Den hippokratiske ed har i århundrer vært den moralske og etiske rettesnor for behandling av syke. Her heter det: “Jeg vil bruke mine evner til beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft”. Det påhviler altså den som behandler syke et betydelig avsvar for at virksomheten er tuftet på kunnskap og innsikt.

I moderne medisin er dette videreutviklet i form av prinsippet “evidence-based medicine” - eller kunnskapsbasert medisinsk praksis, i norsk språkdrakt. David L. Sackett, mangeårig professor ved Oxford University og senere ved McMaster University, Canada, har definert kunnskapsbasert medisinsk praksis som åpen, redelig, pålitelig og fornuftig bruk av den til en hver tid beste foreliggende kunnskap i beslutning om behandling av den enkelte pasient.

Dette prinsippet står så sentralt fordi det skal forsikre oss at medisinsk praksis er tuftet på at en gitt diagnostikk eller behandling har reell nytteverdi. Den enkelte pasient skal dermed kunne feste lit til at den utredning og den behandling det gis tilbud om er forankret i kunnskap om faktisk effekt og nytte.

Helsinkideklarasjonen

Helsinkideklarasjonens paragraf 6 fastslår videre at “det primære formålet med medisinsk forskning som omfatter mennesker, er å bedre forebyggende, diagnostiske og terapeutiske metoder og forståelsen av sykdomsprosesser og deres årsaksforhold. Selv de beste dokumenterte forebyggende, diagnostiske og terapeutiske metoder må kontinuerlig etterprøves gjennom forskning med hensyn på virkning, effektivitet, tilgjengelighet og kvalitet.”

Dokumentasjon er ikke et mål i seg selv. Dokumentasjon er imidlertid vårt sterkeste virkemiddel for å sikre at den enkelte pasient mottar en medisinsk behandling som er forankret i kunnskap og innsikt.

Å avstå fra å underkaste nye diagnostiske og terapeutisk prinsipper vitenskapelig prøving og dokumentasjon er å avstå fra kunnskap og innsikt om nytteverdi. Markedsføring av diagnostiske og terapeutiske prinsipper uten dokumentasjon og forutgående vitenskapelig prøving er å vise ringakt for mennesker når de er som mest sårbare.

Kan ikke studeres?

Thomas Aksnes, daglig leder av SCIO AS Norge, vedgår i sitt innlegg i forskning.no at det ikke foreligger tradisjonelle studier og publikasjoner i medisinske journaler som dokumenterer klinisk nytteverdi av kvantemedisin.

Aksnes forklarer dette blant annet med at “de studieparametere som eksisterer i dag er ikke tilrettelagt for å få gjort godkjente studier vedrørende behandling med kvantemedisinske metoder. Reglene sier at man må bruke samme behandlingprotokoll på alle pasienter. Men ettersom kvantemedisin er basert på at man behandler årsakene til problemene og konkrete ubalanser, så kan man ikke bruke samme protokoll på alle klienter selv om de har samme diagnose.”

Aksnes har rett i at samtlige pasienter som skal inngå i en klinisk studie skal behandles i henhold til én og same protokoll. Det er imidlertid en misforståelse dersom Aksnes mener at alle pasientene dermed må behandles identisk. Individualisert behandling kan meget vel være en del av hypotesen som protokollen tar sikte på å undersøke.

Kriteriene for individualisert behandling må derimot være begrunnet og nedfelt i studieprotokollen. I tillegg vil det være fullt mulig å utforme en studie slik at enkelte pasienter mottar individualisert kvantemedisinsk behandling, mens andre kun gis placebo-behandling. En slik studie vil kunne avdekke om individualisert kvantemedisin har klinisk nytteverdi.

De forskningsmetoder vi i dag benytter er derfor ikke til hinder for at de kvantemedisinske prinsipper kan etterprøves.

Kan ikke publiseres?

Aksnes hevder videre at det ikke lar seg gjøre å publisere forskningsresultater fra det kvantemedisinske fagfeltet fordi de medisinske journalene ikke er uavhengig fra den industrien de fungerer for.

Dersom Aksnes’ utsagn er korrekt, ville det ikke være mulig å få publisert vitenskapelige undersøkelser hvor farmasøytiske preparater ikke inngår. Dette er ikke tilfelle; kirurgi, røntgendiagnostikk, strålebehandling og patologi er eksempler på medisinske fagfelt som ville stått igjen uten muligheter for å publisere sine resultater dersom dette var tilfelle.

De medisinske tidsskrifter er i all hovedsak eid av akademiske, vitenskapelig foreninger og sammenslutninger - det er disse de er satt til å fungere for, ikke den farmasøytiske industri.

Farmasøytisk industri maktfaktor

Det er imidlertid hevet over en hver tvil at tung farmasøytisk industri utgjør en betydelig maktfaktor innen medisinske forskning og praksis. Den økonomiske tyngde bak ulike former for medisinsk teknologi varierer i betydelig grad.

Mens den farmasøytiske industri oftest kan stille betydelige økonomiske ressurser til veie for sin utvikling, er de økonomiske forventningene innen industri som utvikler instrumenter og apparatur, langt mer beskjedne. Man står dermed i fare for at ulik økonomisk tyngde kan være styrende for den medisinske utviklingen, snarere enn de medisinske og vitenskapelige argumenter.

Balansert utvikling må sikres gjennom et betydelig offentlig engasjement, slik påpekt i kronikken Angrep på vitenskapelig utprøvd medisin skyter over målet, publisert i Aftenposten, 2. sept. 2004. Medisinske tidsskrifter og deres redaktører er vanligvis en viktig garantist for at objektive kliniske data faktisk blir publisert; selv om de måtte være aldri så negative for den industri som står bak.

Dokumentasjon

Aksnes hevder videre at dokumentasjon på teorienes gyldighet og at metodene fungerer eksisterer, og viser til to bøker av James Oschmann samt et eksamensarbeid av Sven Tostar, Energimedicin och det biofysiska paradigmet - en litteraturstudie.

I sistnevnte publikasjon omtales behandling av kreft, og det vises her til studier av Bjørn Nordenström, Karolinska Institutet i Stockholm, og Henrik von Euler, ved Sveriges Lantbruksuniversitet. Begge to har undersøkt hvorvidt elektrolyse (det vil si å skille molekyler ved hjelp av elektriske strømmer) kan bidra til å drepe kreftceller. Dette omtales også som elektrokjemisk behandling.

Professor Nordenström publiserte i 1989, i det anerkjente tidsskriftet American Journal of Clinical Oncology, resultatene fra en pilotstudie på tre pasienter hvor enkelte metastaser (dattersvulster) responderte på den elektrokjemiske behandlingen, mens andre fortsatte å vokse. von Euler publiserte i 2003, i tidsskriftet Bioelectrochemistry, effekter av elektrokjemisk behandling av svulster i 30 rotter. Han konkluderer med at metoden kan ha et potensiale i klinisk kreftbehandling. En rekke andre studier peker i samme retning.

Har Aksnes dermed belegg for å hevde at dokumentasjon foreligger?

Må randomiseres og fagfellevurderes

For at en skal betrakte en diagnostisk eller terapeutisk metode som vel dokumentert forlanges det normalt flere såkalte randomiserte kliniske studier, som peker mot samme konklusjon. Studiene må være randomiserte for å sikre (i så stor grad som mulig) at det er selve behandlingen, og ikke andre underliggende faktorer, som er avgjørende for behandlingsutfallet.

Dernest må slike studier publiseres i såkalte “peer review”-tidsskrifter. I slike fagfellevurderte tidsskrifter vil arbeidet bli gransket av andre forskere for å sikre at metodene som er benyttet er gyldige, og at analysen og konklusjonene som trekkes er korrekte. Dette er et fundamentalt kvalitetssikringstiltak innen forskning, og skal sikre at anbefalinger og klinisk praksis er tuftet på reell kunnskap.

De omtalte studier indikerer at elektrokjemisk behandling av kreftsvulster kan ha et klinisk potensial, men at ytterligere forskning er påkrevet. Den foreliggende dokumentasjon av klinisk effekt er på langt nær tilstrekkelig.

Det alvorlige er imidlertid at disse studiene tas til inntekt for at kvantemedisin er en dokumentert metode.

Studiene fra blant annet Nordenström og von Euler omhandler såkalt elektrokjemisk behandling av kreft, og synes fjernt fra hva kvantemedisin tar mål av seg til å være, nemlig at “kvantemedisin er en fellesbetegnelse for metoder der man kommuniserer med kroppen på cellenivå ved hjelp av elektromagnetiske frekvenser eller gjennom avlesning og omprogrammering av underbevisstheten”. For den allmenne leser er det vanskelig å holde de ulike metodene fra hverandre.

Villede, snarere enn rettlede

Aksnes’ bruk av referanser er dermed egnet til å villede snarere enn å rettlede leseren.

Det samme gjelder referanser til forskere som har hatt betydning for utviklingen av kvantemedisin. Aksnes fremhever blant andre Sir John Eccles, som i 1963 ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for sitt arbeid med nerveimpulser. I følge Aksnes har Sir Eccles “forsket på evolusjon og utviklingen i hjernen, sett i et kvantemedisinsk perspektiv.”

Dersom en leser Sir John Eccles eget nobelforedrag eller studere hans liste over vitenskapelige publikasjoner, er det ikke mulig å finne belegg for et kvantemedisinsk perspektiv. Dette er eksempler på hvordan kvantemedisin.no gjennom sin henvisning til forskningslitteraturen villeder snarer enn opplyser leseren. Måten den vitenskapelige litteratur benyttes på står derfor sterkt i kontrast til ideologien bak kunnskapsbasert medisinsk praksis, nemlig “redelig, pålitelig og fornuftig bruk av den til en hver tid beste foreliggende kunnskap.”

Forskere skal alltid være forsiktig med å dra forhastende konklusjoner; det er i strid med god vitenskapsskikk. I sitt innlegg i forskning.no tar Aksnes til orde for å gi en presentasjon av foreliggende dokumentasjon og demonstrasjon av de kvantemedisinske metoder for et medisinsk fagkyndig panel. Ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet har vi rikelig medisinsk faglig og vitenskapelig ekspertise innen rekke områder. Aksnes - og forskning.no - er derfor hjertelig velkommen hit for å drøfte det vitenskapelige grunnlag for kvantemedisin og de kliniske resultater.

Kreft

I den hippokratiske ed heter det at “Aldri noen gang skal jeg fjerne stener fra blæren med snitt, men overlate slike pasienter til dem som har spesialisert seg på det.” I den hippokratiskemedisin ble fjerning av nyre- og gallestein sett på som for vanskelig for allmennpraktiserende leger, og ble derfor overlatt til spesialister.

Kreftbehandling er også meget vanskelig, som Aksnes selv sier til forskning.no, og bør derfor overlates til kreftspesialister. Det registreres derfor med glede at kvantemedisin.no ikke lenger gir uttrykk for at kvantemedisin har vist seg å kunne helbrede kreft.