Det gikk som det måtte og burde. Ingvild Kjerkol måtte gå av som statsråd etter at Nord universitet konkluderte at hun hadde plagiert forsettelig i sin masteroppgave. Graden hennes er annullert. Statsminister Jonas Gahr Støre konkluderte til slutt rett, at hun bør fratre som statsråd.

Det har vært en dramatisk vinter og vår, der norsk offentlighet har lært mye om plagiat i akademia. Kravene om at Kjerkol måtte gå av som helseminister kom raskt, og selv om det ble konklusjonen, er det verdt å besøke noen argumenter for og i mot. 

Ikke for at konklusjonen burde vært annerledes, men fordi rett skal være rett. Det er sider ved denne saken som har druknet i politisk spill og meninger basert på tynt grunnlag.

Noe er viktigere enn statsrådsposter

Torsdag 11. april kom lekkasjen om at Kjerkols omstridte masteroppgave ble annullert. Det virket som en fornuftig konklusjon gitt nivået av tekstlikhet mellom hennes oppgave og andre tekster, som ikke er riktig sitert. 

Det var lett å lande på at hun burde trekke seg eller bli avsatt. Men mye av det som ble sagt om saken var ikke det viktigste i saken. Det er sider ved Kjerkols plagiatsak og regjeringens håndtering av den som handler om viktigere ting enn en enkelt statsrådspost i en enkelt stortingsperiode og politisk tillit. 

Det fins faktisk noe som er viktigere enn hvem som får styre helsedepartementet i noen år.

Hvorfor burde Kjerkol bli sittende?

Men først. Hva var argumentene for at Kjerkol skulle bli sittende? Så langt har jeg hørt følgende:

• Mastergraden er annullert. Hun har altså fått sin straff og skal ikke straffes politisk for noe som ikke angår politikken.
• Det er ikke gitt at hun har gjort det med vilje. Hun har kanskje bevist at hun ikke er god nok til å få en mastergrad, men det er ikke et krav for en statsråd.
• Utdannelsen og mastergraden er ikke relevant for jobben hennes som statsråd.
• Og, underlig nok, hun har full tillit blant sine partifeller i Trøndelag.

Argumentene for at Kjerkol må gå går i motsatt retning når det kommer til tillit:

• Vi må kunne forvente at tillitspersoner i det politiske systemet er etterrettelige og til å stole på, også i saker som ikke handler om politikk.
• Vi kan ikke ha politikere som jukser seg til formelle utdanningsgrader.
• Det er en hån mot forskningssystemet hun som helseminister er satt til å forvalte.
• Studenter straffes hardt når de tas i juks, så da er det urettferdig om en statsråd får bli sittende.
• Sandra Borch måtte gå, så da er det bare rett og rimelig at Kjerkol må gå.

Svake argumenter

Det er mye å si om argumentene på begge sider av kjølen. At partifeller utviser en blind tillit viser mer manglende fornuft enn rørende lojalitet, og det er heller ingen utmerket egenskap for en folkevalgt. Tillit er viktig, og tillit må utsettes for en realitetsvurdering. De som har mistet tillit til Kjerkol i denne saken, har utvist bedre vurderingsevne enn de som ikke har latt seg rikke.

At statsråder skal straffes med avskjedigelse fordi studenter får karantene fra å studere, er heller ikke et veldig sterkt argument. Det er å sette helt ulike størrelser opp mot hverandre. Kjerkol får allerede en streng akademisk straff.

Og at Sandra Borch måtte gå, er også et svakere argument enn mange tror. Saken til Sandra Borch var, etter hva jeg har kunne lese ut av masteroppgavene deres, svært ulik. Sandra Borch har selv gått langt i å innrømme at hun jukset, og samtidig var hun statsråd for jukseregelverket i akademia. Det var opplagt uholdbart. Det er mindre opplagt i Kjerkols sak etter hva jeg har kunnet se. Les mer om det her. 

Argumentet som har manglet

Men det argumentet jeg savner, og som jeg kanskje syns er viktigst er dette:

• Om Kjerkol hadde blitt sittende, hadde regjeringen signalisert forakt for kunnskapssystemet. Det ville skadet tilliten til vårt forsknings- og utdanningssystem, og gjennom det ville det også svekket tilliten til regjeringen.

Dette er et slags satans kinderegg. Hvis regjeringen aksepterte Kjerkols juks, ville den signalisert at vår øverste myndigheter ikke respekterer eller anerkjenner de mest grunnleggende reglene som sikrer tilliten til forskning og vitenskap. 

Det ville vært kjempealvorlig, og det er et alvor jeg frykter ikke har gått opp for alle som har engasjert seg i debatten. 

Det Kjerkol har gjort er og blir alvorlig. Støres signal om at tilliten til forskningen og helsesektoren er avgjørende er et godt signal til alle som ikke har sett behovet for etterrettelighet. Å jukse seg til en utdanning må slås hardt ned på, men det må også vises tydelig av landets myndigheter at de ikke aksepterer det i sine egne rekker.

Noe annet ville vist en regjering som ikke ser forskjell på rett og galt.  

Derfor kan vi ikke akseptere juks

Viktigst, sett fra et forskningsperspektiv, er at vitenskapen er fullstendig avhengig av tillit. 

Det er derfor forskningen spiller med åpne kort. Metoder, kilder, tidligere forskning og forskere, alt skal vises frem, slik at det er mulig å ettergå og undersøke om svar og påstander faktisk stemmer. Det er dette som gjør at vi kan stole på forskning. 

Ved å vise frem hvordan forskerne finner svarene, kan forskningen bli kritisert og gransket. Kun det som står seg gjennom kritikk og gjentatte undersøkelser, blir stående som sant. 

Og for at det skal fungere, må det fungere på alle nivåer, også på studentnivå. Vi må kunne ettergå at gradene som gis ved norske universiteter faktisk er et bevis på kunnskapen de har tilegnet seg. Derfor kan vi ikke akseptere juks. 

I en tid der vitenskapen er under press, gjerne fra krefter som ikke forstår vitenskapen og som får sine meninger utfordret av vitenskapen, trenger vi politiske myndigheter som hegner om forsknings- og utdanningssystemet vårt. 

Å ikke ta akademisk juks på alvor er mer skadelig enn denne isolerte saken. Det skader grunnlaget for vårt opplyste og kunnskapsbaserte samfunn.

LES OGSÅ:

Den mest alvorlige anklagen mot Kjerkols masteroppgave er feil

Vi er ikke sikre, sier forskeren som har overbevist mange om at ultraprosessert mat gjør folk tykke og usunne