Nyheten om at «The Matrix Resurrections» har premiere i desember, dukket nylig opp på en dataskjerm nær meg.

Ved en kosmisk tilfeldighet(?) dukket det samtidig opp en vitenskapelig artikkel om simulert virkelighet; «The Self-Simulation Hypothesis Interpretation of Quantum Mechanics» i tidsskriftet Entropy.

Fysikernes idé er her at universet simulerer seg selv til eksistens – og følgelig at verken du eller verden rundt deg «egentlig» eksisterer.

Parallellen til plottet i The Matrix er ikke perfekt. I filmen eksisterer menneskene tross alt i en form for fysisk virkelighet – dog ikke helt den de tror de lever i. De tror de hensleper sine daglige liv, nyter sin kaffe, går til sine jobber, reiser på sine ferier til Mallorca – men alt dette foregår i hodene deres.

I virkeligheten, og uten at de vet det, ligger de lenket på en forlengst ødelagt jord, og blir utnyttet som en energikilde for intelligente maskiner.

Forskjellen på dette, og fysikkens versjon av den simulerte virkelighet, er altså at i sistnevnte eksisterer det ingen bakenforliggende virkelighet i det hele tatt.

Nye og gamle ideer

Hva er det egentlig vi snakker om? La oss gå tilbake i tid:

Den nye ideen likner en litt eldre en. Den nye hevder at universet simulerer seg selv og den eldre hevder mer generelt at den virkeligheten vi ser er simulert – men legger ikke ansvaret for simuleringen noe spesielt sted – verken på universet, maskiner eller personer. Den er bare en påstand om at verden kan være simulert – fordi den muligheten finnes.

Noen av oss kjenner dataspill som The Sims og Second Life. Hvor mye datakraft trengs for å få avatarene i et slikt spill til å tro at de faktisk lever? spurte fysikeren Brian Greene for ti års tid siden i boka «The Hidden Reality». Hvor mye informasjon skal til for å få gjøre dem bevisste?

Her mangler vi selvsagt en klar forståelse av hva bevissthet er, men vi kan tenke på spørsmålet som «Hvor mye informasjon skal til for å lure noen til å tro at det den opplever i seg og rundt seg er den faktiske virkeligheten?»

Alle som har prøvd VR vet svaret: Veldig mye mer enn det vi har idag. Men la oss si at vi hadde datakraft nok, og kunne skape inntrykket av en annen verden, komplett med tanker, sanser, følelser og omgivelser – la oss si at vi kunne skape en simulert virkelighet. Hva ville da skje?

Ville vi tro at vi var et annet sted?

Avatarer i et slikt spill, og som (ved en inkurie?) forstår at de bare er en del av et superavansert dataprogram, ville bli hentet av simulerte leger i hvite frakker, og stengt inne på (simulerte) lukkede avdelinger skriver Greene. For de andre, som stilltiende fortsetter sine simulerte liv, vil kanskje tanken om at de er en del av et dataprogram fremstå som alt for dum til å fortjene seriøs vurdering.

Hjernen vår opplever heller ikke verden direkte

Er det mulig å simulere så godt? Kan det lages datamaskiner sterke nok til å få avatarene til å tro at de lever? Eller, for å bruke den kanskje litt mindre datakrevende Matrix-versjonen; gi eksisterende mennesker en forestilling av at de er et sted der de egentlig ikke er.

Nei, en slik datamaskin eksisterer ikke i dag.

Men den kan kanskje eksistere en gang i fremtiden. Så, hvis vi vil, kan vi forestille oss at vi er avatarer i et dataspill, styrt av en av våre fjerne etterkommere.

For å være med videre i denne – vi får kalle det tankeleken – må vi huske at vi, altså hjernen vår, ikke ser verden direkte. Hjernen ligger inne i hodeskallen, og mottar sanseinntrykk fra ulike sanseorganer andre steder inni og på utsiden av kroppen. Disse inntrykkene ankommer hjernen som elektriske impulser, som hjernen deretter tolker.

Rent hypotetisk, kan vi tenke oss at hjernen i en simulering ikke mottar informasjon som lar den tolke signalene på en måte som lar den skape et bilde av verden slik den egentlig er, der utenfor hodeskallen, men i stedet gir oss det bildet simuleringen vil at vi skal se.

Selv har jeg nå nådd det punkt der jeg synes det hele blir fjollete – men vi fortsetter ufortrødent: Dette argumentet handler jo ikke om at det virkelig er slik eller ikke, men om at det kan være slik.

En datamaskin på størrelse med jordkloden

Forskerne har, skriver Greene, regnet ut at hvis man skulle lage en illusjon, ville vi trenge en datamaskin på størrelse med jordkloden. Dette gjelder, vel å merke for en maskin med teknologi fra 2011. En slik maskin ville kunne foreta i området 10 opphøyd i 33 til 10 opphøyd i 42 operasjoner per sekund.

En gjennomsnittlig hjerne foretar i størrelsesorden 10 opphøyd i 24 operasjoner i løpet av hundre år. Dette kan vi multiplisere med de cirka 100 milliarder mennesker som har levd på jorda iløpet av menneskehetens eksistens – og vi er fremdeles innenfor yteevnen til en slik, hypotetisk kjempedatamaskin.

Og hva hvis vi tar høyde for teknologisk utvikling?

Forskere har fantasert om at en kvantedatamaskin på størrelse med en laptop vil kunne produsere informasjon tilsvarende menneskehetens samlede tanker fra Ardi til Arne – på ett sekund.

Men, på den annen side, denne kvantedatamaskinen har vi heller ikke – ennå.

Så kan vi fortsette å hive på tall. Datamaskinen må selvsagt ikke bare simulere tanker, men også interaksjoner. Det ville kreve enda mer datakraft, men, som Greene sier, simuleringen kan spare en del datakraft på å ta noen snarveier.

Den mest åpenbare, er å bare simulere deg – og blåse i fortiden og alle menneskene du ser rundt deg (som du egentlig bare antar har selvstendig åndsliv).

Men går vi med på at alt vi ser i vår simulerte verden, faktisk er der og har vært der, med samme rett som oss selv, finnes det fremdeles besparelser: Vi ser stjernene kun om natta – så datamaskinen kan spare seg å simulere dem på dagtid.

Celler trenger på samme vis bare å bli simulert de få gangene forskere ser på dem – og så videre. Og trær som faller i skogen, lager de egentlig lyd? Her kan spares – men vi har for lengst havnet ubehagelig nær den gymnasiale solipsisme.

Er virkeligheten bare en illusjon?

Så – lever vi i en simulert virkelighet?

Ideen går nokså langt tilbake, enkelte datafolk snakket i slike termer i hvert fall tidlig på 1960-tall. Ideene levde deretter i flere år innenfor tegneserie- og scifimiljøet, og begynte for alvor å spre seg utenfor disse etter den første Matrix-filmen i 1999. I 2003 skrev filosofen Nick Bostrom at våre etterkommere garantert kommer til å skapet et enormt antall simulerte universer. Vi har jo tross alt allerede begynt, med de stakkarslige maskinene vi har i dag.

Og dermed kan vi begynne sannsynlighetsregningen. I bunnen av Bostroms skisse, ligger fremdeles premisset om at det finnes en «virkelig» verden – den verden som har utviklet seg langt nok til å lage disse supersterke datamaskinene.

Vi kan ikke vite om dette er den samme verden som den vi lever i. Ettersom man i fremtiden (vår?) vil lage milliarder av simulerte univers, betyr det at sjansen for at vi befinner oss i ett av disse, i stedet for det originale som ga opphav til den simulerende datamaskinen, vil være svært høy. Sjansen for at vi lever i den materielle virkelighet som ga opphav til de simulerte, er tilsvarende lav, i størrelsesorden én til milliarder.

Dermed bør en rasjonell tenker konkludere med at det vi kaller virkeligheten, nok bare er en illusjon.

Hvorfor bry seg?

Vi kan nå forfølge en tanke om at hvis vi lever i en simulering, men samtidig er i ferd med å utvikle datamaskiner sterke nok til å la oss skape våre egne simuleringer – betyr det da at disse simulerte universene knoppskyter ut i uendeligheten?

Er dette i så fall noen andre parallelle universer enn de våre forskere fantaserer om (ut fra antagelsen om at vi lever i en virkelig virkelighet, og ikke en simulert)?

Eller vi kan spørre oss hva alt dette betyr for oss – og «virkeligheten». Er påstandene falsifiserbare?

For å finne ut om vi lever i en ekte eller en simulert verden, kan vi lete etter de ørsmå feil en datamaskin uvegerlig produserer. Den kan ikke følge hver eneste lille hendelse – tenk subatomære hendelser i multitrilliardklassen – ned i hver minste desimal. Den må gjøre noen økonomiske små hopp – kvantifisere litt, hoppe fra en tilstand til en annen – og slike hopp risikerer å akkumulere feil, som kan endre det forventede utfall av en kjent fysisk lov.

(De simulerte) fysikerne i en slik (simulert) verden vil oppdage disse anomaliene – og tvinges til å komme opp med nye fysiske teorier som stemmer med verden, slik de ser den.

Akkurat slik det vil skje i en «ekte» verden. Det begynner å bli mange parenteser og hermetegn her nå, og det er på tide å sette ned foten. Påstanden om at universet er simulert er ikke falsifiserbar, og dermed også uvitenskapelig. Vi kan ikke skille mellom en ekte og en simulert verden – så hvorfor bry seg?

Hva betyr det for meg om verden er «ekte» eller ikke? Det er uansett den jeg lever i, det er her jeg har hus og unger, kjæreste og bikkje, det er her jeg elsker og hater, brekker beina og biter høl i tungen.

Uansett hva du tror – det er her og nå det skjer. Hva er egentlig forskjellen på å tro på en verden simulert av «en gud», og skapt av Gud? Hva er forskjellen på å si at universet simulerer seg selv, og å si at det oppsto av seg selv, gjennom The Big Bang?

Så hvorfor bry seg?

Vi vet tross alt ikke hva vi mener med ordet «virkelighet», så hvordan kan vi vite forskjellen på «virkelighet» og «simulert virkelighet»?

Vi vet heller ikke hva et atom er. Vi vet hvilke lover og regler de følger – vi må bare godta premissene for kvantefysikken, ikke forstå hvorfor de er som de er – og vi vet heller ikke om atomene er strenger eller partikler eller noe annet.

Videre, vet vi ikke helt hva materie er, eller hva universet inneholder. Og det vi ihvertfall ikke vet, er hva universet selv egentlig er. Vi tenker på universet som det rommet der de svever stjerner og galakser, vi antar at det utvider seg, men vet ikke hva det utvider seg inn i.

Hva og hvorfor er universet?

Skriv et brev!

Så om noe av dette kan kalles «simulert» - hvem bryr seg?

Jeg, faktisk.

For, vissheten om at datateknologien en dag vil gjøre oss i stand til å simulere virkelighet – uansett om den selv gjør det i en simulert eller ekte virkelighet – gir oss løsningen på evig liv. Skulle du ha lyst til å leve videre etter din (simulerte?) død, her er det du bør gjøre: Skriv et brev til dine fjerne etterkommere, be dem innstendig om å skrive deg inn i en av deres universsimuleringer – send dem litt info om deg selv – drømmer, minner, en beskrivelse av hvordan det føles å være deg – såpass mye at din neste avatar kan fortsette å leve slik du levde – og vipps, i det du dør (og hvis dine fjerne etterkommere gidder), fortsetter du å leve videre i en annen (simulert) verden.

Det vil føles litt som å sovne på flyet over Bodø, og etter en drømmeløs natt våkne over Bangkok.

Jeg har selvfølgelig for lengst skrevet dette brevet, og tryglet min sønne- sønne- datter- datter- datter- sønnedatter osv om å plassere meg på en sydhavsøy sammen med de jeg elsker, med et godt dekket kredittkort. Så jeg frykter intet.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også av erik tunstad:

Ønskedrømmer om hvordan verden burde være