Forskere har undersøkt om munker og vanlige folk i middelaldersamfunnet i Cambridge var like utsatt for innvollsorm.(Foto: Cambridge Archaeological Unit.)
Engelske middelalder-munker hadde mer innvollsorm enn vanlige folk
Årsaken kan handle om hvordan de håndterte kloakken sin, ifølge liten studie.
Det var ikke uvanlig å være plaget av diverse parasitter i middelalderen. Innvollsorm var nokså vanlig.
I en ny studie har forskere undersøkt hvor ofte folk med forskjellig livsstil fikk innvollsorm.
De har studert levninger etter munker og vanlige folk som ble gravlagt i Cambridge i middelalderen.
Munker hadde tilgang på bedre hygienefasiliteter og levde et roligere liv enn bønder og arbeidere. De ba, leste og ordnet i klosterhagen.
Den nye studien viser likevel at nesten 60 prosent av munkene som forskerne har undersøkt, hadde innvollsorm. Hos den øvrige befolkningen var andelen rundt 30 prosent.
– Munkene i middelalderens Cambridge ser ut til å ha vært fulle av parasitter, sier Piers Mitchell som forsker på helse og sykdom i fortiden ved University of Cambridge i en pressemelding.
To kirkegårder
I studien undersøkte forskere levninger fra to middelalderkirkegårder som lå i nærheten av hverandre.
Den ene kirkegården var tilknyttet et augustiner-kloster. Her var blant annet munker gravlagt. De fleste ble lagt i jorden på 1200- og 1300-tallet og noen ble gravlagt senere.
I den andre kirkegården lå det folk fra den generelle befolkningen, hovedsakelig bønder. De fleste ble gravlagt på 1100-tallet frem til 1300-tallet.
Levninger fra klosterkirkegården ble identifisert som munker fordi arkeologer fant rester etter beltespennene deres.
– Brødrene var gravlagt i beltene de hadde på seg som en del av standard-bekledningen i ordenen. Vi kunne se metallspennene ved utgravingen, sier Craig Cessford ved Cambridge Archaeological Unit i pressemeldingen.
Egg fra innvollsorm
Forskerne tok prøver av jorden som lå rundt bekkenet til 44 skjeletter.
De undersøkte om jorden inneholdt bevarte egg fra innvollsorm ved hjelp av mikroskop. Det kan avsløre om personen hadde parasitter i tarmene da han eller hun døde.
– Eggene til de fleste innvollsormer er ganske tøffe, ellers ville du fordøye dem og de ville aldri klare å reprodusere og infisere andre mennesker, sier Piers Mitchell til Smithsonian Magazine.
– Den tøffe veggen som hindrer deg i å fordøye dem, gjør det også vanskelig for sopp og bakterier å bryte dem ned. Så mange av dem kan overleve i jord i hundrevis eller tusenvis av år under de rette forholdene.
Kontroll
Annonse
Forskerne tok også prøver av jord ved hodet eller føttene til skjelettene. Det gjorde de for å kontrollere om jorden simpelthen var forurenset.
Hvis det ble funnet egg i kontroll-prøven, måtte det være fire ganger mer i prøven tatt ved bekkenet for at personen ble regnet som infisert.
Egg fra rundorm funnet i jord fra en av gravene.(Bilde: Tianyi Wang)
Høyere andel enn vanlig
Det viste seg at en større andel av munkene var infisert enn den øvrige befolkningen.
På kirkegården hvor det lå arbeidsfolk og bønder, hadde 8 av de 25 som ble undersøkt innvollsorm når de døde. Det tilsvarer 32 prosent.
Ifølge forskerne stemmer forekomsten overens med tidligere undersøkelser fra andre plasser i Storbritannia og Europa.
Blant munkene var det en høyere andel som hadde mark: 11 av 19 eller 58 prosent.
– Rundorm var den vanligste infeksjonen, men vi fant bevis for piskeorminfeksjon også. Disse spres begge av dårlige sanitærforhold, sier Tianyi Wang som analyserte prøvene for egg.
Brukte kanskje avføring i hagen
I klostre var det vanlig å ha rennende vann, ifølge forskerne. Det var egne avlukker for doer og mulighet til å vaske hendene.
Hos andre deler av befolkningen var det vanlig å dumpe avfall i hull i bakken, ifølge artikkelen.
Det at munkene hadde mest innvollsorm, til tross for bedre doer og håndvask, var uventet, forteller Piers Mitchell til Smithsonian Magazine.
Annonse
Hva kan årsaken være?
Forskerne spekulerer på om det kan ha å gjøre med klosterhagene.
– En mulighet er at munkene gjødslet grønnsakshagene sine med menneskelig avføring, noe som ikke var uvanlig i middelalderen. Dette kan ha ført til gjentatt infeksjon med ormene, sier Mitchell i pressemeldingen.
Det kan også være at de kjøpte menneskeavføring eller grisemøkk for å gjødsle med det.
Kan hende folk ga dem dårlig mat
Martin Heale er ekspert religion middelalderen og jobber ved University of Liverpool. Han sier til The Guardian at munker dyrket noe av maten de spiste, men at de egentlig skulle leve av tigging.
– Derfor kom sannsynligvis mye av maten deres fra veldedige donasjoner, sier han.
En mulighet er at gjerrige folk i landsbyen ga dem dårligere mat enn de selv spiste. Klosterets doer var felles, noe som også kan ha spilt en rolle for smitte, påpeker han.
Miljøarkeolog Karl Reinhard kommenterte forskningen i en nyhetsartikkel hos Science. Han er ikke overbevist om at det er egg fra ormer forskerne har funnet.
– Det er mange ovale strukturer i sopp- og botaniske verdener som kan ligne på parasittegg i arkeologiske sammenhenger, sier han.
Det er ikke første gang skjeletter fra Cambridge gir informasjon om livet i byen i middelalderen.
I to tidligere studier har forskere undersøke forekomsten av ulykker, vold og kreft i middelaldersamfunnet.
