Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

 Jeg er oppdragsforsker. Det vil si at 90 prosent av forskningen min, helt reelt, er kjøpt og betalt for av en oppdragsgiver. Dette er favorittargumentet til anti-forskningsfolka; for slik forskning er det jo overhodet ikke noe vits å stole på.

Men vet den gjengse nordmann egentlig hva oppdragsforskning er, og hva vi oppdragsforskere driver med? For det høres jo unektelig ganske suspekt ut. Tankene går fort til lugubre avtaler mellom glisende menn i fine dresser, i overdimensjonerte møterom, hvor det inngås avtaler om forskningsresultater som skal peke på at nikotin eller en ny smertestillende medisin ikke er så vanedannende likevel.

Hverdagen til en oppdragsforsker

Hverdagen til de fleste oppdragsforskere ser nok ikke helt slik ut. For det første går de færreste oppdragsforskerne jeg har møtt i dress. Strikkegenser og Birkenstocks ser derimot ut til å være populært.

Oppdragsforskning går ut på at det er en ekstern organisasjon betaler for at forskere skal undersøke en eller flere problemstillinger de ønsker å finne svar på. Denne organisasjonen (også kjent som oppdragsgiver) betaler typisk for forskningen fordi de forventer å kunne bruke den til et eller annet. Kanskje skal det brukes til å framskaffe kunnskap om noe vi vet lite om. Ofte skal det brukes som grunnlag for å fatte såkalte «kunnskapsbaserte» avgjørelser, gjerne for å rettferdiggjøre å skulle bruke en hel masse penger på noe.

Det er sjeldent jeg hører oppdragsforskning som konsept blir diskutert i media, men internt i bransjen pleier vi å si at det er forskningen som er kjøpt og betalt, ikke konklusjonene. Det klapper vi oss selv på ryggen med og synes er et fint mantra. 

Vi driver med uavhengig forskning, sier vi.

Men er det helt sant?

Jeg ser stadig vekk oppdragsgivere som forsøker å påvirke de endelige resultatene og da spesielt hva det er som skal stå i den endelige versjonen av forskningsrapporten. Altså den som skal publiseres og gjøres offentlig tilgjengelig for alle som har lyst til å lese den.

Det er nemlig dét som er den store styrken til oppdragsforskningen. Istedenfor å publiseres i vitenskapelige artikler, blir resultatene gjerne presentert i en offentlig tilgjengelig rapport. Dermed blir resultatene gjerne både mer tilgjengelige og mer leservennlig for folk flest.

Men at resultatene blir presentert sammen med navnet på oppdragsgiver, gjør også at oppdragsgiver har en sterk egeninteresse at resultatene ikke stiller dem i et negativt lys. Har man først betalt for at forskere skal evaluere en satsing eller et prosjekt man har satt i gang, så er det klart at man ikke vil at det skal vise seg å være totalt bortkasta penger.

Nå er det ikke sånn at oppdragsgivere sier: «Nei, det kan dere ikke skrive!» Det handler heller om at de gjerne ønsker å endre på hvordan for eksempel konklusjonskapittelet er framstilt: «Kanskje dere kan skrive om sånn at det positive kommer først, så det ikke kommer så mye negativt før det positive kommer?»

Dette høres kanskje ikke ut som en stor påvirkning, men oppdragsgiverne ber jo om slike omskrivinger fordi de ønsker å påvirke hvordan resultatene blir oppfattet av leserne – og fra et formidlingsperspektiv så er det jo dét som er viktig.

Dette ser vi også når det kommer til selve publiseringen av rapporten. Ofte ønsker oppdragsgiver å være den første til å dele rapporten. Det kan man jo tenke er naturlig. Det er tross alt de som har betalt for den. Men ofte handler dette om å kunne påvirke hvordan rapporten blir framstilt når den publiseres.

Vi vet jo at det kun er de aller færreste som leser slike rapporter fra perm til perm. Hvis derimot noen andre tar seg bryet med å trekke fram noen høydepunkter fra rapporten, så leser folk gjerne dem. Og tar det de leser for god fisk. For det kommer jo fra en respektabel oppdragsgiver og en anerkjent forskningsinstitusjon. 

Det er ikke sikkert at man er oppmerksom på at disse kulepunktene som trekkes fram kan være ren og skjær «cherry picking», der oppdragsgiver har plukket ut de konklusjonene som framstiller dem i best mulig lys. Dette gir oppdragsgiver en reel påvirkning på hvordan forskningen tolkes og oppfattes av publikum.

Hva kan vi gjøre med det?

Som oppdragsforskere har vi i dag begrensede muligheter til å motvirke dette. Når timene som er allokert til et prosjekt er brukt opp, så er de brukt opp. Skal man bruke tid på å rette opp et noe skjevt inntrykk skapt av en ivrig oppdragsgiver, må det gjerne foregå på fritiden - som så mye annet i forskerhverdagen. 

I Forskerforbundets undersøkelse fra instituttsektoren i fjor, svarte tre av fire at de må bruke mer av fritiden sin enn ønskelig på arbeid. Da er det kanskje ikke overraskende at mange forskere heller velger å prioritere faglig utvikling og meritterende artikkelskriving når man først må bruke fritiden på jobb.

Løsningen er like enkel som den er vanskelig. Forskningsformidling må prioriteres høyere av instituttene. Vi kan ikke si oss fornøyde med å ha publisert en rapport eller en forskningsartikkel og la oppdragsgiver ta seg av resten av formidlingen. 

Dette er viktig både for å unngå at oppdragsgivere får for mye kontroll over budskapet og for at den viktige forskningen som tross alt foregår ved norske forskningsinstitutt når ut til publikum. 

Vi kan ikke bare la det være opp til de mest ivrige forskningsformidlerne som gjerne bruker fritiden sin på formidling. Det må løftes som et prioriteringsområde på instituttnivå i hele sektoren. Det er tross alt en del av samfunnsoppdraget vårt.