Forsker har brukt gener til å studere hvem det er som skiller seg.
– For kvinner forklarer gener samlet sett 9 prosent av variasjonen i risiko for samlivsbrudd. Det er altså veldig mye annet som forklarer hvorfor folk går fra hverandre, sier Ruth Eva Jørgensen. Hun har skrevet doktoravhandling om sammenhengen mellom genetikk og samlivsbrudd.(Foto: Amund Aasbrenn)
Simon GramvikSimonGramvikFRILANSJOURNALIST FOR KILDEN MAGASIN
Kan gener være med å forklare hvorfor folk går fra hverandre?
Det mener sosiolog Ruth Eva Jørgensen. I doktorgradsprosjektet sitt har hun undersøkt sammenhengen mellom genetikk og samlivsbrudd, og i hvilken grad tilbøyelighet til samlivsbrudd er noe som «går i arv»:
– Gener og genetisk informerte metoder kan hjelpe oss å forstå overføringsprosesser mellom generasjoner, altså fra foreldre til barn, sier Jørgensen, som nylig disputerte ved Universitetet i Oslo.
Det er mange ulike grunner til at samliv ender i brudd. I sosiologi og demografi har man vært opptatt av gruppeforskjeller og faktorer som for eksempel alder, sosioøkonomisk bakgrunn eller utdanning.
Internasjonal og norsk forskning har blant annet vist at:
Personer med høyere utdanning har lavere sannsynlighet for å bli skilt.
Kvinner tar oftere initiativ til samlivsbrudd.
Andre studier har studert konsekvensene av skilsmisse for kvinner og menn.
– En tysk studie har for eksempel funnet at de kortsiktige konsekvensene er verst for menn når det gjelder livskvalitet. Mens kvinner i større grad bærer de langsiktige negative økonomiske konsekvensene, sier Jørgensen.
Forklarer 9 prosent hos kvinner
Genetikk har lenge vært en såkalt «svart boks» i forskningen på samlivsbrudd. Tvillingstudiene har for lengst vist at genetikk har betydning for brudd-risiko, men vi vet ikke hva denne genetikken består i eller hvilke trekk som har betydning.
Jørgensen har benyttet data fra norske registre og Mor, far, og barn-undersøkelsen (MoBa) for å forstå genetikkens rolle bedre.
– Registerdataene gir blant annet informasjon om samlivsbrudd, mens MoBa inneholder genetiske data, forklarer hun.
I den første analysen prøve forskerne å estimere den totale innvirkningen fra genetikk.
De fant en liten kjønnsforskjell.
– Genetikk ser samlet sett ut til å forklare litt mer av variasjonen i samlivsbrudd for kvinner (9 prosent) enn for menn (3 prosent).
Annonse
Jørgensen forklarer:
– For kvinner forklarer gener samlet sett 9 prosent av variasjonen i risiko for samlivsbrudd. Det er altså veldig mye annet som forklarer hvorfor folk går fra hverandre.
Fra registrene visste de hvem som hadde opplevd samlivsbrudd.
Fra MoBa hadde de informasjon om hver persons genetikk.
Dermed kunne forskerne sammenligne genetiske forskjeller mellom personer som hadde og ikke hadde opplevd samlivsbrudd.
Analysen var sammensatt og inneholdt flere trinn:
Analysene inkluderte genetiske varianter på tvers av hele genomet, altså den totale mengden arvemateriale. Så beregnet de hvor mye av variasjonen i samlivsbrudd som samlet kunne knyttes til disse variantene. Analysen omfattet over 120.000 personer.
Analysene ble gjort separat for kvinner og menn. Slik kunne de undersøke om den genetiske sammenhengen var forskjellig mellom kjønnene.
Forskerne fant ut at de målte genetiske variantene forklarte rundt 9 prosent av variasjonen blant kvinner og 3,5 prosent blant menn.
Fire disposisjoner ga lavere sannsynlighet
I tillegg til å estimere arveligheten til et utfall finnes et annet redskap som er hyppig brukt av forskere, nemlig polygene skårer. Med MoBa-data beregnet forskerne flere slike skårer for en rekke egenskaper.
En polygen skår er et mål på hvor mange av de mange små genvariantene som tidligere forskning (GWAS-studier) har koblet til en bestemt egenskap, en person har. Jo flere av disse variantene man har, desto høyere skår.
De fant blant annet at høyere PGS for utdanning, subjektivt velvære, nevrotisisme og høyere alder ved første samleie, hang sammen med lavere sannsynlighet for samlivsbrudd.
Det vil for eksempel si at: Folk med genetisk disposisjon for høy utdanning hadde i snitt opplevd færre samlivsbrudd. Om folk faktisk hadde høy utdanning, ble altså ikke tatt i betraktning.
For nevrotisisme var funnet kanskje litt overraskende.
– Hvis man skal spekulere i hva det betyr, kan det være at personer med høyere nevrotisisme også har større behov for tryggheten en partner kan gi. Men det er en mulig mekanismeforklaring, og ikke noe vi faktisk kan påvise.
Her fant ikke forskerne signifikante kjønnsforskjeller, legger Jørgensen til.
Mer om polygene skårer
Polygene skårer springer ut av store studier som undersøker hvilke genetiske varianter som statistisk henger sammen med bestemte egenskaper (slik Jørgensen og kollegaer selv gjorde i den første delen av studien). En polygen skår er summen av veldig mange små genetiske bidrag: noen har litt flere av variantene som er forbundet med lang utdanning, mens andre har litt færre.
Med gendataene fra Mor, far og barn-undersøkelsen beregnet forskerne slike skårer for en rekke egenskaper, deriblant depresjon, ADHD, utdanning og livskvalitet. Deretter analyserte de sammenhengen mellom hver enkelt polygen skår og risikoen for å oppleve samlivsbrudd.
Gener virker gjennom miljøet
Annonse
Jørgensen understreker at funnene gjelder mennesker som lever under bestemte sosiale forhold, i Norge i dag. Betydningen av ulike disposisjoner kan variere mellom samfunn og historiske perioder.
– Du skriver at gener «virker gjennom miljøet» – hva mener du med det?
– Genene våre kan ikke virke på egen hånd. De er avhengige av aktører og av muligheter i omgivelsene. Går vi hundre år tilbake i tid, var det langt færre samlivsbrudd. Ikke fordi vi mennesker var genetisk annerledes, men fordi samfunnsstrukturene og lovgivningen var en annen. I et samfunn hvor samlivsbrudd er ulovlig, og ingen skiller seg, finnes det ingen variasjon som genetikken kan bidra til å forklare.
Vi kan også se for oss at ulike genetiske disposisjoner kan gis større eller mindre spillerom avhengig av den sosiale konteksten man lever under.
– Så funnene viser ikke at samlivsbrudd «ligger i genene»?
– Nei, det ville være en deterministisk tolkning, sier Jørgensen.
Jørgensen mener at genetisk informerte metoder kan gi innsikter som tidligere sosiologisk forskning ikke har tatt høyde for.
– Når vi har studert hva som går i arv «sosialt», har mye tidligere forskning vært mest opptatt av familiemiljøet.
Men barn arver 50 prosent av genene sine fra hver biologiske forelder. Derfor er det også andre ting enn familie eller oppvekstmiljøet som kan bidra til å forklare hvorfor foreldre og barn er like eller ender opp med likere utfall.
– Det gjør det vanskeligere å vite hva ved barnas utfall som faktisk skyldes familiemiljø og for vår del, foreldrenes samlivsbrudd. Det gjør det også vanskelig å vite hva som skyldes egenskaper foreldre og barn deler på grunn av biologisk arv.
Annonse
Sosiologer er stort sett mest opptatt av miljøet, tilføyer Jørgensen.
– Men da er det en fordel om vi kan ta høyde for alt som kan forstyrre den sammenhengen vi er interessert i. Og der er genetikken en åpenbar kandidat.
En viss arvelighet
For å skille disse forklaringene bedre har Jørgensen og kollegaene brukt to ulike metoder: en adopsjonsmetode og en barn-av-tvillinger-metode.
– I adoptivstudien har vi adoptivbarn som ikke deler genetikk med adoptivforeldrene sine. Så matcher vi adoptivfamiliene så godt vi kan med andre familier i registerdataene, slik at familiene blir mest mulig sammenliknbare.
I barn av tvillinger-designet analyserer vi barn av tvillinger. Barn av eneggede tvillinger deler 25 prosent genetikk, mens barn av toeggede tvillinger i snitt deler 12,5 prosent. Forskerne forsker blant annet på forskjeller innad i familier der den ene tvillingen har opplevd samlivsbrudd og den andre ikke. Sammenligningen innad i familiene kontrollerer for delte gener og oppvekstmiljø.
I familier med biologiske barn finner de en sterk sammenheng mellom foreldre og barns brudd, mens i adoptivfamiliene forsvinner denne sammenhengen. Barn av tvillinger-studien viser et liknende mønster.
– Det tyder på at genetikk er en del av forklaringen på hvorfor brudd går i arv. En stor del av sammenhengen kan skyldes at foreldre og barn ligner på hverandre på flere måter, også genetisk.
Hans Frederik Sunde har studert effekten av såkalt partnerlikhet.(Foto: FHI)
Mange finner genetisk lik partner
– Genetiske metoder er både vanlige og nyttige, også i forskning på sosiale utfall, skriver Hans Frederik Sunde, forsker ved Folkehelseinstituttet (FHI), i en epost til Kilden magasin.
Sunde har studert effekten av såkalt partnerlikhet.
– Altså om like mennesker finner hverandre, om de blir likere over tid, og hvilke konsekvenser partnerlikhet kan ha.
Han har også brukt genetiske metoder i forskningen sin. Sammen med kollegaer har han vist at partnere deler genetiske disposisjoner for trekk som utdanning, høyde, BMI og, i mindre grad, personlighet.
Annonse
– Det tyder på at noe av likheten skyldes at like mennesker finner hverandre, ikke bare at de blir likere over tid, forklarer Sunde.
Fant også små kjønnsforskjeller
– Og hva sier forskningen deres om betydningen av kjønn?
– Jeg har ikke først og fremst et kjønnsperspektiv, men vi ser på forskjeller mellom kvinner og menn når det er relevant. For eksempel, I skilsmissestudien vår finner vi, i likhet med Jørgensen og kollegaene, at kvinners disposisjon for skilsmisse ser ut til å ha litt større betydning for om paret skiller seg enn mannens. Men forskjellen er ikke veldig stor.
