I en ny forskningsartikkel skriver Mari Dalen Herland om opplevelsene til 14 voksne som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn.
I en ny forskningsartikkel skriver Mari Dalen Herland om opplevelsene til 14 voksne som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn.

Forsker: Når barn fortrenger seksuelle overgrep, betyr ikke det at opplevelsene forsvinner fra kroppen

Barns oppførsel kan gi viktig informasjon om seksuelle overgrep, mener forsker.

Også i voksen alder fortsatte kroppen å «fortelle om» de seksuelle overgrepene de opplevde som barn.

– Barn opplever og håndterer seksuelle overgrep svært forskjellig, sier forsker Mari Dalen Herland.

I en ny forskningsartikkel skriver hun om opplevelsene til 14 voksne personer som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn.

De hadde særlig én ting til felles:

– De ønsket å sette seksuelle overgrep på dagsordenen, og bidra til at flere forstår hva det innebærer for den som er utsatt.

Flere av de Herland snakket med, sa de hadde et blandet forhold til overgriperen sin.

– Flere av dem forteller at de også kunne ha ulike følelser for overgriperen sin, som å være glad i dem, selv om vedkommende også utsatte dem for vonde ting.

Dette kunne skape en enorm skyldfølelse og skam som gjorde det enda vanskeligere å stå frem, forteller Herland.

Umulig å sette ord på det

Tidligere forskning på barn og seksuelle overgrep baserer seg på et paradoks, ifølge Herland:

– Man har vært særlig opptatt av dette med «disclosure»: Vi er avhengige av at barna nettopp forteller, og gjerne så tidlig som mulig.

Men her har vi en utfordring, ifølge Herland:

– De fleste sier ikke fra.

Og det er det ifølge henne flere grunner til.

– Mange er veldig små når overgrepene finner sted. Da forstår man kanskje ikke hva man er utsatt for.

– For andre er overgrepene en «hemmelighet». Noe de holder tett til brystet. De blir kanskje fortalt at de ikke skal fortelle det videre. Eller de mottar signaler fra andre i familien om å holde tyst.

Forskning har vist at det i gjennomsnitt tar 17 år fra overgrepet skjer til barna gir verbalt uttrykk for hendelsen. Det viser en norsk studie fra 2017.

De fleste av de som var med i Herland sin studie følte at det var umulig å sette ord på det som hadde skjedd.

– I stedet prøvde flere av dem å si fra om de seksuelle overgrepene gjennom ulike former for kroppslig adferd, sier Herland.

Kroppen forteller

To ting går igjen i intervjuene.

Det første er at kroppen forteller om de seksuelle overgrepene over tid og på flere ulike måter.

– Alle jeg snakket med forklarte at de husket at de som barn utviklet ulike strategier. Måter å forklare nonverbalt hva som skjedde.

En av de som var med i studien, «Erik», forteller at han pleide å skrike når han måtte besøke bestefaren.

«Anne» og «Rita» hadde motsatt strategi. De ble musestille.

En annen sier han rømte hjemmefra, og hoppet ut av vinduet om vinteren. En tredje sluttet å spise:

«Jeg fornektet alle fysiske behov – spiste ikke når jeg var sulten, gikk ikke på toalettet før jeg absolutt måtte.»

Ifølge de som ble intervjuet var dette noe de hadde gjort delvis bevisst.

– De forsøkte å formidle til omverden. Og mange opplevde at noen rundt så dem, selv om de ikke fortalte med ord.

Mareritt og flashbacks

Den andre tingen som går igjen fortellingene, er at de traumatiske opplevelsene satte seg i kroppen.

– Når et barn utsettes for seksuelt overgrep, hender det at barnet fortrenger de vonde opplevelsene. Men det betyr ikke at opplevelsene forsvinner fra kroppen, sier Herland.

I artikkelen blir det beskrevet som «kroppslig forvirring».

– Flere av informantene hadde som barn følt det i kroppen. Som en klump i magen. Som en tung sekk.

Mareritt og flashbacks var også vanlig.

– En av informantene kjente det som et slags stikk i hjertet. Som voksen skjønte hun at det kanskje var angst.

Større åpenhet om seksuell vold

I 2023 gjennomførte NOVA en ny datainnsamling i spørreundersøkelsen UngVold, som kartlegger erfaringer med vold og overgrep i oppveksten blant norske barn og unge.

– Den viser at flere unge rapporterer om seksuell vold nå i 2023 enn de gjorde for åtte år siden, sier prosjektleder av UngVold-studien Lars Roar Frøyland.

Ifølge ham kan økning skyldes to forklaringer. Økt omfang, og at flere rapporterer.

– Vi heller mot at det først og fremst handler om sistnevnte.

Et positivt funn i rapporten er at tre av fire av de utsatte har fortalt noen om erfaringen sin.

– Samtidig er det over seks av ti som da har snakket med venner, mens et fåtall har snakket med foreldrene sine eller andre voksne som helsesykepleier, lærer eller rådgiver på skolen, sier Frøland.

Jenter forteller oftere enn gutter.

– Særlig vanlig er det at jenter snakker med vennene om det de har vært utsatt for.

Jenter mest utsatt

UngVold-studien viser at omfanget generelt er langt høyere for krenkelser fra andre unge enn fra voksne, både i og utenfor familien.

Jenter er mer utsatt for seksuelle overgrep enn gutter.

– Omfanget av seksuell vold er omtrent fire ganger så høyt blant jenter som blant gutter, sier Frøyland.

Han legger til at dette gjelder så og si uansett hvilken form krenkelsene tar: Både for mildere krenkelser, som erfaring med uønsket beføling, og for alvorlige krenkelser som innebærer seksuell penetrering.

Overgriperen var som regel av motsatt kjønn:

– Jenter oppgir tilnærmet alltid en gutt eller mann som utøver, mens gutter i noe flere tilfeller oppgir utsatthet for seksuell vold fra en gutt eller mann, sier Frøyland.

– Samtidig er det tre av fire gutter som oppgir en jente eller kvinne som utøver.

Gutter har oftest vært utsatt for seksuell vold fra en venn eller venninne. Mens for jenter var det ofte «en ungdom de kjente» eller kjæreste som utøvet volden.

Sammen med kollegaer har Lars Roar Frøyland kartlagt hvilke erfaringer norske barn og unge har med vold og overgrep i oppveksten.
Sammen med kollegaer har Lars Roar Frøyland kartlagt hvilke erfaringer norske barn og unge har med vold og overgrep i oppveksten.

«Hvorfor lot jeg det skje?»

Mange av de som var med i studien hadde fortsatt å søke nærhet og oppmerksomhet fra overgriperen da de var små – også etter at overgrepene hadde funnet sted, noe som skapte en forvirring.

Det gjorde at mange klandret seg selv for overgrepene i ettertid, forteller Herland.

– Dette med skyldfølelse går igjen i mitt materiale: «Hvorfor lot jeg det skje?» «Hvorfor sa jeg ikke nei?»

– Når man utsettes for noe traumatisk, har forskning vist at det er vanlig at kroppen fryser til. 

Monster

For noen ble skammen gradvis forsterket etter som de skjønte at det som foregikk i hjemme deres, ikke var normalt ellers i samfunnet.

I media blir overgripere gjerne fremstilt som et monster.

– Det kan gjøre det vanskelig for personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep å stå frem. Noen kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen.

Noen av de som ble intervjuet var veldig små da overgrepene begynte.

– For noen kunne det oppleves som en form for misforstått «kjærlighet», som en av informantene mine sa det.

De opplevde kanskje at det var en måte å komme nær omsorgsgiveren sin på:

– Man satt på fanget, fikk kos og nærhet – og så ble det plutselig «noe mer.» 

– Og så kommer skammen.

Det blir en ond spiral, forteller Herland:

– Skammen gjør det vanskelig å fortelle om overgrepene. Og da får de kanskje ikke den hjelpen og støtten de trenger. 

Denne artikkelen ble først publisert i Kildens nyhetsmagasin. Les originalen her.

LES OGSÅ:

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS