Hva nå, stamcelleforskning?

Vil stamceller snart kurere sykdommer? Og er det greit å forske på invalide embryoer? Norske og utenlandske forskere har vært på Sommarøy i Troms for å diskutere kontroversene, og hva som kommer til å skje rundt stamcelleforskning i åra framover.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

'Sommarøy i Troms.'
"Sommarøy i Troms."

Stamcellemøte

Forskerne snakket på seminaret Going to the roots of the stem cell controversy - winning words, som ble holdt på Sommarøy i Troms, 13. til 15 juni 2007.

Seminaret ble arrangert av Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og ble sponset av Norges forskningsråd.

Under en høy, nordnorsk himmel sitter en samling stamcelleforskere, etikere og filosofer i verdensklasse, og forsøker å myse inn i stamcelleforskningens framtid.

Veien til kunnskapene vi har i dag har vært alt annet enn rett og humpefri, og vi er ikke engang halvveis. Så hvordan vil dette forskningsfeltet se ut om fem eller ti år?

Har vi da begynt å ta i bruk medisinsk behandling basert på stamceller? Og vil det i så fall endre meningene våre om de etiske dilemmaene rundt forskningen? Forskerne som var samlet på Sommarøy prøvde å svare på nettopp disse spørsmålene.

'Stephen Minger.'
"Stephen Minger."

Først ut var stamcelleforsker Stephen Minger fra Kings College London, som fortalte hvor vanskelig det faktisk er å komme fram til ferdige medisinske metoder, men at nye stamcellebaserte behandlingsmetoder likevel ikke behøver å være så langt unna.

Håp for Parkinson

- Parkinson, som skyldes at de dopaminproduserende cellene i hjernen er ødelagt, er en av sykdommene som først kan la seg kurere, sa Minger.

- Forskere har allerede gjort mennesker friske ved å sette inn hjernevev fra foster i pasientenes hjerner. Stamcellene fra fostervevet lager nye dopaminproduserende celler som erstatter de ødelagte, og pasientene får tilbake kontrollen over kroppen.

Virkningen ser ut til å være langvarig - i beste fall permanent. Problemet er bare at denne metoden krever hjernevev fra 10-15 fostre for hver eneste pasient som skal behandles, forklarte Minger. Det lar seg rett og slett ikke gjøre.

- Det vi ønsker å få til, er å dyrke stamcellene som lager dopaminproduserende celler i laboratoriet. Da kan vi få dem til å kopiere seg selv i ufattelige mengder. Så kan vi transplantere dem inn i de skadede hjernene.

Men skal dette bli virkelighet må forskerne først takle tre temmelig kompliserte utfordringer.

Kunne vært klart om tre år

- Vi må klare å utvikle brukbare stamcellelinjer, som egner seg til å sette inn i mennesker, forklarte Minger.

- Vi må også klare å styre stamcellene slik at de utvikler seg til akkurat riktig type celler, og vi må finne effektive måter for å få kroppens immunsystem til å godta de nye cellene.

 

Minger har likevel tro på at kunststykket skal la seg gjøre. Det er bare et spørsmål om tid og ressurser.

- Dersom laboratoriet mitt hadde alle midlene vi trengte, tror jeg vi kunne hatt en slik metode i klinikken om bare tre år, sa han.

Etterpå ville andre sykdommer stått for tur. Diabetes og hjertesykdom, kanskje, og senere ryggskader og MS. Men disse sykdommene er enda mer komplisert å kurere enn Parkinson.

Selvreparasjon

En annen stor mulighet er å få kroppens egne stamceller til å reparere skaden selv, sa Minger, som fortalte at forskere nylig oppdaget noe oppsiktsvekkende i hjernen til rotter som hadde hatt slag.

- Stamceller fra andre deler av hjernen forsøkte å kolonisere det ødelagte stedet. Vi har sett tendenser til dette hos mennesker også, selv om vi ikke vet om de nye cellene får gjort så mye nytte.

- Men tenk om vi kunne lage smarte medisiner, som forsterket en slik naturlig prosess? spurte Minger.

I så fall vil vi ikke trenge stamceller til terapien.

Men forutsetningen for at en slik løsning skal bli mulig, er at vi må finne ut hvordan stamcellene oppfører seg i mennesker med ulike lidelser. Derfor vil forskerne fremdeles trenge stamceller fra menneskelige embryoer til forskningen sin.

- Hvis vi kunne fått tak i stamceller fra mennesker med alle mulige ulike sykdommer, kunne vi ha dyrket dem fram i laboratoriet, og sett hvordan lidelsene utviklet seg. Så kunne vi prøvd å finne ut hvordan vi kan stoppe denne utviklinga.

Men for å få til dette må forskerne altså kunne forske på menneskelige embryonale stamceller. Og mange av dem. En av de mest lovende teknikkene er å overføre celleinnholdet fra vanlige celler hos ulike pasienter over i tomme eggceller, og så dyrke fram disse.

Ku + menneske?

Problemet er bare at overføringa mislykkes i svært mange tilfeller. Det betyr at forskerne trenger store mengder tomme eggceller som en eller annen må donere, forklarte Minger.

- Jeg har mer tro på å bruke kuegg, sa han, og refererte til egen forskning.

- Massevis av kyr slaktes hver dag, så vi har en nærmest uuttømmelig kilde til eggceller fra disse dyra. Når ei tom eggcelle fra ei ku fylles med innholdet fra ei menneskecelle, blir dette i praksis et menneskeembryo.

- Men det er ikke sikkert at mannen i gata ser saken på samme måte.

De vil kanskje ikke synes det er helt greit å lage blandinger av menneskeegg og dyreegg? I hvert fall ikke i dag. Men hva med morgendagen?

'Guiseppe Testa.'
"Guiseppe Testa."

Vil etikken forandre seg ettersom muligheten for livsviktige medisiner tegner seg klarere? Eller vil den etiske debatten heller styre retningen på forskningen?

Det døde embryos fødsel

Guiseppe Testa fra European School of Molecular Medicine i Milano mener sistnevnte ikke er usannsynlig.

- Det er utviklet metoder som kan forandre gener som vi vet er viktige for den videre utviklinga til embryoet, for eksempel gener som er nødvendige for å utvikle morkaka. Det går an å deaktivere disse genene.

- Da ender vi opp med et embryo som ikke kan utvikle seg til noe barn. Vi går mot en slags “vekst uten liv” - fra død til ikke-liv. Tanken om embryoet som kadaver er uansett ganske ny. Embryoets død er konstruert. Hvordan dør du før du er født? spurte Testa

- Plutselig dreier det seg ikke om når et embryo blir et menneske, men om hvilken del som gjør det menneskelig.

Inaktiveringen trenger ikke engang å være permanent, siden de deaktiverte genene ofte kan slås på igjen. Dermed blir det slik at ulik aktivering av genene i to embryoer klassifiserer dem med ulike grader av moralsk verdi.

- Vi kan rett og slett skreddersy biologiske enheter for å tilfredsstille ulike moralske syn, sa Testa.

Men for mange blir dette like problematisk som bruken av vanlige embryoer.

- Å skape en helt ny klasse av invalidiserte embryoer bare for å unngå å benytte embryoer - det er meningsløst! sa Stephen Minger.

Kanskje er det heller slik at etikken må bøye seg for forskningen?

Avhengig av suksess

'Ronald M. Green.'
"Ronald M. Green."

- Jeg spår at debatten rundt stamceller vil ende tvert dagen etter at det første barnet med diabetes spaserer ut av en stamcelleklinikk, kurert for sykdommen, sa Ronald M. Green, direktør for Ethics Institute ved Darthmouth College.

- For øyeblikket er det ganske kostnadsfritt å være motstander av forskning på menneskelige stamceller. Men så snart familier må velge mellom embryoene og behandling for syke familiemedlemmer vil den fulle betydningen av disse overbevisningene bli klarere.

Professor Jan Helge Solbakk, sjef for UNESCOs arbeid med bioetikk var enig.

- Retningen på den etiske debatten rundt stamcelleforskning kommer an på om vi har noen suksess med terapi basert på stamcelleforskning, mente han.

- Dersom slik behandling blir en realitet vil nok den etiske debatten stilne noe etter hvert, når mennesker blir tvunget til å sette embryoer opp mot muligheten for å hjelpe mennesker de kjenner. Metodene vil rettferdiggjøres.

Den etiske debatten rund stamceller i dag er imidlertid en merkelig sak, argumenterte Solbakk.

På feil premisser

'Jan Helge Solbakk.'
"Jan Helge Solbakk."

- Vi diskuterer som om vi allerede skulle hatt ferdige terapier, som om spørsmålet dreier seg om å sette embryoets rettigheter opp mot rettighetene til mennesker som lider av Parkinson, diabetes og andre sykdommer.

Dette er en debatt på feil premisser, mente professoren.

- Feltet er riktignok svært lovende, men i dag er det tross alt snakk om grunnforskning. Og grunnforskningen har jo også sin verdi, uavhengig av eventuelle medisiner som kommer ut av den.

- Egentlig burde vi ha en etisk debatt om hva det egentlig dreier seg om i dag: bruken av embryoer til grunnforskningen.

Powered by Labrador CMS