En tredjedel av Norges befolkning tror på ”religiøse undere og mirakler” ifølge en omfattende fersk religionsundersøkelse (ISSP-NSD, mai 2009).

Her sier også 68 prosent at de tror på en guddommelig virkelighet, men bare 27 prosent tror denne guddommen er ”personlig opptatt av hver enkelt menneske”.

En ny gruppe (17 prosent) av ”nyåndelige”mennesker (”følger ikke noen religion, men kaller seg åndelig”) trer for første gang fram i lyset gjennom denne undersøkelsen.

Den fremste ”snakkis” sist vinter var utvilsomt Joralf, kirketjeneren fra Snåsa. Året før var det Märtha. Innimellom har vi hatt blasfemi-diskusjonen, og til slutt hijab-debatten.

Signalet er klart: religion er ett hett tema i tida. Alternativmessene utvides kraftig i antall over hele landet med sine varierte tilbud om spåkunster, åndekontakt, healing og bevissthetsforandring.

Det tradisjonelt sekulære Dagbladet får ikke lenger plass på en helside til sine daglige annonser for det samme eksploderende marked. To av dets tidligere kulturredaktører er gått over til katolisismen, og John Olav Egeland taler sammesteds om ”Guden som nekter å dø” (4/2).

En fortryllet hverdag

Til manges overraskelse – og sekulærhumanistenes overaskelse – har den førmoderne virkelighetsforståelse fått sin renessanse, det vil si at et univers befolket av ånder, engler, nisser og mirakler atter er i ferd med å bli stuerent blant befolkningen.

22 prosent av norske kvinner og menn mener at ”det er mulig å få kontakt med døde mennesker”, med en overvekt blant den yngre befolkning (Visendi 2007). Denne åndetroen ble for 20-30 år siden fremskyndet gjennom bla. Margit Sandemos bøker, solgt i 20 millioner eksemplarer bare i Norge.

Filmindustrien har lenge spilt på nysgjerrigheten - og skrekken - for åndeverdenen med filmer som Rosemary’s Baby, Exorcisten, The Heretic, Omen, X-files, The Fairies, Charmed etc. Exorcisten kom i ny ”usladdet” versjon for få år siden. TV-serien X-files gikk i mer enn hundre episoder.

Det myldrer av nye filmer og TV-serier hvor det overnaturlige og åndelige er tema: Supernatural, Afterlife, Ghost Trackers, Åndenes makt. Sistnevnte satte seerrekord for TVNorge i fjor. Vi har å gjøre med et fenomen i hele det ”sekulære” Vesten gjennom flere tiår, som nå etter hvert synes å bære frukter i endret folkereligiøsitet.

Den enorme interessen Harry Potter og Ringenes Herre vakte må også tas som et tilsvarende tegn i tida. Selv om sistnevnte kun framstår som eventyr, er det like fullt symptomer på en økende interesse for det magiske og mystiske.

Noen ser i dette et behov hos det moderne menneske for en ”fortryllelse”, en kompensasjon for den moderne sivilisasjons dennesidige, grå hverdag. Den samme trend gjør seg gjeldende i Sverige hvor foreningen Vetenskap & Folkbildning fortviler over det ”spökboom” som nå provoseres fram gjennom media.

Alternativ religiøsitet på frammarsj

Ukebladstudier understreker samme trend. Under hele 90-tallet kunne man se en jevnt økende interesse for kristendom i et gjennomsnittlig norsk familieukeblad (Allers, Hjemmet, Norsk Ukeblad).

Interessen for det alternative hadde da ligget stabilt høyt helt siden 70-tallet i denne type blader, men mot slutten av århundret kommer kristendommen for fullt samtidig som interessen for det alternative, som til nå hadde vært størst, flater ut. Med ukebladene som målestokk kunne det nå se ut som kristendommen gikk lysere tider i møte. Dette kan muligens ha å gjøre med den kristelige interesse man gjerne forbinder med fin de siecle, avslutningen av et århundre.

Det kristne og det alternative sto nå ”på vippen”, omtrent like store i familieukebladene. Og det kunne noen år se ut som om en kristen retradisjonalisering var på gang, en fornyet interesse for den person som vår tidsregning er oppkalt etter.

En tilsvarende ny undersøkelse jeg foretok i 2007 viser imidlertid at denne kristendomsinteressen var høyst forbigående. I stedet kommer alternativreligiøsiteten – og særlig åndene - for fullt.

Jeg anser ukebladene, og i særdeleshet familieukebladene som et viktig åndelig barometer for det som rører seg i samfunnet. Viktig er her å ta i betraktning at forlagene investerer hundretusener årlig i markedsundersøkelser - for å finne ut hva folk vil ha. Vi er et ukebladlesende folk. Det dreier seg om et jevnlig tilsig av påvirkning – jevnlige drypp hver uke – som utvilsomt har en betydelig effekt.

De tre nevnte ukeblader har et opplag på 400 000 og leses av cirka 1,8 millioner - hver uke. I 2007 inneholdt hvert blad i snitt 1,4 artikler med religiøst innhold, hvorav 60 prosent dreide seg om helbredelser, ånder, spøkelser eller spåkunst, som er en tredobling i løpet av de siste 10 år.

Tendensen de siste ti år har vært en eksplosjon av helt nye blader, som er skreddersydd for deler av befolkningen, spesielt for unge kvinner og unge menn, men disse når enda ikke opp i lesertall. Det religiøse innhold – i den grad det forekommer – er her som oftest fjernt fra kristendom.

Disse nye bladene har ført til en markert nedgang hos de mer ”kristelige” familiebladene i den samme periode, samtidig som disse bladene er blitt mye mindre ”kristelige”. Kjendisbladene troner høyt oppe på statistikken men disse er mindre vesentlig for vårt tema, da den religiøse tematikk her er nærmest fraværende.

Like fullt må det sies at de tre klassiske familiebladene med sine 1,8 millioner lesere - hver uke – representerer en formidabel påvirkning på folk flest. Sannsynligvis trenger vi å innse at typiske trekk ved førmoderne, etniske kulturer i økende grad gjør seg gjeldende hos oss.

Velment vitenskapelig modernisme kommer til kort

Den ”hjelp” noen kanskje først vil foreslå er å justere verdensbildet til de menneskene som har slike forestillinger. Man vil fjerne ”overtroen”, eventuelt anbefale psykiatrisk hjelp. Ateisten Dawkins anbefaler fornuftens opplysning som motgift til dette kulturelle forfall. Dette berører for så vidt høyst adekvate spørsmålsstillinger, men røper samtidig en manglende kommunikasjon overfor dem det gjelder. Man bør være klar over at velment ”vitenskapelig” modernisme kommer til kort overfor denne type erfaringer.

Man kan ikke uten videre fjerne noe fra folks virkelighetsopplevelse uten å erstatte det med noe annet. Folk har nemlig opplevelser av ”ånder” og ”mirakler” og ”guddommelige krefter”. Det må aksepteres. Hvordan dette skal fortolkes, og hvordan man rent praktisk skal forholde seg til det, er en annen sak. Den samme respektfulle holdning bør vi også vise overfor islam, en religion som – i økende grad - gir sitt bidrag til det førmoderne nærvær i vårt samfunn.

Enkelte nordmenn tror at muslimene vil bli ”modernisert” bare de får vært her en stund. I stedet ser vi ”sjømannskirke-effekten”: i fremmed land blir man mer tradisjonelt religiøs enn man noensinne har vært i sitt hjemland.

Det mest iøynefallende ved Bjarne Håkon Hansens etter hvert berømte erfaring med Snåsamannen var kanskje ikke selve helbredelsen av hans lille sønn, men at han i til Dagbladet 26/1 sier at dette også får følger for hans personlige virkelighetsforståelse: ”det er mer mellom himmel og jord”, ”jeg har min barnetro”.

Man kan ikke unngå å bli sjarmert av den folkelige 83-åringen som med sitt blikk og sine hender beveger hele den norske livssynsdebatten, til den medisinske ekspertise sin store fortvilelse og til Dagbladjournalisters store forundring. Utallige oppslag i aviser, TV og ukeblader taler sitt tydelige språk. Det spesielle med klokkeren fra Snåsa er at han – samtidig som han er ”alternativ” – representerer den tradisjonelle kirkelige tradisjon. ”Les salmeboka – der finner du det viktigste”.

Kristendommen ikke lengre et kritisk korrektiv

Noen vil si at den nyvåknende trend i folkedypet - i alle sine varianter - er et tegn på menneskets ”uhelbredelige” trang til religiøsitet som en avgjørende identitetsfaktor innen enhver kultur.

Forskerne tror ikke lenger på religionens generelle tilbakegang som følge av den moderne, vitenskapelige tidsalder. Mest tydelig er P.L.Berger:”The world today is as furiously religious as it ever was.” At det da også er troen på ånder som gjør comeback bør ikke overraske.

For åndetroen ligger latent, ser det ut til, i hele menneskehetens ”ryggmarg”. Den danner en slags grasrot-religiøsitet også innenfor de store religioner som i og for seg anser ånde-kontakt som en mindre essensiell del av religionen (islam, kristendom, buddhisme).

Når da den offisielle religion (i vårt tilfelle kristendommen) mister grep om massene, forsvinner også dens kritiske korrektiv til åndeverdenen. Det virker heller ikke som viteskapelig skepsis kan kompensere for denne manglende religiøse skepsis. Denne vage framvoksende basisreligiøsitet omtales gjerne som ”spiritualitet”, en åpen, individuelt tilpasset tro på at ”det er mer mellom himmel og jord”.

Kort sagt: Skaperguden finnes, men er fjern og tas helst fram ved de store høytider. Åndene (og englene) er nærere og utgjør dagliglivets religion, som kilde til angst så vel som til beskyttelse og helbredelse.