Havoteren holder muslingen med begge hender og kliner den i en stein i vannkanten. Etter tusenvis av muslinger, blir det spor i steinen. (Foto: Monterey Bay Aquarium, Jessica Fujii. Haslam et al. 2019)
Havoter satte spor i stein
Havoteren er det eneste marine pattedyret som bruker steinredskaper. Går det an å finne redskapene etter fortidas otere, akkurat som arkeologene finner pilspisser?
Det er ikke så mange pattedyr som bruker redskaper. Og blant dyra som lever i vann, er det nesten ingen.
Men havoteren - nærmere bestemt hunn-havoteren, er et hederlig unntak. Den bruker både løste steiner og kampesteiner i vannkanten som ambolter til å knuse muslinger mot.
Og den slags virksomhet setter spor. Spor i stein som kan bli stående veldig, veldig lenge.
Og det er altså disse sporene Michael Haslam og kollegaene hans har undersøkt. De har observert en gruppe havotere i California over en periode på 10 år for å kartlegge dyras bruk av ambolter og hvilke spor som blir sittende igjen.
Lagd karakteristiske spor
Resultatet viser at oterne etterlater seg karakteristiske merker. Det viser seg nemlig at de bruker steinene på helt spesielle måter.
De slår muslingene mot kanter på steinene. Dessuten sikter de mot steinen fra vannet, ikke fra land eller oppå steinen. I tillegg etterlater de seg hauger av muslingskjell med skader på nøyaktig samme sted.
Sporene er så spesielle at de klart skiller seg fra merker som mennesker etterlater seg, ifølge forskerne. Og det er nyttig å vite for både arkeologer og biologer.
Kan finne merker etter utryddede grupper
For arkeologene er det viktig å kunne avgjøre om spor i stein stammer fra mennesker eller dyr.
Og for biologene kan tegnene gi innsikt i to interessante spørsmål:
For det første hvordan oterens bruk av amboltteknologi har utviklet seg igjennom tidene. Når startet dyra å bruke redskaper? Og har bruken endret seg over tid?
For det andre kan merkene fortelle om fortidas utbredelse av arten.
Opprinnelig fantes det mye havoter, spredt over store deler av verden. Men pelsjakt brakte arten til randen av utryddelse. Forskerne anslår at det på et tidspunkt bare var 50 individer igjen. I dag har bevaringsprogrammer fått tallet opp i rundt 3000.
Dette betyr at havotere tidligere levde i mange områder hvor de ikke finnes i dag. Kanskje gamle merker på steiner kan fortelle forskerne hvor disse dyra en gang holdt til?
Referanse:
M. Haslam, J. Fujii, S. Espinosa, K. Mayer, K. Ralls, M. T. Tinker & N. Uomini, Wild sea otter mussel pounding leaves archaeological traces, Scientific Reports, mars 2019.
