Det er her, rett før utgivelsen av “Artenes opprinnelse”, Janet Browne åpner bind to i sin imponerende biografi over Charles Darwin; “The Power of Place”. Charles Darwin blir snart femti, i nesten to tiår har han bodd tilbaketrukket i Kent, passe behagelig langt fra vitenskapens navle, det travle London.

Det er videre mer enn 22 år siden reisen rundt jorda med Beagle. Nå er den unge eventyrer erstattet med den velhavende godseier. Tilværelsen er konsentrert omkring det nære. Rundt ham piler det unger i alle størrelser, tjenere og guvernanter, og en omsorgsfull, forståelsesfull og tålmodig kone.

Herren i Down House har kontroll. Han er allerede en betydningsfull vitenskapsmann. Menn fra fjern og nær, fra Peking til Downe, alle står på geledd for å gi ham den hjelp og informasjon han måtte ønske. Han bestemmer selv hvem han vil snakke med, hvem og hva som er verdt hans tid.

Og arbeidet med evolusjonsteorien lar han følge sin egen rytme - som om teorien tilhører ham, og bare ham. Den er nesten klar, men ikke klar nok. En større mengde fakta er neppe noensinne samlet av ett menneske, det finnes ikke en setning i “den store boka” som ikke er underlagt med empiri. Men denne boka skulle aldri bli utgitt.

Midt ned i denne selvtilfredse idyll ramler nemlig et brev fra Ternate - en øy langt, langt vekk - i Malay-arkipelet. En ubetydelighet, Alfred Russel Wallace, insektsamleren, har kommet opp med samme teori som Darwin har vegret seg for å publisere i snart 20 år. Venner har advart ham, men Darwin har funnet det mer behagelig å forske videre, enn å avsløre sine ideer for omverdenen. Hva ville folk si? Og så er det plutselig for sent - han er ikke lenger først! Teorien er ikke hans lenger! Wallace fant den!

Darwin blir slått til jorden! Han er knust. Alt er over. Alt er ødelagt. Alt er for sent. Han bøyer hodet - det er foreløpig bare han som vet at Wallace vet, brevet ble sendt til ham - men hans ære, gentlemansæren, forbyr ham å dra nytte av det: Han sender brevet videre, og vet at han har tapt.

Samtidig kommer skarlagensfeberen, og lille Charles blir syk. Baby Charles. Halvannet år. Feberen stiger. Hva gjør du? Blås i teorier, blås i ære! Familien er det som teller!

Disse dagene var Darwins helvete. Han mistet sønnen. Men evolusjonsteorien ble likevel hans - takket være gode venner, og en slags historiens rettferdighet. Året etter utga han et sammendrag av “den store boka” - sammendraget ble hetende “Artenes opprinnelse” - og resten er historie?

“The Power of Place” bringer oss fra 1858 til Darwins død i 1882. Denne delen av livet hans er selvsagt mindre spektakulær enn den som omtales i første del av biografien, “Voyaging” fra 1995. Men dette er bare på det ytre plan.

Darwin lever isolert og rolig - men hjernen jobber på høygir. Han tenker og samler fakta som omskapes til bøker (cirka en i året), og vitenskapelige artikler (60 stykker). Han samler fakta fra forbindelser over hele kloden (i 1877 brukte han £ 53 på porto, omtrent en årslønn for en hovmester!) og alt i nærmiljøet granskes og blir til vitenskap.

Når ungene fødes observerer han adferd og spekulerer på hvilke trekk som er “menneskelige” og hvilke vi deler med dyr. Stueplanter underlegges langvarige studier (han satt to somrer og studerte hvordan slyngplantene vokste, men det var jo ingenting mot de åtte årene han brukte på å dissekere og systematisere andeskjell). Slekt, venner, husdyr, meitemark og bier - alt rundt ham blir studert, hypoteser formuleres og testes. Down house blir omgjort til ett eneste stort laboratorium. (Og ved slutten av sitt liv kan han oppsummere at han hadde slått sin kone 2795-2490 i backgammon?)

I 1871 kom “The Descent of Man”, der han tar skrittet helt ut: Teorier om menneskets opprinnelse var for sjokkerende til å bli en del av “Artenes opprinnelse”. 12 år senere er verden klar: Evolusjonsteorien var nå etablert som en del av vårt felles tankegods.

Store deler av “The Power of Place” handler om årene forut for “The Descent of Man”, om den åndskamp som til slutt førte til at man kunne legge fram dristige tanker om bevissthet, religion, språk og intelligens uten å bli utstøtt av samfunnet.

Denne delen av boka handler naturlig nok lite om mannen selv. Darwin deltok aldri i offentlig debatt. Det var folk som botanikeren Joseph Dalton Hooker, geologen Charles Lyell, den ateistiske biologen Thomas Henry Huxley og den kristne botanikeren Asa Gray som gjorde grovarbeidet.

Men dette hindrer det ikke i å bli den kanskje mest leseverdige delen av hele biografien. Og det hindrer heller ikke Brownes biografi i å bli den kanskje mest leseverdige Darwin-biografi. De siste årene har man regnet Desmond og Moores biografi fra 1991 for å være den definitive. Nå har den fått konkurranse.

Janet Brownes bøker er for det første lettere å lese, rett og slett fordi hun er en bedre skribent, en bedre forteller. Der Desmond og Moore pøser på med navn og referanser (hvilket gjør boka deres uovertruffen som referanse), bruker Browne mer plass (totalt 1 197 sider kan vel skremme en og annen?) - og gjør det dermed lettere for oss, som lesere, å følge med i hvem som er hvem og hva som er hvor.

Slik klarer hun også å la mannens personlighet, eller rettere, mannens personligheter tre tydeligere fram: Familiemannen som elsker sine barn, den snille, milde og trofaste venn, overklassemannen som betrakter underordnede som nyttige redskaper, den beskjedne og usikre, den selvsikre og geniale, dyreelskeren, jegeren, mannen som aldri kjeftet på sine tjenere, ateisten, samfunnsstøtten - det er nok å velge i.

Vi blir også bedre kjent med dagliglivet hans, alle hans små pussigheter, hangen til tobakk og søtsaker, sykdommene og, kanskje viktigst, familien, særlig kvinnene rundt ham. I det hele, en mer komplett historie.

Hadde det ikke vært for en mangel, kunne vi derfor spurt om vi noensinne trenger enda en bok om denne mannen: Etter min mening er Brownes bøker perfekte når det gjelder Darwins liv - men ikke når det gjelder Darwins lære.

Janet Browne bruker for lite plass på å analysere og problematisere evolusjonsteorien. Darwin blir i for liten grad satt inn i en større vitenskapelig sammenheng. Hvor stor var han som filosof? Hvilken betydning har han hatt for vitenskapsteorien? Hva betydde han for hvordan vi i dag tenker på og utfører forskning?

Charles Darwin: The Power of Place
Av Janet Browne
Jonathan Cape, London, 2002
591 sider
ISBN 0-224-04212-2

Charles Darwin: Voyaging
Av Janet Browne
Jonathan Cape, London, 1995
606 sider
ISBN 0-224-04202-5