Dyrene vi spiser, eksisterer bare som koteletter og kjøttdeig i butikken. Vi vet lite om veien fra dyr til kjøtt. Spiser vi unge, voksne eller gamle griser? Hvor på grisen satt steika? Hvem tok livet av den?

Vi unngår å tenke for mye på dyret, skriver Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke i den ferske boka «Hva vi spiser når vi spiser kjøtt».

De to forskerne kaller det et paradoks: Vi spiser stadig mer kjøtt, men kan stadig mindre om dyrene og kjøttet. Og vi foretrekker å ha det slik.

les også

Hva slags kjøtt belaster klimaet minst: Økologisk eller vanlig?

Kjøttproduksjonen foregår langt unna oss

Folks fremmedgjøring fra dyret har gått over lang tid og henger nøye sammen med landbrukets utvikling, ifølge boka.  

For noen få generasjoner siden levde halve befolkningen på gårder eller jobbet i landbruket. Mennesker og dyr levde tett sammen og var avhengige av hverandre. Dyrene fikk mat og stell i bytte mot at de selv ble mat til slutt.

I dag jobber bare fire prosent av befolkningen i primærnæringen. Kjøttproduksjonen har blitt en industri som foregår langt unna de fleste av oss, skriver de to forskerne. 

Nå kjøper vi kjøtt ferdig oppskåret som biff eller bearbeidet til kjøttdeig. Vi har mistet kunnskapen om dyrestell, slakting og oppdeling.

Samtidig har vi et behov for å begrunne hvorfor vi dreper og spiser dyr, men det blir stadig vanskeligere, ifølge forfatterne. Derfor fornekter vi sammenhengen mellom dyr og kjøtt, både som enkeltpersoner og samfunn.

Og vi har fått hjelp på veien, ifølge forfatterne.

Kjøttbransjens opplysningskontor og Matprat har «teppebombet norske forbrukere» for å få oss til å kjøpe og spise mer kjøtt, står det i boka.

Lønnsomt med mange griser

De to forskerne har gått gjennom rapporter, blader, arkiver og lærebøker i landbruk og husstell fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag.

– Grisene konkurrerte med mennesker om matfatet, så dem kunne bonden ikke ha for mange av, gjerne bare én eller to, sier Karen Lykke. Hun er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo.

På 1950-tallet kom nye metoder for dyrehold og ny landbrukspolitikk.

– Da ble det butikk i å drive med gris. Dessuten var det distriktspolitikk. Grisene ble en attåtnæring som det var mulig å tjene gode penger på, slik at folk kunne bli boende på små gårder, sier Karen Lykke til forskning.no. 

I 1973 kom boka og brevkurset «Penger i gris», utgitt av Norsk Svineavlslag.

– Det ble et vendepunkt. Dyrehold blir beskrevet som ren bedriftsøkonomi. Bonden skal bli bedriftsleder, sier Lykke til forskning.no.

Mer svinekjøtt på markedet

Fra 1970-tallet ble det raskt flere griser per gård. Arbeidsoppgavene ble automatisert. Slakteriene ble større.

– Målrettet avl og billigere kraftfôr gjorde at kjøttproduksjonen skjøt fart, sier Kristian Bjørkdahl. Han forsker på retorikk på Universitetet i Oslo. 

Flere griser gjorde at mer svinekjøtt kom ut på markedet. Det ble behov for å få opp forbruket.

Kjøttbransjens svar var Opplysningskontoret for kjøtt. De har jobbet systematisk for å få opp nordmenns forbruk av svinekjøtt - og de har lykkes, ifølge forskerne.

I 1959 spiste nordmenn 48 millioner kilo svinekjøtt, mens vi i 2017 spiste 136 millioner kilo, ifølge boka.

Matprats «kjøttpropaganda»

– Fokuset til Opplysningskontoret har vært på økt forbruk. De har drevet målrettet markedsføring på alt fra helsestasjoner til skoler til universitetsutdanningen i ernæring, sier Lykke.

Forskerne har lest Opplysningskontorets årsrapporter. Der beskrives markedsføringen som skal lokke folk til å spise mer kjøtt.

I år 2000 blir internett en sentral arena for Opplysningskontorets «kjøttpropaganda», skriver forskerne i boka. Da starter de opp Matprat.no, som i dag er kjent av de fleste i Norge.

– Mange vet ikke at Matprat er det samme som Opplysningskontoret for egg og kjøtt, sier Lykke.

– De normaliserer kjøtt som ingrediens, selv om de har blitt gode til å ta med noen få veggisretter, sier Bjørkdahl.

Forskerne kaller Matprats virksomhet for et narrespill. Med et nøytralt navn – Matprat istedenfor Kjøttprat – og med et stort utvalg matretter dekker de for sitt egentlige formål, som er å få oss til å spise enda mer kjøtt, mener forskerne. 

– Ikke nøytral bok

– Jeg synes det er flott at det kommer en bok som tar opp viktige temaer rundt matproduksjon. Vi ønsker mer diskusjon om dette, sier Dag Henning Reksnes. Han er direktør i Matprat og Opplysningskontoret for egg og kjøtt.

Han oppfatter ikke tonen i boka som nøytral, men presiserer at han ikke har lest hele boka.

– Men det er riktig at vi blir finansiert av norske bønder som produserer egg og kjøtt og at vårt formål er å bidra til å omsette det som blir produsert. Bøndene får ikke bare overføringer fra staten, men må også skaffe inntekter selv, sier han.

Det er stor enighet om norsk landbrukspolitikk, ifølge Reksnes.

– Vi bruker ganske mange milliarder kroner på å støtte norsk landbruk. Så bruker vi i Matprat 70-80 millioner på å markedsføre varene. Det er en liten sum i forhold til støtten. Jeg synes de retter fokus mot feil aktør.

Mer enn markedsfører

Matprat har dessuten valgt å være noe mer enn markedsføreren til egg- og kjøttbønder.

– Vi har valgt å tilby forbrukerne våre en helhet, ut fra logikken om at vi ikke spiser kjøtt og fisk, men mat. Vi gir informasjon om norskprodusert mat, om råvarer, måter å tilberede dem på og inspirasjon til matretter. Samtidig støtter og hjelper vi den norske bonden, sier Reksnes.

Han er enig i at utviklingen i samfunnet og landbruket har ført til at vi har blitt fremmedgjorte for hvordan mat blir produsert, men han ser på det som en naturlig utvikling og som følge av at det nå er langt færre gårdsbruk.

Reksnes kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av at det norske landbruket har blitt industrialisert. 

– Vi har fortsatt småskala-landbruk her i landet, sier han. 

– Dumt å lure forbrukerne

De siste årene har Matprat endret seg.

– Forbrukerne vil ha noe mer enn mat. De vil vite noe om hvordan maten påvirker landet, samfunnet og dem selv. Og de vil vite hvordan dyrene har det. Derfor har vi ansatt folk med kompetanse på bærekraft og veterinærfag, og styrket oss på ernæring. Vi vil være ærlige på hva som skjer innenfor norsk matproduksjon.

Matprat er slett ikke kjøttpropaganda, ifølge direktøren.

– Det dummeste vi kan gjøre, er å prøve å lure forbrukerne, for de er slett ikke dumme. Det vil bare slå tilbake på oss. 

Han synes det er rart å bli tillagt så mye makt og innflytelse over kjøttforbruket i Norge.

– Jeg blir litt stolt også over at de tillegger oss så mye innflytelse, men i sannhetens navn tror jeg ikke vi kan påta oss det.

Læreverk for skolen

Matprat hadde ikke vært en så stor suksess om ikke behovet hadde vært der, mener Reksnes. De har også gitt ut et læreverk, Matopedia, som tilbys til skolene.

– Det mangler både læremateriell og fagutdannede lærere i mat og helse-faget. Vi har fått kritikk for at vi ga ut Matopedia, men du finner ikke noe som helst PR eller reklame der som tyder på at vi står bak. Innholdet er balansert og kunne vært laget av et hvilket som helst forlag. Både forbrukerne, elevene og skolene er oppegående. Leverer vi ikke godt, bruker de det ikke, sier Reksnes.

Han tar forbehold om at han ikke kan svare på alt som har skjedd i tidligere tider i Matprat.

– Men vi driver i hvert fall ikke narrespill i dag. Vi har absolutt ikke noe imot å bli utfordret og diskutert, men det bør i så fall baseres på fakta og at vi ikke tillegges tanker, meninger og motiv vi ikke har.

Dårlig nytt om grisen

Karen Lykke og Kristian Bjørkdahl mener vi også lukker øynene for hvordan dyrene vi spiser, har det.

I 2017 gjorde Mattilsynet tilsyn av 228 svinefjøs i Rogaland. De fant avvik eller alvorlige brudd på regelverket i 166 av dem, det vil si 73 prosent. Grisene var skadet, syke eller levde for tett, for skittent og for dårlig.

To år etter kom nye avsløringer av grisers dårlige levevilkår. I 2021 kom enda en dokumentar fra NRK om manglende dyrevelferd for gris. Samtidig meldte NRK at salget av svinekjøtt hadde gått opp med 15 prosent.

– Etter NRK-dokumentaren kunne man tro at svinekjøttkonsumet ville stupe. Men dagen etter, i alle aviser, sto det i store Gilde-annonser at vi kan stole på at grisen har hatt det bra, sier Lykke.

Lytter ikke til bekymringene

De to forskerne har lest interne og eksterne publikasjoner utgitt av aktører i kjøttbransjen. Der handler det ofte om folks bekymringer om kjøtt og dyrevelferd. Men, ifølge Lykke og Bjørndahl, diskuterer ikke bransjen hvordan de kan endre praksis, men mer hvordan de kan formulere gode svar. 

De to forskerne mener at kjøttbransjen ikke lytter. 

– Tvert imot fremstiller de folks uro og motforestillinger mot måten kjøtt produseres på, som irrasjonelle, som følelser eller vrangforestillinger. Da blir diskusjonen stående fast, sier Bjørkdahl.

– Kjøttbransjen setter spørsmålstegn ved tall, vekt og lager små usikkerheter hele veien. Da havner debatten i diskusjon om tallgrunnlaget, istedenfor sakens kjerne, sier Lykke.

Dyrevelferd for alle

Når dårlig dyrevelferd blir avdekket, blir det raskt pekt på bøndene og forbrukerne, skriver de i boka. 

Forbrukerne får beskjed om å ta egne, etiske valg. 

– Men mange forbrukere har ikke mulighet til det, for alternativene mangler, sier Lykke.

Forskerne vil heller ikke legge ansvaret på bonden alene.

Mellom bøndene og forbrukerne står kjøttprodusenten Nortura, politikerne, landbruksbyråkratiet, bondeorganisasjonene og dagligvarekjedene.

– Dyrevelferd kan bestemmes på et høyere politisk hold. Flere må ta ansvaret for dyrevelferd, sier Lykke.

– Vi er opptatt av at man må finne et annet sted å sende regningen for bedre dyrevelferd. Bøndene sier at de tjener dårlig og må ha to jobber. Men dyrevelferd burde ikke være et problem for bare bøndene, sier Bjørkdahl.

Tre veier videre

– Svarene våre i boka om hva som må gjøres, er ganske generelle. Vi er ikke bønder og ønsker ikke å diktere en ny landbrukspolitikk, sier Bjørkdahl.

De har tre forslag til veien videre.

Landbruk bør bli en allmenn politisk sak. I dag er landbrukspolitikken overlatt til aktørene i landbruket og Senterpartiet, mener de.

For det andre er det viktig at flere fortsetter med å gjennomskue og avsløre det de kaller propaganda og desinformasjon fra kjøttbransjen.

For det tredje mener de at et kosthold med mindre kjøtt er både ønskelig og gjennomførbart.

De tror ikke at svaret er at alle blir vegetarianere. Selv spiser de begge kjøtt.

– Det er ikke noen god idé å gå tilbake til sånn det var før, men vi kan spise mindre kjøtt og bevisstgjøre oss selv som forbrukere, sier Bjørkdahl. 

– Besteforeldrene og oldeforeldrene våre spiste omtrent like mye kjøtt som de som kaller seg fleksitarianere i dag, altså de som spiser mest grønt, men litt kjøtt, sier Lykke.

De tror ikke endringene vil komme raskt.

– Kjøttbransjen har store muskler, sier Lykke.

– Vår innsats er å skrive en bok. Vi håper den er et dytt i riktig retning, sier Bjørkdahl. 

Referanse: 

Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke: Hva vi spiser når vi spiser kjøtt. Res Publica, 2023

les også

De som sjelden eller aldri spiser kjøtt, har lavere kreftrisiko

les også

Dette er alt du kan spise av rødt kjøtt i uka med de nye kostrådene