Hver eneste år gjør vi vitenskapelige gjennombrudd.

Den sagnomsuste grensen til det ukjente flyttes, en ny forskningsfront etableres, og ofte skjer det i det stille: på et slitt kontor eller en utdatert lab, etter at kantina har stengt og det eneste du kan oppdrive av drivstoff er kaffe som du selv må lage.

Allikevel, disse oppdagelsene evner til tider å snu opp ned på hvordan vi oppfatter verden, eller rettere sagt: Verden er ikke lengre slik vi trodde den var.

I år går, for eksempel, nobelprisen i fysikk til tre forskere som oppdaget at over 70 prosent av universet består av en udefinerbar mørk energi og at det er denne mystiske kraften som gjør at universet ekspanderer. Kosmos er for alltid forandret, selv om det er de samme stjernene vi ser på himmelen.

Et slør av mystikk

Det finnes utallige eksempler på slike oppdagelser (om ikke nødvendigvis av like
store implikasjoner), og felles for svært mange av dem er at vi kjenner bakgrunnen og historieforløpet for hvordan gjennombruddet med stor G oppstod.

Vi kjenner igjen detaljene: det slitte kontoret, den dårlige kaffen, de mange timene som gikk opp i målinger, utregninger, diskusjoner og skriving. På tross av at all denne informasjonen er tilgjengelig, er vi allikevel ikke i stand til å lage enkle regler som vil garantere et vitenskapelig gjennombrudd – trylleformularet uteblir.

At det mest grunnleggende ved all vitenskap – gjennombruddet forblir innrammet i et slør av mystikk, forblir litt av et paradoks. Det finnes allikevel en vei som tar oss rundt problemet, eller rettere sagt, som gjør problemet håndterlig, og den handler om at samfunnet og privatpersoner satser på vitenskap, kanskje der det ikke forventes at de burde gjøre det.

Din beste idé

Som forsker kan du være overbevist om at du sitter på verdens beste idé, men
typisk nok avhenger du av at noen med mer penger enn du selv rår over investerer i prosjektet ditt.

I dagens forsknings-Norge blir brorparten av slike ideer omsatt til en søknad som først havner på bordet til Norges forskningsråd, for deretter å bli evaluert av opptil flere internasjonale forskere som igjen kommer med en ekspertvurdering, som Forskningsrådet til slutt vurderer opp mot andre søknader, for så i siste fase si ja eller nei til.

I de aller fleste tilfeller sier de nei, ikke nødvendigvis fordi de ikke ser verdien av din utmerkede idé, men fordi pengen de rår over ikke strekker til. I ikke så rent få utlysninger får mer enn 90 prosent avslag. Det vi sitter igjen med er en ugjennomsiktig avgjørelse og en drøss med kompetente og velutviklede prosjekter som aldri blir finansiert.

Midt på treet

Det sier seg selv at det er dårlig samfunnsøkonomi. Som forskeren bak søknaden har du brukt din egen tid, andre forskeres tid–både de som er invitert inn i prosjektet og de som evaluerer søknaden–samt administrasjon ved din egen institusjon og Forskningsrådets.

Sammenlignet med andre land vi liker å sammenligne oss med, anvender Norge overraskende lite på å stimulere og utvikle vitenskap. Litt under 1 prosent av BNP bruker det offentlige på denne jobben, mens det private investerer om lag 0.7 prosent. Dette er mildt sagt elendig sammenlignet med Sverige, Finland, Danmark eller Sveits for den saks skyld, hvor tallet er over 3 prosent.

Om Norge skal øke sin forskningsinnsats later det til at finansieringen må komme fra det private næringsliv: fra private selskaper, men kanskje først og fremst fra filantroper (les: menneskevenn). At filantroper kan realisere grensesprengende forskning finnes det få eksempler på i Norge, mange eksempler på i Europa, men aller flest finnes det i USA.

Ny innsikt i havets oppførsel

Nylig besøkte jeg et havforskningsinstitutt som ligger vakkert plassert, på stranden rett sør for San Francisco–et sted kalt Moss Landing. Bare noen ytterst få meter utenfor kontorvinduene slår Stillehavet inn mot bygget, og ytterligere noen meter lenger ute finnes et intrikat undervannslandskap med daler og elveløp som ligner til forveksling det du finner på land.

Monterey Bay Research Institute (MBARI) er, bortsett fra naturskjønt plassert, verdensledende innenfor utvikling og anvendelse av avanserte instrumenter som gjør at vi får ny innsikt i hvordan havet oppfører seg og hva det består av. Å drive en teknologi-basert vitenskap er kostnadskrevende, og krever store investeringer.

MBARI ble etablert i 1987. Donald Packard virkeliggjorde det med store donasjoner som tillot bygging av senteret, og senere drift og innkjøp av utstyr.

Lyden av forandring

At havet blir surere (det vil si at pH-verdiene går ned) fordi det tar opp stadig mer CO2 er en av mange bieffekter av våre massive utslipp, men det er også andre mindre kjente konsekvenser som man såvidt har begynt å forstå rekkevidden av.

I flere nye studier demonstrerer eminente Peter G. Brewer og kollegaer ved MBARI hvordan havets evne til å absorbere lav-frekvent lyd (1kHz) har endret seg. Undersøkelser utført av gruppen antyder at forklaringen ligger i havvannets evne til å absorbere lyder, om vi ser bort fra væskens viskositet, blant annet er diktert av mengden med visse kjemiske bestanddeler (karbonationer, magnesiumsulfat, borsyre) som igjen er bestemt av pH-verdien.

Modellanalyser antyder en signifikant endring i havets evne til å absorbere lyd i løpet av de neste 100 årene. Hva slags konsekvenser dette kan få for marine pattedyr og annet marint liv er det ingen som helt vet: en ny forskningsfront er muligens i ferd med å bli etablert.

Ringvirkninger

Oppdagelsen av mørk energi forandret ikke bare fysikken, men hvordan vi forstår hva vårt univers egentlig er. Denne type kunnskap har allerede forårsaket mange uventede ringvirkninger, selv om livet på jorda går sin vante gang.

Oppdagelsen av at havet plutselig rommer mer lyd fordi vi stadig slipper ut mer CO2 som i tur og orden blir tatt opp i havet og som gjør at havet blir surere, er en av mange besnærende oppdagelser vitenskapen har gjort, takket være en visjonær David Packard og minst et talent av en forsker.

Denne grunnleggende, men uventede oppdagelsen er av den aller største verdi fordi den setter oss i en posisjon som gjør at vi kan handle deretter. Men den ble ikke lovet Packard på forhånd, selv om han kanskje forventet det. Packard har gitt forskere ved MBARI frihet til å forske der de selv tror det er størst rom for forbedring. Det har vist seg å være godt tenkt.

Denne koblingen mellom filantroper og vitenskapen er noe vi burde forfølge i Norge, nettopp fordi det har vist seg å være en konstruktiv og fruktbar måte å innhente ny kunnskap om verden som omgir oss, selv om trylleformularet uteblir og kaffen forblir den samme.

–––––––––

Kronikken er også publisert i Vitenskapsåret 2011- og veien videre mot forskningsmeldingen 2013.