Direktøren for det svenske gruveselskapet i Sulitjelma, Olof Wennström, innførte lavere lønninger og drev rovdrift på arbeiderne.
Direktøren for det svenske gruveselskapet i Sulitjelma, Olof Wennström, innførte lavere lønninger og drev rovdrift på arbeiderne.

Historiker sier filmen «Sulis 1907» tar seg noen friheter. – Et stykke diktning som skal få folk på kino, svarer manusforfatteren

Det var nok ikke i Sulitjelma gjennombruddet for fagorganiseringen i Norge kom, sier historiker om filmen «Sulis 1907». Han synes likevel det er greit at filmteamet tar seg noen friheter.

I den kinoaktuelle filmen «Sulis 1907» møter vi den svenske unggutten Konrad. Han blir solgt på auksjon i Norge som gratis arbeidskraft. 

Det er dårlige tider i Sverige. Faren er død, og moren hans har ikke lenger mulighet til å forsørge ham.

Etter å ha jobbet gratis for en storbonde i noen år, rømmer Konrad til Sulitjelma. Der søker han seg jobb hos det svenske gruveselskapet som utvinner kobber og svovelkis der.

Han vil tjene nok penger til å komme seg til Amerika. 

Her begynner fortellingen om knallhard undertrykking, livsfarlige arbeidsforhold, dårlig betaling og elendige boforhold. 

Og om et arbeideropprør som rystet Norge på begynnelsen av 1900-tallet. 

Nordnorsk arbeiderhistorie

Arbeidsforholdene i gruvene i det lille tettstedet i Nordland tente nemlig gnisten til en av de viktigste arbeiderkampene i norsk industrihistorie. 

Den avgjørende kampen sto ute på isen på Langvatnet i Sulitjelma vinteren 1907. 

Det som skjedde der, handler om kampen for en tariffavtale, åttetimersdag og om andre rettigheter som senere ble formalisert i Hovedavtalen i 1935.

– Sulitjelma er nøkkelen til å forstå den norske samfunnsmodellen, sa regissør Nils Gaup i et intervju med NRK nylig. 

Mange av arbeiderne i Sulitjelmas gruver kom fra Sverige. Hovedpersonen, Konrad, i filmen «Sulis 1907» spilles av Otto Fahlgren. Som tiåring selges han på auksjon som arbeidskraft til en storgård i Nordland.
Mange av arbeiderne i Sulitjelmas gruver kom fra Sverige. Hovedpersonen, Konrad, i filmen «Sulis 1907» spilles av Otto Fahlgren. Som tiåring selges han på auksjon som arbeidskraft til en storgård i Nordland.

– Prisverdig

– Vi historikere kan nok bli litt tørre og opptatt av detaljer. Fiksjonsfilmen kan spille på følelser og stemninger, sier historikeren Steinar Aas.
– Vi historikere kan nok bli litt tørre og opptatt av detaljer. Fiksjonsfilmen kan spille på følelser og stemninger, sier historikeren Steinar Aas.

Historikeren Steinar Aas er professor ved Nord universitet. Han synes det er prisverdig at Nils Gaup ønsker å fortelle historien om den nordiske modellen og begynnelsen på det organiserte arbeidslivet.

– Mange andre i verden misunner oss disse rettighetene vi har, en ordning der arbeidsgivere og arbeidstakere går sammen og forhandler seg fram til et humant arbeidsliv. 

Manusforfatter Christopher Grøndahl og regissøren tar seg riktignok noen friheter når de kobler dette oppgjøret direkte til fagorganiseringen og Hovedavtalen av 1935, mener Aas. 

– Det var nok ikke i Sulitjelma gjennombruddet kom. Det fantes tross alt fagforeninger mange steder i landet på denne tiden. Sulitjelma var egentlig litt sent ute. 

Han mener likevel det er viktig å bli minnet på denne historien og at arbeidernes rettigheter ikke har kommet helt gratis. 

– Det får «Sulis 1907» godt fram, mener han. 

Skal aldri finne på noe

Det har vært mange diskusjoner om historiske norske filmer de siste årene. 

Etter premierene på filmer som «Atlantic Crossing», «Kampen om Narvik» og «Krigsseilerne» har mange spurt hvor langt filmskapere kan gå i sin kunstneriske frihet

Så hvordan har manusforfatteren av «Sulis 1907» balansert fakta og fiksjon i denne filmen?

Christopher Grøndahl svarer:

– Film kan gi en emosjonell opplevelse av historiske begivenheter. Det er mediets styrke. 

– I «Sulis 1907» har vi forsøkt å være så historisk korrekte som overhodet mulig. Som manusforfatter har jeg glede av å finne frem til faktiske personer og så skildre dem genuint. Hvilke dilemmaer de sto i, hva de lengtet etter og hvilke motkrefter de møtte i sine liv. 

104 års gruvedrift i Sulitjelma bød på et fantastisk rikt materiale, forteller han.

– Så må jeg trekke ting sammen og stable dem slik at det blir en fortelling som publikum kan følge. Min arbeidsmetode er at jeg aldri skal finne på noe vi ikke har belegg for å påstå kunne ha skjedd. 

– Ikke en dokumentarisk gjengivelse

Det er viktig å forstå hva film er, mener han. 

– En spillefilm er ikke en dokumentarisk gjengivelse av virkeligheten. Det er et stykke diktning som er ment å få folk på kino. Det er ofte her det oppstår gnisninger.

Hvis en historisk film ikke vekker debatt, har ikke manusforfatteren gjort jobben sin, mener han. 

– Ikke fordi man har rotet det til for seg selv og diktet i alle retninger, men fordi man har gjort det motsatte: Dykket ned i et stoffområde og tatt klare valg. Så lenge man kan gjøre rede for de valgene, står man med rak rygg som filmskaper. 

Møter med historikere og publikum

Grøndahl var også manusforfatter av «Kampen om Narvik». Både før den og «Sulis 1907» kom ut, arrangerte filmteamet møter med historikere og publikum fra regionen. Der forsøkte Grøndahl å etablere en forståelse av filmprosessen. 

Ikke minst det at noen har kjempet i mange år med å samle inn penger og kompetanse for å få fortalt en historie de brenner for. 

For det at en film i det hele tatt når kinolerretet, er en seier i seg selv, uavhengig av hvor historisk korrekt den er, mener han. 

– Fasiten har publikum: Er de villige til å forlate sofaen for å se filmen i kinomørket? Hvis en film jeg har skrevet, går godt på kino, får jeg kanskje et nytt oppdrag og har noe å leve av også neste år. Dette er den økonomiske realiteten bak en spillefilm.

Elektrisk lokomotiv i Giken gruve i Sulitjelma, ca. 1910-15.
Elektrisk lokomotiv i Giken gruve i Sulitjelma, ca. 1910-15.

Må legge fra seg kritiske refleksjoner

Historikeren Steinar Aas har vært med på disse møtene. Han er fornøyd med resultatet av «Sulis 1907». 

– Vi historikere kan nok bli litt tørre og opptatt av detaljer. Fiksjonsfilmen kan spille på følelser og stemninger. 

Han er positiv til historiske filmer fordi de skaper interesse for historiske spørsmål, sier han.

– Det kan skape interesse for historiske fenomener som folk kanskje aldri har hørt om og som de ikke ellers ville lest om. Og når de får tent denne interessen, søker de kanskje mer informasjon om hva som egentlig skjedde.

Tar seg friheter

Filmen «Sulis 1907» forteller om at hovedpersonen Konrad henter agitatoren Helene Ugland til Sulitjelma for å tale til arbeiderne. Hennes taler inspirerte dem til å gjøre opprør mot ledelsen. 

I virkeligheten var Ugland riktignok i Sulitjelma, men ikke på dette tidspunktet. 

Det er greit å ta seg slike friheter, synes historiker Aas. 

– Selv om man kan spørre seg om det er realistisk at de voksne, radikale mannfolkene var helt avhengige av en kvinne på 21 år for å kunne organisere seg, slik filmen presenterer det. 

Aas sammenlikner en film med en skjønnlitterær bok. 

Alexandra Gjerpen spiller agitatoren Helene Ugland i filmen om arbeideropprørert i Sulitjelma i 1907.
Alexandra Gjerpen spiller agitatoren Helene Ugland i filmen om arbeideropprørert i Sulitjelma i 1907.

– En spillefilm er en fiksjon. Regissør og manusforfatter har tatt noen snarveier for å komponere en god fortelling som aldri kan bli tro mot de virkelige hendelsene. Folk som sitter i kinosalen, må ha noe å relatere det til fra sin egen samtid. I denne filmen blir Helene Ugland på en måte en slags Greta Thunberg. 

Styrte arbeiderne med vide fullmakter

Steinar Aas synes filmskaperne har fått godt fram det karakteristiske ved et gruvesamfunn der direksjonen sitter og venter på profitt mens den lokale ledelsen får beskjed om å styre arbeidet med hard hånd.

Det svenske gruveselskapet, som bygde opp et helt samfunn fra grunnen av på begynnelsen av 1890-tallet, eide og styrte det med vide fullmakter. 

Arbeidsforholdene i gruvene i Sulitjelma var svært tøffe. Og direktøren i Sverige ville hele tiden presse ned lønningene. «Alla som icke arbeta, böra svälta», skal han ha sagt.
Arbeidsforholdene i gruvene i Sulitjelma var svært tøffe. Og direktøren i Sverige ville hele tiden presse ned lønningene. «Alla som icke arbeta, böra svälta», skal han ha sagt.

Den sentrale ledelsen satt i Helsingborg i Sverige, og den lokale ledelsen var i Sulitjelma. All kommunikasjon mellom dem gikk med brev og telegram. 

Denne kommunikasjonen fikk historikeren Wenche Spjelkavik tilgang til da hun skrev sin hovedoppgave i økonomisk historie. Hun er i dag kurator ved Sulitjelma gruvemuseum. 

«Arkivene var en skattkiste», skriver hun i oppgaven.

Startet med en lokal same

Den som først fant malmen i Sulitjelma, var samen Mons Petter, som i 1858 trodde han fant gull.

Men de tunge, gylne steinene han fant, viste seg å inneholde kobber og svolvelkis. 

Da den svenske industrimannen Nils Persson fikk se malmprøver, fikk han en svensk geolog til å reise opp og undersøke om dette kunne være den svovelkisforekomsten han trengte til produksjonen av kunstgjødsel og svovelsyre i Helsingborg. 

Fikk området gratis

Nils Persson søkte og fikk uten kostnad et 40 kvadratkilometer stort område av staten. 

– Man anså at dette lå så langt ut i ødemarken at ingen kunne ha nytte av områdene, forteller Spjelkavik.

Snart viste det seg at de rike kobberforekomstene også ga stor fortjeneste, 

Gruveselskapet utviklet seg til å bli landets nest største arbeidsplass etter Borregaard, med 1.750 arbeidere rundt 1910.

Like før nyttår 1906 fikk arbeiderne presentert et blymerke de skulle ha hengende rundt halsen på arbeid. Dette, som de kalte «slavemerket», ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Like før nyttår 1906 fikk arbeiderne presentert et blymerke de skulle ha hengende rundt halsen på arbeid. Dette, som de kalte «slavemerket», ble dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Løftene ble brutt

Men det var vanskelig å finne erfarne gruvearbeidere i Nord-Norge. Gruveselskapet rekrutterte slike arbeidere fra de gamle gruveområdene i Sør-Sverige, mot løfter om høyere lønn i Sulitjelma. 

Løftene ble raskt brutt. 

Aksjonærene i Sulitjelma Aktiebolag ville ha rask avkastning på investert kapital. Nils Persson brøt derfor løftene om en garantert minstelønn. 

Persson utrykte seg oftest i slagord som: «Alla som icke arbeta, böra svälta», ifølge Spjelkavik. 

Konflikt i ledelsen

Perssons manglende kunnskap om gruvedrift gjorde det ikke enkelt for sjefene han hadde satt til å lede driften i Sulitjelma. De skulle ha kontroll over gruvedriften, livet og velferden til alle arbeiderne. 

Den administrerende ledelsen i Helsingborg var stadig i konflikt med den lokale ledelsen og krevde mer profitt. Ledelsen i Sulitjelma slet med å rekruttere arbeidere og var imot å senke lønningene. 

For å øke profitten, rekrutterte de en ung, svensk gruveingeniør som hadde erfaring fra Amerika til å være gruvesjef.

Innsettelsen av Olof Wennström startet en konflikt både innad i ledelsen og mellom ledelsen og arbeiderne. 

Wennström innførte lavere lønninger og drev rovdrift i gruvene. Mange dødsulykker ble tilskrevet Wennstrøms driftsmetoder, forteller Spjelkavik. 

Han ga blant annet beskjed om at det skulle brukes gassolje som lyskilde i gruvene. Lagringen av gassoljen, som var ukjent for arbeiderne, medførte til slutt at over ett tonn dynamitt eksploderte, og to arbeidere ble drept. 

Wennstrøm forlot snart Sulitjelma, og etter han kom Emil Knudsen som direktør. 

«Slavemerket» ble dråpen

Like før nyttår 1906 fikk arbeiderne presentert et blymerke de skulle ha hengende rundt halsen på arbeid. 

Det var et «kontrollmerke» for å sjekke om arbeiderne sto arbeidsdagen ut, alle 12 timene, ifølge Spjelkavik. 

Da arbeiderne fikk krav om å bære et blylodd med nummer på rundt halsen, rant begeret over for dem.
Da arbeiderne fikk krav om å bære et blylodd med nummer på rundt halsen, rant begeret over for dem.

Det var dette, som de kalte «slavemerket», som gjorde at de samlet seg på isen på Langvatnet søndag 13. januar 1907. 

Fagorganiseringen i Sulitjelma fikk mange ringvirkninger regionalt, forteller Steinar Aas.
Fagorganiseringen i Sulitjelma fikk mange ringvirkninger regionalt, forteller Steinar Aas.

 1.291 arbeidere, kvinner og menn, strømmet nedover fjellsidene. Da falt prestens ord, «i dag faller det gamle Sulitjelma», forteller Spjelkavik.

Det skjedde, og de fikk tariffavtale. Innføring av åttetimers arbeidsdag startet straks i ti fagforeninger. 

Slik kunne Sulitjelma Aktiebolags gruver klare seg gjennom krig og kriser til nedleggelsen i 1991.

Mange ringvirkninger

Fagorganiseringen skapte mange ringvirkninger regionalt, forteller Steinar Aas. 

Gruveselskapet hadde monopol på salg av matvarer i bygda. Nå ble dette brutt, og det ble etablert et samvirkelag. 

Fagorganiseringen denne vinternatta bidro også til at det oppsto en arbeideravis i det lille bygdesamfunnet. Dette er forløperen til det som i dag er Avisa Nordland. 

Dramatisk historie i nord

Steinar Aas mener at filmer som «Sulis 1907» kan bidra til at flere får øynene opp for nordnorsk historie.

Nord-Norge var lenge en hvit flekk på det historiske kartet, mener han.

– Det ble forsket veldig lite på nordnorske forhold før 1972, da vi fikk et universitet i Tromsø og høyskolen i Bodø. 

– Samtidig er mye av det mest dramatiske som har skjedd i norsk historie, hendelser i denne landsdelen, sier historikeren.

Få med deg ny forskning:

Powered by Labrador CMS