Forskere har funnet et mønster i hjerneaktiviteten til barn som strever med matte.
Barn med spesifikke matematikkvansker kjenner til de vanligste regnemåtene, men bruker lengre tid på å bytte strategi og oppdage at det de gjør ikke fungerer. Ny forskning knytter mattevansker til et mønster i hjerneaktiviteten.(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)
Har du tenkt over hvordan hjernen din jobber når du løser regnestykker i hodet?
Regnestykket trenger ikke være verre enn 8 + 7.
Teller du deg fram? Deler du det opp, runder 8 opp til 10 og plusser med 5? Kanskje behøver du ikke engang å tenke deg om før hukommelsen trer inn.
Hvilken strategi du bruker, avhenger gjerne av hvor vanskelig du opplever regnestykket.
For barn med spesifikke matematikkvansker, såkalt dyskalkuli, kan all regning oppleves vanskelig.
Nå har forskere blitt enda litt klokere på hva barn med dyskalkuli egentlig strever med når de skal regne, og hva som foregår i hjernen.
Dette er dyskalkuli
Det finnes ulike grader av matematikkvansker, men dyskalkuli er den mest alvorlige formen for vansker med tall og regning.
Skyldes ikke mangelfull undervisning, språk, motivasjon eller generell intelligens.
Er medfødt og livsvarig, men tilpasset undervisning kan ha positiv effekt.
Mellom 3 og 10 prosent av befolkningen antas å ha dyskalkuli.
(Kilder: dysleksinorge.no, Innføring i spesialpedagogikk 6. utgave og Tonje Amland)
Undersøkte barn med dyskalkuli
Et forskerteam ved amerikanske Stanford University har undersøkt barn med og uten dyskalkuli i alderen 8-10 år. Hensikten var å forstå mer av hva som ligger bak regnevanskene.
Forskerne undersøkte både hvor effektivt barna gjennomførteulike regnestrategier og hvordan devalgte strategi. Tidligere forskning har nemlig slitt med å skille og måle disse prosessene samtidig.
Stanford-forskerne så blant annet på tre grunnleggende regnestrategier blant barn i barneskolealderen:
telling
hente fram svaret fra hukommelsen
dele opp regnestykket (for eksempel kan 8 + 4 gjøres om til 8 + 2 for å få 10, som så plusses med 2)
Mindre effektive og flere feil
Forskerne kunne først og fremst bekrefte tidligere funn: Barn med dyskalkuli bruker de samme strategiene som de uten dyskalkuli, men utfører dem mindre effektivt. De gjør også flere feil.
– Dette visste vi fra før, og det ser de også her, sier Tonje Amland, postdoktor ved Universitetet i Oslo.
Amland har ikke vært involvert i Stanford-studien, men forsker selv på matematikkvansker og kognitiv utvikling. Hun forklarer at mye av det forskerne finner, er kjent fra før.
Ifølge henne gir studien likevel et mer detaljert bilde av hvor barna strever. En del av det handler nemlig om evnen til å tilpasse og bytte fremgangsmåte når man står fast.
Tonje Amland forsker også på hva man kan gjøre for å hjelpe barn som strever med regning og lesing.(Foto: Universitetet i Oslo)
– Det er nytt
Forskerne observerte at barna med dyskalkuli var dårligere til å tilpasse regnemåten etter hvor vanskelig regnestykket var. De brukte også lengre tid på å bytte strategi, og når de først byttet, valgte de ofte en mindre hensiktsmessig metode.
Annonse
Forskerne fra Stanford University tolker dette som at barn med dyskalkuli kan ha mindre grad av det de kaller metakognitiv kontroll.
– Metakognisjon handler om å være bevisst på egen tenkning, forklarer Amland.
En del av det handler om å innse for seg selv når en strategi ikke fungerer og prøve noe annet. Det handler også om å oppdage feil underveis og vurdere egen prestasjon, ifølge studien.
– For å kunne ta vurderingen om at «jeg bytter strategi», må du også se at det du gjør ikke fungerer, fortsetter hun.
Det er nettopp her forskeren fra UiO mener den nye studien nyanserer kunnskapen forskere har fra før.
– Det å vite at kanskje det er akkurat der de strever, med å forkaste en strategi som ikke funker og prøve noe annet er nytt, sier Amland.
For å finne ut av dette, brukte de amerikanske forskerne en spesiell metode.
Forskere har tidligere blant annet prøvd å finne ut om barn med dyskalkuli har mer eller mindre aktivitet i hjerneområdene som knyttes til tallforståelse.
Men resultatene har ikke gitt noen gode svar.
– I noen studier har man sett større aktivitet i forventede områder, og i andre studier har man sett mindre aktivitet, forklarer Amland.
Forskerne fra Stanford gikk derfor annerledes til verks.
Annonse
I stedet for å se på graden av aktivitet i enkeltområder, undersøkte de mønstre i aktiviteten på tvers av hele hjernen – både ved hjelp av fMRI-bilder og maskinlæring.
En negativ sammenheng
– Det de ser, er at det er aktivitet i de samme områdene, men den henger sammen med oppgaveprestasjonen på en annen måte. Den er reversert, forklarer Amland.
Hos dem uten dyskalkuli så aktiviteten i hjernenettverkene ut til å støtte regningen. Hos barna med dyskalkuli gjorde den ikke det på samme måte. Aktiviteten hang snarere sammen med mindre effektiv regning.
Det samme mønsteret så de også i systemene som er viktige for å vurdere egen prestasjon og gjøre tilpasninger, som å endre regnestrategi.
– Det er kanskje det som er mest spennende med studien, at den avdekker litt av mekanismene bak spesifikke matematikkvansker, sier Amland.
Ifølge henne viser det at man må se på hele hjernen for å forstå matematikkvansker.
Det reverserte mønsteret var særlig tydelig i hippocampus. Hjerneregionen spiller en viktig rolle i hukommelse og læring.(Illustrasjonsfoto: Kateryna Kon / Shutterstock / NTB)
Barna i studien kan også streve av andre årsaker
Samtidig trekker den norske forskeren fram noen svakheter ved studien.
– De har ikke blitt målt i henhold til etablerte kriterier om dyskalkuli, sier Amland om barna i studien.
Barna med dyskalkuli var blitt rekruttert til den amerikanske studien fordi de enten hadde blitt henvist til et tiltaksprogram for matematikkvansker eller fordi de presterte blant de 10 prosent svakeste på en matteprøve.
Dette kan det være flere grunner til, uten at det gir grunnlag for å karakterisere det som dyskalkuli, forklarer Amland.
Annonse
Hva har dette å si for klasserommet?
Studien er også et stykke unna å si noe om hva som faktisk kan hjelpe barna i klasserommet, sier Amland.
Slike tiltak har forskning.no skrevet om i en tidligere artikkel. Det er også noe som Amland og andre norske forskere undersøker i en pågående studie.
Amland mener likevel at Stanford-studien i større grad belyser hva barn med matematikkvansker kan streve med. Det kan være relevant for videre forskning på tiltak som kan hjelpe.
– Det gir oss et større presisjonsnivå for hvordan vi kan teste ut og jobbe med strategier hos barn, sier hun.
Lopez-Pedersen, A. & Amland, T. (2026). Matematikkvansker. I M. M-Lervåg & T. Ogden (Red.), Innføring i spesialpedagogikk (6. utg.). Gyldendal Norsk Forlag.
