Hvor skitne og uhygieniske var folk i Trondheim under middelalderen?

– Det er en gammel løgn, sier arkeolog Axel Christophersen.

– At byene i middelalderen stinka og var fulle av skitt og lort og daue kadavre i gata og piss og kyr og gud vet hva.

Etter en tenkepause må han legge til at det kanskje var sånn til en viss grad.

– Men det er ikke det samme som å si at man ikke hadde måter og rutiner for å håndtere avfall, sier han.

Siden 2020 har Christophersen ledet et forskningsprosjekt som har undersøkt helse i middelalderbyen, med Trondheim – den gang Nidaros – som case. Perioden som er undersøkt, er fra 1000-tallet og frem til 1600.

Det var da middelalderbyene vokste fram, med stadig flere hus og flere folk som bodde tett i tett. Byer med rykte på seg for å være ekstremt skitne, uhygieniske og ekle.

Men de siste tiårene har stadig mer forskning i Europa, særlig fra Storbritannia, vist at folk i middelalderbyene ikke bare kastet avfall og avføring hvor som helst.

– Hvis vi ser på det som er igjen av søppel i byene når vi gjør utgravinger, så er det forsvinnende lite i forhold til hva de har måttet produsere, sier Christophersen.

Resultatene fra forskningen ble nylig publisert i boka Health in Medieval Urban Trondheim.

Et hardt liv

Fra skriftlige kilder vet vi at både konger og mer vanlige folk klagde over søppel og vond lukt i byene på denne tida.

– Både i Trondheim og mer generelt i middelalderbyer i Nordvest-Europa dukket det opp krav fra innbyggerne om at byen måtte tas bedre vare på, forteller Christophersen, som er professor emeritus i historisk arkeologi ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Men ble kravene møtt? For å finne ut av dette har forskerne blant annet studert funn fra tidligere utgravinger i byen og analysert 127 skjeletter fra tre ulike kirkegårder.

Studiene viser dels at livet i byen var hardt. Barnedødeligheten var ekstremt høy i den fattigere delen av byen. Over 60 prosent av skjelettene herfra viser tegn på fysiologisk stress. Det betyr at folk i perioder har fått i seg for lite og dårlig mat. Dermed har de kanskje i perioder sluttet å vokse, fått perforerte øyehuler, hvite flekker på tennene og blitt hjulbeinte.

Men undersøkelsene viser også at det ble gjort iherdige forsøk på å ta vare på både by og innbyggere.  

Kjørte søppelet ut av byen

Faktisk viser det seg at mesterparten av avfallet i middelalderens Trondheim ble fraktet ut av byen, og det helt fra byens spede begynnelse.

Avfallet som var igjen i byen, ble brukt til planering av gatene og byggetomter, forteller Christophersen.

– Det er den hovedsakelige grunnen til at det er avfall i byen. At det var del av byggeprosjektene.

Latrineavfall, altså kloakk, ble tømt i egne latrinegroper inne på de private eiendommene.

Men etter hvert som det ble mer folk, bestemte myndighetene at det illeluktende latrineavfallet skulle kjøres ut av byen.

Der ble det blandet med gjødsel og brukt på jordene til dyrking av mat. Det fikk noen konsekvenser. Spolorm, en parasitt som kan leve i årevis i innvollene våre og forårsake sykdom, trives spesielt godt i gjødsel. Disse fant veien inn i maten og tilbake til menneskene. Analyser viser at nesten hele befolkningen hadde spolorm.

Møkkaplassen

Forskerne har funnet en av de første store avfallsplassene i Trondheim, forteller Christophersen.

Området ble kalt Saurlid i Snorres kongesagaer, Heimskringla.

– Saurlid betyr rett og slett drittplassen, møkkaplassen. Vi hadde lenge lurt på det navnet, forteller arkeologen.

På denne plassen er det påvist nesten to meter dype lag med avfall fra middelalderen. Dette er sammenpresset søppel, så opprinnelig var det enda dypere.

Selve området var en grunn bukt som ikke lenger kunne brukes da landet hevet seg. Da en permanent bosetting begynte å etablere seg på plassen under vikingtiden, på midten av 900-tallet, så begynte folk å kaste avfallet sitt her. I store mengder. Det fortsatte de med gjennom flere hundre år, opp mot 1200-tallet.

– Da var området blitt så oppfylt at man planerte det ut og begynte å bygge på det, sier Christophersen.

Til å begynne med funket det ikke spesielt bra.

– De eldste husene sank ned i dritten.

I dag ligger denne plassen midt i Trondheim, nærmere bestemt rett foran Frimurerlosjen i krysset Søndre gate og Kongens gate.

Samarbeid om vann og avfall

Mye avfall ble gravd ned på folks tomter, i bakkant av bebyggelsen.

Fra 1200-tallet har arkeologene funnet noe de tror er felles avfallscontainere. Store trebeholdere på tre ganger fire meter, som gjerne lå i gatekryss.

– Det er vanskelig å si hvem som har tatt initiativ til dette, sier Christophersen.

– Men vi tror at det er gjort i fellesskap. Kanskje de som bodde i det kvartalet, gikk sammen om å løse problemet.

Innbyggerne i Trondheim begynte også å drenere bort overflatevann i byen svært tidlig, ifølge en av doktorgradene i prosjektet.

Dette innebar blant annet et nettverk av ledninger på tvers av gater – noe innbyggerne må ha samarbeidet om å få til, påpeker Christophersen.

Rent vann hentet de fra en stor bekk litt utenfor byen.

– De fant fort ut at de kunne se bort ifra vannet i undergrunnen, det var for salt eller forurenset, sier Christophersen.

– De gjorde det de kunne, ut ifra sine forutsetninger og kunnskaper.

Syke fordi de syndet

I store deler av middelalderen var det kirkens forestillinger om sykdom som var dominerende – at folk ble syke fordi de hadde syndet.

Men så kom svartedauden i 1349. Rundt halvparten av Norges befolkning strøk med.

– Kirken og folk reagerte ut ifra de religiøse forestillingene og ba og angret. Men det hjalp jo ikke. Uansett hvor mye de gjorde for å tilfredsstille Gud, så ble folk syke likevel. Det var en viktig erkjennelse, sier Christophersen.

– Det var den første spikeren i kista for den pavelige kirkens autoritet.

Pesten ble et vannskille i folks forståelse av sykdom, ifølge en av studiene. Nå skjønte folk at avfallet var med på å spre smitte.

Vekk med lukta

Riktignok hengte de seg opp i lukta fra avfallet, noe de kalte for miasme. Dette var en sentral del av middelalderens medisinske teori – at dårlig lukt blant annet kom av ondsinnede elementer i lufta som kunne gjøre folk syke.

De ble opptatt av å fjerne lukta. Avfall og kloakk måtte håndteres på bedre måter enn de hadde klart hittil.  

– Det at man går sammen om å vedlikeholde et godt miljø for å redusere sykdomsforekomst, det startet for alvor da, sier Christophersen.

Forskerne tror at blant annet byrådet nå tok mer ansvar og utarbeidet retningslinjer for håndtering av avfall.

– Vi mener det må ha kommet et regelverk som ga byens borgere ansvar for å kjøre bort avfallet og som etter hvert, i første halvdel av 1600-tallet, utviklet seg til et offentlig renovasjonsvesen med nattmannen som var ansatt av byen.

En nyansert og kompleks tid 

Tidligere har historikere ment at tanken om at det offentlige skal ta vare på menneskene i samfunnet, først kommer på 1600-tallet. Det stemmer ikke, ifølge Christophersen.

– Et av hovedresultatene våre er at vi kan påvise at man tok tak i helse og miljøforhold i byene helt fra begynnelsen av, sier han.

– Den tradisjonelle forestillingen er at man var overlatt til seg selv i middelalderbyene. Det var man ikke.

Det er liten tvil om at middelalderbyene sleit med møkk og vond lukt. Og sykdom og dårlig kosthold, som den nye studien viser tydelig.

Men myten om at middelalderen var en tilbakestående periode med stagnasjon og mangel på utvikling, er feil, insisterer Christophersen.

– Det var da vi fikk bibliotek, sykehus, en rekke offentlige organer. Rettsvesenet ble utviklet, nye moralske normer for samvær oppsto. Vi fikk briller og klokker og jeg vet ikke hva. Det er en utrolig viktig periode som er mye mer nyansert og mer komplisert enn mange vil ha det til.

Skjeletter som kilde til fortiden

Håvard Hegdal, arkeolog ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), har ledet flere av utgravingene av middelalderbyen i Oslo de siste årene.

Han synes forskningen fra Trondheim er utrolig spennende og kaller det et glimrende eksempel på hva man kan finne ut av når arkeologien samarbeider med flere fag.

– Dette kommer til å inspirere og veilede andre studier i lang tid fremover, tror Hegdal.

Han trekker spesielt frem studiene av skjelettene.

– Dette viser nok en gang hvor ekstremt verdifulle menneskelige levninger har blitt som en kilde til fortiden, sier NIKU-arkeologen.

– Trolig det mest informative arkeologiske funnmaterialet overhodet.

Forskerne i Trondheim mener at det ble mindre søppel i byen etter svartedauden, fordi byen tok mer og bedre ansvar for søppel – ikke fordi det ble færre folk.

– Dette er ekstremt vanskelig å vite sikkert, påpeker Hegdal.

Kulturlagene fra senmiddelalder ligger dessuten høyere og er dårligere bevart, ifølge arkeologen.

Men det var nok ganske mørkt

Når det gjelder myteknusing av møkkete middelalderbyer, stiller Hegdal seg tvilende.

Det har lenge vært en trend i forskningen at middelalderen er misforstått og egentlig ikke var en «mørk» tidsalder, forteller han.

Men de var det, insisterer Hegdal, og viser til oslomaterialet han selv har hatt ansvar for.

– Funnene våre viser udiskutabelt at møkka var et fullstendig uhåndterlig problem. Helt brukbare veier drukner i det, man forsøker å trekke opp planker til gjenbruk og må bygge nye gangveier over, forteller han.

– Sanitære forhold var fullstendig elendige. Og spesielt i kalde land må livet ha vært ubeskrivelig hardt.

Alt i alt så viser også forskningen fra Trondheim dette, påpeker Hegdal.

– Den tegner et nokså grimt bilde av helseforholdene, der underernæring, sykdommer og belastningsskader var utbredt, sier han.

LES OGSÅ

Grisen ga mat og tok hånd om søppel i middelalderen, men menn måtte passe på pungen

Hemmeligheter i munke-knokler: Maten de spiste, vises i skjelettet

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev