Gener utgjør ingen stimuli for atferd. At gener kan slås av og på utgjør i seg selv heller ingen stimuli for atferd. Atferd vil bruke den kroppen som finnes, og forandrede kropper gir forandret atferd.
Sansecellene i kroppen fyrer kontinuerlig av. Alle sanseceller har altså utladninger – de sender elektriske signaler – som forplanter seg innover i nervesystemet og til hjernen hvor de kan forplante seg videre til muskler og andre organer.
Genene er ikke direkte involvert i dette. Denne basale fyringsfrekvensen “forstyrres” av stimuli - ikke av gener.
Richard Dawkins’ populære frase er at organismer er laget av gener slik at genene har et sted å være. Men hvordan genene lager seg organismer skjer altså i samspill med det miljøet genene befinner seg i. Genene og deres kjøretøy, altså organismen, består kun av stoffer vi også finner utenfor organismen.
Jeg støtter derfor fullt ut Per Holths elegante påstand som sier “det er helt åpenbart at en ansamling av gener ikke kan bli til en organisme uten i interaksjon med et miljø, og et miljø blir heller ikke til en organisme uten i interaksjon med en ansamling av gener”.
Arv er et overflødig, men populært begrep. Arv er ingen håndterlig gjenstand for atferdsvitenskapelige undersøkelser. Mange atferdsvitere (inkludert meg) ser på sin naturvitenskap som å være en gren av biologien.
Seleksjon av atferd er oversett
Overlevelsesbetingelser er utgangspunktet for evolusjon og utgjøres av alle mulige fysiske betingelser, også de som utgjøres av stimuli fra egen kropp, artsfrender og andre organismer. Disse komplekse indre og ytre miljøene, som er i kontinuerlig forandring, gir effekter på alle organismers atferd.
Det er altså kun stimuli som kan forandre atferd gjennom læring. Vi kan si at all atferd hos et individ bruker nervesystemet, og at hjernen er alltid involvert i atferd
Atferd har likevel ingen intensjoner, og intensjoner kan ikke forklare vår atferd. Det betyr at atferd ikke er noe som starter i hjernen, og det er slettes ikke slik at vi har tanker, vilje, følelser eller lignende som setter i gang vår atferd.
Vi er rigget til å framvise atferd. Fugler er for eksempel i stand til å bygge reir som de ikke kan ha lært i sin egen levetid. Spedbarn kan ha grimaser, suging, gråting, soving og så videre, uten å ha lært dette.
All medfødt atferd er kontrollert av stimuli. Uten stimuli som pirrer våre sanseceller, forandres ikke vår atferd.
Felles for mange biologer og samfunnsvitere er at de ofte overser slike stimuli som oppstår etter operativ (viljestyrt) atferd, og som selekterer/forsterker slik atferd.
Et spedbarn er født til å kunne suge på alle slags objekter, men hvis maten havner i munnen ved at hånden med litt mat treffer munnen, så vil denne tilfeldige bevegelsen gjentas på grunn av smaksstimuli fra maten.
Matens betydning for artens overlevelse hersker det ingen tvil om, men det er smaksstimuliene og ikke maten i seg selv som kan forsterke atferd.
All såkalt frivillig atferd, som for eksempel målrettet griping, er etablert av konsekvenser på tidligere tilfeldige gripinger. Alle frivillige handlinger er sammenvevd med det som kalles refleksiv atferd (det å reagere automatisk på noe).
Vi trenger et eksempel på dette: Spedbarnets opphisselse av melkelukt går etter hvert sammen med frivillige handlinger fra barnets side. Refleksiv atferd kan gjennom betinging utløses av nye stimuli. Betinging kan skje automatisk når ulike stimuli opptrer i nærheten av hverandre, men noen stimuli er mer betingbare enn andre.
Hva vi liker har et biologisk grunnlag
Alle reflekser forandrer sine omgivelser, men refleksiv aktivitet gjentas ikke på grunn av sine konsekvenser. Den gjentas hvis det igjen oppstår utløsende stimuli. Når vi roses kan rosen utløse reflekser som vi føler.
Stimuli fra disse refleksene kan være skjult for andre, men de kan like fullt forsterke den operative atferd som vi ble rost for å gjøre. Men når vi blir rost i ettertid for å skryte av det vi har gjort vil skrytingen kunne forsterkes.
Stimuli som oppstår av reflekser eller operativ atferd kan utløse videre reflekser, men disse konsekvensene kan også gi anledning for neste operative atferd og bestemme den videre frekvens av de umiddelbart forutgående operative komponentene.
Reflekser utløses av stimuli, men operativ atferd har også sine foranledninger som kan beskrives som stimuli. Foranledende stimuli for operativ atferd utløser ikke den “frivillige” atferden. De åpner bare mulighetene for at den operative atferd som tidligere har forekommet skal kunne forsterkes på nytt. Seksuelle preferanser og mange andre ting vi tenner på og liker har med andre ord et biologisk grunnlag.
Mange spørsmål er galt stilt
Når seleksjon av atferd blir oversett, er det gitt rom for mange uvitenskapelige begreper.
Menneskets såkalte psyke og sinn inngår i populære, men uvitenskapelige forklaringer som gis når atferd skal forklares. Mange spørsmål er galt stilt, nettopp ved at det henvises til psyke og sinn. Psykiske lidelser er et misvisende begrep.
Et eksempel på et galt stilt spørsmål er: Hvordan har det seg at noen blir sinnssyke? Forutsetningen om at et sinn finnes og kan bli sykt, holder ikke. Gode spørsmål må i det minste inneholde henvisning til selve observasjonsgrunnlaget for å bruke samlebetegnelsene sinnssykdom og psykiske lidelser.
Et godt spørsmål kan være: Hva er atferd betinget av? Da kan vi fokusere på atferdens omgivelser og ikke de uhåndterlige fenomenene psyke og sinn.
Tidligere ble homoseksuell atferd betegnet som sinnssykdom. Historien bak å oppheve homoseksualitet som sykdom finner vi ikke i psykiatrisk eller medisinsk forskning. Jeg ser fram til at det uvitenskapelige begrepet sinnssykdom også oppheves.
Kommer homofiles frivillige atferd innenifra deres såkalte legning? Dette spørsmålet er likeså galt stilt som spørsmål om homofiles atferd skyldes deres arv eller sinn.
Homofiles operative atferd er likeså lært som heterofiles frivillige sexlek, men kroppene og deres nervesystemer vil være like unike som alle andre kropper og nervesystemer. Vi kan ha å gjøre med forskjeller i hvilke stimuli som medfødt utløser reflekser. Det er overflødig å henvise til hypotetiske variabler som arv og sinn. Tror du at barn av homofile mennesker oftere blir homofile enn barn av heterofile mennesker?
Svaret er nei, men det utelukker ikke forklaringen om at homofiles atferd er biologisk forankret. At stimuli kan utløse forskjellige typer atferd har ikke bare sammenheng med bare ett eller ganske få gener. Ved at veldig mange gener er involvert vil en viss prosentdel av befolkningen i alle kulturer kunne tenne på sitt eget kjønn.
Kun miljøer har virket på organismer
Menneskets atferd er meget formbar av de milliarder av konsekvenser som oppstår umiddelbart etter dets operante (viljestyrte) atferd. Men hvilke stimuli i konsekvensene som har forsterkningseffekter, har sammenheng med de betingelser som har formet arten og de betingelser som har forekommet i hver enkelt atferds omgivelser.
Vi kler på oss klær og unnslipper kulde, og dermed kan vi skaffe oss livets goder. Vi er etterkommere av menneskeliknende dyreslag som har utsatt døden og som har overlevd lenge nok til å få avkom. Vi holder balansen under sykling, unngår dermed å falle i bakken og vi kommer oss hurtigere fram enn ved å gå.
Det meste av det vi gjør er slike konsekvensfrembringende handlinger. Selv om sykling krever sykler som ikke forekom i vår artshistorie, er vår atferd like fullt forbundet med artens overlevelsesbetingelser. Vi trenger ikke å ty til begrepet arv for å forklare denne sammenhengen. Gener er noe håndterbart; det er ikke arv.
Det er ikke vilje eller betingelser fra artens historie som atferd er betinget av her og nå. Til tross for de overlevelsesbetingelsene som har formet arten via en naturlig seleksjon, er det utelukkende her-og-nå-betingelsene som direkte innvirker på individets atferd. Atferden forandrer som sagt sine omgivelser – enten disse utgjøres av forhold i kroppen eller i det ytre miljøet.
Både mannlighet og kvinnelighet utgjøres av formbar atferd, men å tro at menn og kvinner er like i utgangspunktet er like galt som å tro at for eksempel “homofilitet”, “bifilitet” og “heterofilitet” er like muligheter fra fødselen av.
Hvilke stimuli som medfødt virker på atferd, vil variere fra individ til individ. Ingen er født med blanke ark.
Mennesker må forskjellsbehandles for å bli like
Mennesker må faktisk forskjellsbehandles for å kunne oppnå noenlunde lik atferd, men å oppnå helt like former for atferd hos to organismer er ikke praktisk mulig.
Folketroen om å kunne oppdra eneggede barn likt er umulig, fordi barn i praksis aldri vil kunne utsettes for nøyaktig de samme påvirkningene.
De løpende interaksjoner mellom hvert barn og deres unike miljøer vil skape forskjeller i deres atferd, når vi tenker detaljert på miljøene og de stadig nye atferdsvariantene som vil forekomme.
Individets kropp vil aldri kunne utgjøre et uforandret lokus (sted) som gjør at identisk samme atferd kan forkomme om igjen. Panta rei!
