Kronikk: Penger til emeritus-forskning
De etterlatte etter skipsreder Kristian Gerhard Jebsen gir bort 800 millioner kroner til forskning. Eystein S. Husebye, sr foreslår i dette innlegget at emeritus-forskning tilgodesees av disse forskningsmidlene.
Nyheten om at skipsreder Kristian G. Jebsenes (KGJ) etterlatte donerer store midler til forskningen, gleder åpenbart hele forsker-Norge, ikke minst fordi det er ingen geografiske begrensninger for potensielle søkere.
Gledelig er det også at styret i denne stiftelsen er fra Jebsen-familien og næringsliv og altså ikke fra akademia. Mange finner Norges forskningsråd (NFR) lite fleksibel med sine mange strategiområder og formaliserte komiteer.
Nå er grunnforskning en eliteprofesjon og dette har stiftelsen KGJ tatt med i sin programerklæring . Det vil si at de vil satse på de beste nasjonale miljøer i medisinske og maritime virksomheter.
Ellers, KGJ-stiftelsen har utpekt Bergen medisinske forskningsstiftelse (BMFS) som forretningsfører, noe som er en honnør til Universitetet i Bergen per se og primært til BMFS’ direktør Kåre Rommetveit. Nå representerer Jebsen-familien det man i USA kaller ’old money’ så vi kan kanskje håpe at noen representanter for ’the new money’ bokstavelig følger i KGJ-stiftelsens kjølevann.
Støtte til Emeritus-forskning (?)
Et gammelt ordtak sier at ”Regner det på presten så drypper det på klokkeren”. I denne sammenhengen vil jeg klassifisere klokkeren som professor emeritus.
Mange av oss vil gjerne fortsett med forskning, men mangelen på selv de mest beskjedne driftsmidler er lite stimulerende og som pensjonist er det tilnærmet håpløst og få tildelt forskningsmidler fra de tradisjonelle kildene som NFR, Meltzer og andre stiftelser.
For å illustrere dette kan vi ta utgangspunkt i en årlig lønnskostnad for en dr.gradstipendiat som utgjør ca 750.000 kroner årlig. Deler vi denne i 25 deler a 30 000 kroner. som driftsmidler for emeritus professorer så kan vi jo gjette hva som gir mest forskning – en stipendiat eller 25 emeritus forskere?
Om KGJ-stiftelsen kan åpne for et slikt opplegg med en årlig ramme på 750 000 kroner, vil dette virke meget stimulerende for emeritus-forskning. Samtidig vil det gi betydelig og særdeles positiv oppmerksomhet i akademia utenfor Norges grenser. En forutsetning her er at slike bevilgninger ikke pålegges eksessiv overhead av professorens vertsinstitusjon.
