroppgave. 

Det er nok mange som mener det er feigt, men det kan være fornuftig. Det er sider ved denne saken som ikke er like godt belyst. 

Den mest alvorlige anklagen fremstår overdrevet

Mange har ment sterkt og dømt hardt da Kjerkols sak kom for en dag. Det var kun et døgn etter at Sandra Borch gikk av som forsknings- og høyere utdanningsminister på et beslektet grunnlag fredag 19. januar.

Men det er ikke alltid like opplagt at enhver dom man måtte ønske å kaste over Kjerkol, er rett.

Jeg har lett igjennom Kjerkols masteroppgave for å prøve å finne ut hva det er hun har gjort seg skyldig i. Både ved å bruke det nå mye omtalte verktøyet Copyleaks og ved å vurdere selve oppgavene det er snakk om.

En åpenbar ulempe med Copyleaks er at analysene kan se litt ulike ut fra gang til gang, og man må gå nøye igjennom for å vurdere hvert enkelt tilfelle.

Å konkludere endelig om hvor alvorlig saken er, må vi overlate til fageksperter som vurderer slike saker, og som gjør enda nøyere gjennomganger. Men så langt er min analyse som følger:

Det er liten tvil om at det er flere tilfeller av plagiat i mastergradsoppgaven til Kjerkol og hennes kollega. Noen deler av teksten i Kjerkols masteroppgave er åpenbart kopiert fra andre steder, uten god nok kildehenvisning. Men det kan diskuteres hvor alvorlige disse tilfellene er. Og det som er enda viktigere: Den mest alvorlige anklagen, om at hun har stjålet eller fabrikkert forskningsdata, fremstår overdrevet og forhastet.

Datatyveri?

Det er en anklage som blant annet luftes av Nettavisens Gunnar Stavrum: «Det virkelig alvorlige punktet fremstår som datatyveri, eller å fremstille andres forskningsfunn som sitt eget.»

Også jussprofessor Fredrik Marthinussen ved Universitetet i Bergen går hardt ut i Aftenposten: «For ham ser det ut som at Kjerkol har fremstilt andres forskningsintervjuer som sine egne. – Det er ikke bare plagiat, men forskningsjuks, sier Marthinussen til Aftenposten.»

 Twitter/X skriver han «Kjerkol har skrevet av et avsnitt som omhandler informanter. Det må nødvendigvis innebære at det ikke er hennes egne informanter hun refererer, noe som er et eklantant eksempel på forskningsjuks.»

Lett å mistenke tyveri

Men det er ikke sikkert det er grunnlag for å konkludere så klart, eller la oss si eklatant. La meg forklare:

Den største og mest alvorlige anklagen som er fremmet mot Kjerkols masteroppgave er at hun og hennes kollega har stjålet eller fabrikkert data. Det vil si at de har stjålet eksklusiv informasjon fra intervjuer med informanter og fremstilt det som sin egen informasjon. Med informanter menes altså de personene som er intervjuet til oppgaven. Intervjuene danner datamaterialet til oppgaven, den grunnleggende informasjonen som oppgavens drøfting og konklusjoner baserer seg på. 

Å fabrikkere eller stjele dette er svært alvorlig, noe mange har påpekt. Det er lett å forstå at mistanken fremmes:

  • I Kjerkols oppgave er det en tekstlikhet med en annen masteroppgave, der de formulerer det som at informantene deres omtaler «den voldsomme utviklingen som skjer innenfor teknologifeltet. De opplever at de ikke rekker å snu seg, før det har kommet noe nytt på banen.»
  • Et annet sted står denne tekstlikheten: «Flere av våre informanter ser på velferdsteknologi ikke bare som et supplement, men som et nødvendig og velkomment tilskudd til eksisterende arbeidskraft, der ansatte og teknologien står i en relasjon til hverandre.»

Når noen har kopiert setninger som påstår at «våre informanter» mener noe, ringer alle alarmklokkene. Det fremstår jo som om Kjerkol har stjålet ikke bare tekst, men innhold og data fra andres informanter.

Informant-intervjuene fremstår som ekte

Problemet til en del av de som kaster dom over Kjerkol er at de umulig kan ha sett på resten av teksten og vurdert realiteten i anklagene de fremmer.

Kjerkols oppgave har en rekke sitater fra informanter. Men sitatene fra informantene som kommer frem i Kjerkols oppgave, minner ikke om det informantene i den andre oppgaven sier. I hvert fall ikke etter det jeg kan se.

Informantene i de ulike oppgavene sier helt ulike ting. Det virker som om de er spurt om ulike ting og analysen handler om ulike ting. Bortsett fra de nevnte, kopierte utdragene er det lite som tyder på at oppgavene faktisk har samme informanter. 

Det er tvert imot mye som tyder på at de har ulike informanter. Også at en av informantene har stått frem og fortalt om intervjuet som ble gjennomført til oppgaven tyder på det.

Det er altså mye som vitner om at Kjerkol hadde rett da hun sa:

«Dataene vi brukte er samlet inn av oss fra våre informanter, analysert av oss og drøftingen og konklusjonene er våre. Våre informanter er kjente og unike for vår oppgave.»

Kjerkol har gravd sin egen grav dypere

Problemet til Kjerkol er at en gjennomgang av oppgaven tydelig viser plagiat uansett. 

Hun har også gravd sin grav dypere ved at hun avfeide anklagene brått. Det fremsto som at hun ikke forholdt seg til fakta. Og faktum er at det er hentet tekst til oppgaven fra kilder som ikke er sitert. 

De andre masteroppgavene står heller ikke i litteraturlisten bakerst i oppgaven. Hadde oppgavene stått i litteraturlisten, kunne de lettere unnskyldt seg med at manglende siteringer var en glipp. 

Nylig unnskyldte Kjerkol seg i VG med at tekstlikheten skyldes at de henger igjen fra en tidligere versjon av oppgaven. Det kan selvsagt stemme, men det er ikke sikkert at det holder for et universitet som skal vurdere omfanget og alvoret av plagiatet. 

Plagiat slås som regel hardt ned på når det oppdages. Nå er det oppdaget, så vi få se hva Nord universitet konkluderer.

Er Kjerkol bedre eller verre enn Borch?

Noe plagiat er mer alvorlig enn annet plagiat, og mange har diskutert om ikke Kjerkols sak er bedre eller verre enn saken til Sandra Borch som gikk på dagen. 

I Borchs oppgave fremstår det som at store tekstbolker regelrett er hentet fra andres verk, både oppgaver og rapporter, uten at det er særlig tydelig hvor det er hentet fra. Etter å ha gått gjennom også Borchs oppgave i Copyleaks fremstår det for meg å være i et helt annet omfang enn i Kjerkols oppgave. 

Noe av Borchs «store feil», som hun omtalte det som, kan skyldes dårlig siteringspraksis. Men mye kan fremstå som kopiering av andres tekst for å slippe å skrive ting selv. Det er plagiat. Men også her er det universitetet som godkjente oppgaven som må vurdere saken på nytt.

Sandra Borchs stilling som ansvarlig for plagiatregelverket i akademia, gjorde det uansett klart umulig for henne å fortsette i sin ministerpost.

Om Kjerkol må gå for sine feil er og blir et separat spørsmål og må vurderes separat fra Borchs sak. Stillingen hennes krever høy tillit. Men det kan ikke være slik at tilliten til henne svekkes av at hennes sak blir fremstilt på feil grunnlag. Men den kan svekkes hvis hun selv fremstiller sin sak feil.

Og selv om Støre har tillit til helseministeren, kan tilliten i befolkningen forsvinne lenge før noe universitet klarer å vurdere en masteroppgave på ny.

Powered by Labrador CMS