Kan ha funnet verdens eldste anker på Vestlandet: – Et voldsomt spennende funn
De padlet rett ut i røff sjø, for å hente den beste steinen å lage økser av. På en av turene, for mer enn 5.000 år siden, mistet de noe i vannet.
En stein med en fure funnet i en avfallshaug i havet, rett under et steinbrudd fra steinalderen på Hespriholmen, en øy i Bømlo kommune.(Foto: Arild Skjæveland Vivås)
Fem kilometer rett ut i åpent hav, i sterk strøm og bølger.
Her ligger det arkeologene kaller Vestlandets mest ikoniske steinalderlokalitet – Hespriholmen.
– Det er virkelig farlig farvann og en fremmed plass å være på, forteller arkeolog Arild Skjæveland Vivås fra Stavanger maritime museum.
Hit padlet folk for mellom 5.000 og 9.000 år siden for å hugge løs store blokker av grønnstein som de senere lagde vakre og etter hvert også funksjonelle økser av.
– Dette er en plass de bare har kunnet besøke når det var lite vind og lite dønninger, sier Vivås.
Selve grønnsteinbruddet ble oppdaget i 1923. Nå undersøkes plassen på nytt – denne gangen også under vann.
Og arkeologene har funnet noe helt spesielt.
En stein med en fure
På toppen av en haug med avfall fra det største bruddet på holmen, på 20 meters dyp, oppdaget forskerne i fjor en stein med en tydelig fure som går rundt hele steinen.
For noen uker siden var de der ute igjen, og denne gangen festet de et tau rundt steinen og dro den opp.
– Den virket veldig balansert. Lett å dra opp med et enkelt tau, forteller Vivås.
Steinen veier over 30 kilo. Den er altså for stor til å ha vært et søkke for fiskegarn.
– At dette har hatt en ankerfunksjon, er jeg helt overbevist om, sier Leif Inge Åstveit fra Universitetsmuseet i Bergen.
Ankeret trygt oppe på land, med en tydelig fure i midten, som altså går rundt hele.(Foto: E. Samuelsen/Bergen sjøfartsmuseum)
Plassen der det ble funnet
Åstveit har jobbet med grønnstein fra Hespriholmen i mange år og er prosjektleder for undersøkelsene sammen med Vivås.
– Et sånt funn nesten hvor som helst andre steder ville ikke vært så utrolig. Men når det ligger her i en avfallrøys fra et steinbrudd fra eldre steinalder, så er jeg ikke i tvil.
Hvis det stemmer, så er ankeret det eldste kjente ankeret i Norge.
Og kanskje også i verden.
Annonse
De eldste sikkert daterte steinankrene vi kjenner til er fra bronsealderen og er funnet i Middelhavet.
– Vi har blitt skikkelig gira. Vi syns det er et voldsomt spennende funn, sier Vivås.
– Det må jo publiseres og fagfellevurderes før vi kan si noe sikkert. Men vi er en gjeng fra hele Sør-Norge med kompetanse på steinalder under vann. Ingen av oss har sett noe lignende. Dette er veldig spesielt.
Arild Skjæveland Vivås fra Stavanger maritime museum, og ankeret.(Foto: Pål Nymoen, Norsk maritimt museum)
Leif Inge Åstveit fra Universitetsmuseet i Bergen, og ankeret.(Foto: Bruen Olsen/UiB)
Bare her de trengte anker
Hein Bjerck er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet. Steinalderen langs kysten er hans spesialitet.
Bjerck er ikke involvert i undersøkelsene rundt Hespriholmen, men har sett bilder av steinen med furen.
Heller ikke han har sett noe lignende før.
– Det er ganske spennende. Og veldig uvanlig. Men ut ifra posisjonen der det ble funnet, at det lå akkurat der, så vil jeg tro det er et anker fra steinalderen, sier han.
– Det er værhardt der ute, og de må jo ha ligget med farkoster helt oppe ved land for å ta om bord steinen. Da var det nok god hjelp i å ha et eller annet feste der ute.
For normalt sett så hadde ikke båtene i steinalderen anker, påpeker Bjerck. Boplassene ligger systematisk på strender der det er greit å trekke opp båtene, forklarer han.
Men å dra ut og hente grønnstein må ha vært en helt spesiell virksomhet.
– Og at de hadde behov for å ligge der og ha noe som var et mottrekk er svært sannsynlig, sier Bjerck.
Annonse
Forskningsbåten utenfor Hespriholmen. Her er det ikke helt enkelt å gå i land.(Video: Thomas B.O./Universitetsmuseet i Bergen)
Et spor etter en båt
I Danmark har man funnet stokkbåter fra steinalderen, altså uthulte trestammer. I Norge har vi ingen spor etter båter fra perioden. Men vi har til gjengjeld mange spor etter livet på havet.
Det nyoppdagede ankeret er nå et slikt spor.
Det har i lang tid vært diskusjoner blant arkeologene om hva slags båter steinaldermenneskene i Norge kan ha brukt. Arkeologene på Vestlandet er imidlertid ganske sikre i sin sak.
– Skinnbåter har vært det foretrukne langs norskekysten. Det er noe med sjødyktigheten ute i disse havområdene, sier Åstveit fra Universitetsmuseet i Bergen.
En enkel stokkbåt ville hatt trøbbel med å komme seg til og fra Hespriholmen. En skinnbåt derimot, av typen vi vet at for eksempel inuittene lenger nord lagde, ville klare det fint, mener han.
Men akkurat ut til Hespriholmen kan det også hende at det var en slags flåte som ble brukt.
Hit skulle det først fraktes mengder ved og verktøy – enorme knakkesteiner – for å få løs grønnsteinen. Så skulle de blytunge blokkene med grønnstein fraktes tilbake til land. Alt dette skulle losses av og på en farkost i mer eller mindre røff sjø.
Foruten ankeret så fant arkeologene også store mengder sånne knakkesteiner under siste runder med dykking rundt holmen. De er av en spesielt tung bergart og altså fraktet ut fra fastlandet.
– Ingen av oss har sett så store knakkesteiner, sier Vivås fra Stavanger maritimt museum.
– Det er helt utrolig at de på steinalderen hadde kunnskapen og teknologien til å komme seg trygt ut dit og hjem igjen og med så stor last.
Annonse
Arkeologene har hatt en del turer ut til Hespriholmen de siste årene. Det er ikke alltid de kommer seg ut, og det er ikke alltid det har vært trygt å gå i land.
Arkeolog Beatrice Frabetti fra Bergen Sjøfartsmuseum undersøker utkastmassene fra bruddet.(Foto: Pål Nymoen/Norsk maritimt museum)
Bildet er laget av en kombinasjon av ulike data og viser brudd på Hespriholmen og utkastsonen under vann.(Data fra UiB, NORBIT og SMM)
Enorme mengder, og mer enn antatt
Målet med undersøkelsene av Hespriholmen er egentlig å beregne hvor mye grønnstein steinaldermenneskene faktisk tok med seg derfra.
Med hjelp av avansert teknologi fra det norske selskapet NORBIT har arkeologene kartlagt og laget 3D-modeller. Innimellom andre ting sitter Åstveit og regner på tallene.
I 1987 ble det beregnet at det ble hentet ut rundt 430 kubikkmeter grønnstein fra Hespriholmen. Det tilsvarer mellom 30 og 40 store lastebiler med masse.
– Vi har ikke tallene enda, de kommer. Men vi tror at det er betraktelig mer enn det, forteller Åstveit.
– Det sier noe om hvor viktig grønnstein var i dette samfunnet, sier han.
Et eksempel på en grønnsteinsøks fra steinalderen. Arkeologene tror de var spesielt viktige gjenstander i samfunnet på den tida.(Foto: Universitetsmuseet i Bergen)
Økser laget av grønnstein er funnet på boplasser fra Sognefjorden og ned til Agder og noen steder på Østlandet. Arkeologene tror de kan ha vært viktige i det sosiale livet som gaver og statussymboler.
På en stor utgraving på Bømlo for 10-12 år siden fant Åstveit flere tonn med grønnstein. Interessen for å regne ut hvor mye stein de faktisk hentet startet da.
– Det er en nøkkel til å forstå kommunikasjon og samfunnstyper på denne tiden og betydningen av disse øksene, sier han.
I hundrevis av generasjoner
Hespriholmen var antagelig først et eldorado for sjøfugler og havpattedyr, tror Vivås.
– Folkene var på fiske, jaktet pattedyr, og sanket kanskje egg her på holmen. Også har de funnet denne kilden til grønnstein, sier han.
Annonse
– At noen har funnet ut at de skal bryte stein fra en holme som ligger langt uti havet, det er ganske vanvittig. Og at de har kommet tilbake i hundrevis av generasjoner. Det setter ting i perspektiv for oss i en tid der utviklingen går så raskt.
