Watson har alltid vært kjent som en mann som snakker før han tenker. Hvilket er en bragd, mannens hjerne tatt i betraktning.

Og forslaget om at dumhet bør helbredes ved hjelp av genteknologi, ettersom lav intelligens kan betraktes som en genetisk sykdom, var helt som forventet fra en mann som ved siden av en strålende vitenskapelig karriere, har brukt store deler av livet sitt på å erte på seg folk.

Våren 2003 feiret verden 50-årsjubileet for at han og kollegaen James Crick kartla strukturen på DNA-molekylet, og det var i den anledning den gamle slengkjeften nok en gang fikk plenty av sjanser til å blamere seg i media.

Bare en flåsete kommentar om atomvåpen kunne antagelig vekket sterkere reaksjoner. Mange av kontroversene innen vitenskap det siste året hadde på en eller annen måte med genteknologi å gjøre.

Urmaisen forurenset?

forskning.no kunne for eksempel fortelle om den mulige skandalen med Mexicos urmais.

Historien handler om professor Ignacio Chapela ved Berkeley og hans doktorgradsstudent David Quist. De jobbet med maisgener i Mexico da de snublet over indikasjoner på at landets unike skattkammer av naturlige maisarter var blitt forurenset av DNA-sekvenser fra genmanipulerte planter. De unike jordbruksplantene, avlet fram gjennom årtusener, så ut til å inneholde DNA som slett ikke burde vært der.

Bildet er imidlertid ikke så sort hvitt som det kunne se ut ved første øyekast. Det vi likevel bør merke oss i denne anledning, er den ryggradsrefleks norske og europeiske miljøer legger for dagen i saker som denne: I Europa er genetisk manipulert mat rett og slett farlig.

FrankenFood

Parodien på den europeiske holdning til GM-mat, er redselen for at det skal finnes gener i agurkene. Forestillingene presumptivt seriøse politikere og til og med vitenskapsfolk har eksponert om genenes kraft og økologiens mekanismer har til tider vært nesten rørende naive.

Amerikanerne har tilsynelatende gått til det motsatte ytterpunkt.

Dette skisma, mellom EU på den ene siden og Argentina, Canada, Egypt, USA og en rekke andre land på den andre, førte til krangel i Verdens handelsorganisasjon (WTO) om EUs midlertidige forbud mot mat endret ved genteknologiske metoder.

Håpet var at en rapport den britiske regjeringen la fram i juli skulle flytte den europeiske GM-diskusjonen fra hjertet og magen, til mer konstruktive og sofistikerte deler av menneskekroppen. Diskusjonen så langt har vært usakelig på begge sider. Motstanderne av ny teknologi har snakket om Frankenstein-mat, tilhengerne har framstilt GM-mat som løsningen på all sult i verden.

Rapporten ble sagt å være den grundigste og mest balanserte til dato. Panelet bak rapporten besto av både tilhengere og motstandere. Det gikk igjennom mer enn 600 vitenskapelige publikasjoner før det konkluderte med at genetisk endrete avlinger frem til nå ikke har påført miljøet noen nevneverdig skade, og at matvarene produsert fra disse avlingene er ufarlige å spise.

Men virket det? En meningsmåling lagt fram i september tydet ikke akkurat på det.

Enda mer å være redd for

Siste nytt i vitenskapelig redsel er nanoteknologi. Og nok en gang kan redselen skyldes manglende kunnskap.

Flere miljøvernorganisasjoner som har spesialisert seg på å hause opp folk mot genteknologi, nye landbruksmetoder og den slags, har nå av en eller annen grunn kastet sine øyne på nanoteknologien.

En av disse er ETC, som i januar publiserte rapporten The Big Down. Her forteller de at enkelte nanopartikler kan være giftige (noe få vitenskapsmenn ville benekte), og fortsetter å portrettere denne nye teknologien som en teknologi ute av kontroll, en teknologi som kan skape nye masseødeleggelsesvåpen og nye livsformer.

ETC tror ikke på det gamle nanoteknologiske skrekkscenariet “grå guffe” (små nanoroboter som kommer ut av kontroll og spiser opp hele kloden), men introduserer i stedet sitt eget skrekkscenario: “gren goo”, “grønn guffe” - nye mikroorganismer (ute av kontroll osv.), og advarer i den anledning mot vitenskapen “nanobioteknologi” - en idrett få andre har hørt om.

Men når ordet først er skapt, kan man sikkert finne mening å fylle i det.

Et institutt ved universitetet i Cambridge - kloke av skade etter engelskmennenes motstand mot frankenfood? - har tatt konsekvensene av den folkebevegelse de frykter de ser konturene av, I desember annonserte de at de i mars i år ansetter sin egen sosiolog. Vedkommendes oppgave vil bli å møte publikum, alt fra industriledere til Greenpeace-aktivister, og svare på deres spørsmål om nanoteknologi.

Tillitt

Tilliten til forskernes evne til å ivareta våre interesser synes i det hele tatt til tider å være noe tynnslitt (hvilket selvsagt ikke er noe entydig bilde: Selv de mest virkelighetsfjerne newagere tyr til fraser av typen “det er vitenskapelig bevist”, hvis de presses opp i et hjørne.)

Og årsaken? Mine forslag er flere. En av dem handler om avstanden mellom akademia og resten av verden. Eller for å si det mildt: Norske forskere er ikke verdensmestere i å henvende seg til publikum.

Det er for så vidt flust med akademikere i det offentlige rom. Med et par hederlige unntak er de fleste av disse imidlertid antropologer, psykologer, sosiologer og statsvitere. Det er heller skrint med fysikere, kjemikere, genetikere, matematikere og andre naturvitenskapsfolk når aviser og tv diskuterer. Og i den grad sistnevnte stiller opp eller blir spurt - er det som orakler. Ekspertene sier!

Dermed innhylles naturvitenskapen i mystikkens slør, bare fjernt forbundet med den virkelige verden. Kanskje ikke så rart da, at vi ikke automatisk følger rådene fra en mann i hvit frakk, med colabunnbriller, bustete hår, forskjellige sokker og en IQ på 178 når vi lurer på om det er sunt å spise genetisk endrede agurker?

Det hjalp ikke mye på nevnte tillit at en norsk forskningsrapport - “Oppdragsforskning: Åpenhet, kvalitet og etterrettelighet” - viste at hver fjerde forsker har opplevd at oppdragsgiveren har forsøkt å styre dem.

Meldingen i september om at det er fem ganger mer sannsynlig at et legemiddel anbefales når forskningen er finansiert av industrien selv, sammenlignet med offentlig finansiert medisinforskning, var vel å regne som et annet alen av samme stykke, selv om representanten for Legemiddelindustriens forskningsutvalg mente opplysningen ikke var særlig oppsiktsvekkende (og, når sant skal sies, fremførte gode argumenter for sitt syn).

Nazi-vitenskap

Vitenskapshistorikeren Gerald Holton hevder i sin bok “Science and Anti-Science” at allmennhetens skepsis mot naturvitenskap er et fenomen med røtter tilbake til 1960-tallets radikalisering og mystifisering av vår felles bevissthet. Han kontrasterer bildet av gentekmotstanderen med den blåøyde vitenskapstilbeder fra 1940- og 1950-tallet.

Begge sjablongene er nettopp det, men han har kanskje et poeng.

Noe av vår skepsis mot “vitenskap” burde likevel, i rettferdighetens og fornuftens navn, forklares tilbake til den andre verdenskrig.

Og da ikke bare til Hiroshima og Nagasaki.

Et par tyske saker gir oss grunn til ettertanke, og for så vidt optimisme. I april fikk den iherdige tyske historikeren Andreas Frewer et mindre gjennombrudd, da universitetet i Göttingen etter mye lugging endelig ga startsignal for et større forskningsprosjekt rundt skjebnen til slavearbeiderne som var knyttet til universitetet, både som ansatte og “pasienter”.

Universitetet gikk også med på å publisere et sammendrag av Frewers foreløpige studie, som ble levert universitetsledelsen sommeren 2002.

Det har lenge vært kjent at mange tyske private bedrifter benyttet seg av slavearbeidere under krigen, men universitetene har, i følge Frewer, i det lengste forsøkt å fremstille sin fortid så rosenrød som overhodet mulig.

Dermed bør vi også betrakte dokumentasjonen av at Tysklands versjon av Norges forskningsråd, DFG var mer gjennomsyret av naziideologi enn noen hittil har trodd eller villet innrømme, som et gjennombrudd.

Det er DFG selv som finansierer avsløringene, og på et møte for vitenskapshistorikere i Heidelberg i oktober, kom det fram at forskningsrådet finansierte uetisk forskning helt fra 1933 til krigens slutt i 1945, ikke bare innen antropologi og medisin, men også innen en rekke andre felter: Flere av møtedeltakerne ga etterpå uttrykk for at ethvert annet syn enn at tysk forskning var totalt korrumpert av nazisme, må revideres.

Møtet brakte blant annet på det rene at DFG var fullt informert om aktivitetene til (den på alle måter avskyelige) Otmar von Verschuer, direktør for antropologi ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Berlin (det nåværende Max Planck-instituttet). I et brev til DFG skriver han om de “glimrende forskningsforholdene i Auschwitz”.

Det er altså en myte at tysk forskning klarte å holde seg nøytral under naziveldet. (En essensiell bok om dette temaet kom høsten 2003: John Cornwells “Hitler’s Scientists”. Anmeldelse følger på forskning.nos sider i løpet av vinteren.)

Og mens vi er i det selvpiskende hjørnet:

Roots

Det er mer enn 12 år siden den 5 300 år gamle ismannen Ötzi ble funnet nedfrosset i en bre i Alpene. Analyser av tenner og bein fra den mumifiserte skrotten gjorde forskerne i stand til å utpeke nøyaktig hvor mannen hadde bodd, eller i det minste hvor han trådte sine barnesko - bare cirka 50 km syd for det stedet han døde, 46 år gammel.

At forskerne er i stand til å finne denne typen kunnskap, skyldes utviklingen av stadig nye og bedre analysemetoder - og tilgang til gamle menneskerester. Slike funn er selvsagt essensielle for vår kunnskap om fortiden: Hvordan og når spredte folk seg over kloden? Hvor gamle ble de? Hva spiste og drakk de? Hva slags sosiale strukturer levde de under? Hva lags redskaper hadde de? Hva slags kultur?

Vi får derfor bare takke skjebnen for at Ötzi var europeer. Hadde han for eksempel kommet fra Australia eller Nord-Amerika er det slett ikke sikkert vi hadde kunnet studere ham i detalj.

Få dem i jorda!

Den såkalte Kennewickmannen er fremdeles gjenstand for juridiske komplikasjoner, snart åtte år etter at disse flere tusen år gamle skjellettrestene ble funnet (og snart halvannet år etter at vi meldte at saken etter all sannsynlighet var løst).

Australia har hatt et par om mulig enda mer hårreisende saker: Tidlig på 1970-tallet ble det funnet rester av 22 individer i Kow Swamp i Victoria. De ble datert til å være mellom 6 500 og 13 000 år gamle, men hadde morfologiske trekk som liknet de vi finner hos Homo erectus.

De aller siste kjente Homo erectus døde ut på Java for rundt regnet 50 000 år siden. De australske funnene var derfor av sensasjonell betydning: Hvis man kunne påvise en direkte linje fra Java til disse individene i Australia (som uomtvistelig tilhørte vår art, Homo sapiens), ville det være et skudd for baugen for den rådende teori om menneskets utvikling - “ut av Afrika-teorien” - og en styrking av den alternative og lite populære “multiple origin-teorien”.

I 1990 ga australske myndigheter disse og et tilsvarende funn fra Coobool Creek i New South Wales fra 1950-tallet tilbake til urbefolkningen - hvorpå de ble begravd. Dermed er vi utelukket fra å få vite mer om denne delen av vår felles fortid.

Det finnes store mengder gamle menneskerester, tusener på tusener av skaller og annet, i de store museene rundt om på kloden - og sterke krefter ønsker å få det hele tilbake i jorda igjen.

Motivet er enten religiøst eller politisk, og grepet som brukes, er å påberope seg slektskap til knoklene.

De fleste forstår menneskeretten i å bestemme hvor bestefar og oldemor skal begraves, så de siste årenes tilbakeføring av relativt unge, samiske hodeskaller fra norske samlinger, bør ikke volde bekymringer for noen.

Kravene virker mer outrerte når knoklene er tusener på tusener av år gamle og - så vidt man kan se ved hjelp av moderne vitenskapelige metoder - overhodet ikke beslektet med de som gjør krav på dem.

I USA har man lenge hatt den såkalte NAGPRA-loven som regulerer slike saker. I Australia finnes ingen lovregulering, men praksis er, som vi har sett, meget liberal i urbefolkningens favør.

Storbritannia vurderer nå å endre sine lover og regler, for å lettere gjøre repatriering av de titusener på titusener av menneskeknokler som ligger bevart i det gamle imperiets museer og samlinger. Sist sommer ble det nedsatt en ekspertkomité som skal se nærmere på saken.

Vi får håpe komiteen ikke overveldes av anger og trangen til å gjøre godt igjen all urett fra før i tiden, og heller stiller de rette vitenskapelige spørsmålene. Eller kanskje spør seg selv om hvem som egenlig eier kunnskapen fortiden, noen få grupper politisk definert som urbefolkning, eller hele menneskeheten? Har mennesket en felles kulturarv - som angår oss alle?

(PS: De som, i likhet med undertegnede, synes slike tilbakeføringer til tider grenser mot det absurde, kan med fordel kjøle seg ned med en titt på boka Skull wars av antropologen David Hurst Thomas.)

Men hvor er alle svindlerne?

Mens 2002 ga oss flere delikate tilfeller av vitenskapelig uredelighet, kom det få renskårne svindelsaker sist år (jeg overlater det dermed opptil leseren å rubrisere folk som miljøoptimisten Lomborg og klimapessimisten Mann der de føler de best hører hjemme).

Den mest profilerte svindelsaken fra 2002 var den med Jan Hendrik Schön. I juli kom meldingen om at en granskningskomité ved universitetet i Konstanz hadde sjekket arbeidene den unge fysikeren utførte i den tiden har jobbet ved universitetet, og funnet at selv om artiklene hadde flere mangler, var det ingen tegn til svindel.

Altså startet det hele først da han ble ansatt på Bell lab?

En annen tysk komité frikjente omtrent samtidig den fremstående nevrobiologen Heinz Breer for anklagene rettet mot ham om svindel i to artikler om hvordan hjernen tolker lukteinntrykk.

Kutter vi benevnelsen svindel, og holder oss til det noe mer vasne “forskningsetikk”, renner det på med kandidater. En av de mest åpenbare for varig berømmelse, er antagelig saken fra det amerikanske National Institute of Health (NIH).

Den 7. desember brakte The Los Angeles Times en firesiders artikkel som avslørte at en håndfull ansatte ved dette gigantiske biomedisinske forskningssenteret hadde tjent millioner av dollar på siden de siste ti årene, på konsulentoppdrag for utenforstående institusjoner.

Skandalen er muligens ikke så stor som det syntes ved første øyekast. Konsulentoppdragene var godkjent av NIHs øverste ledelse, de var faktisk en uttalt strategi fra direktør Harold Varmus.

Årsaken var stor intellektuell lekkasje i årene før han tiltrådte. Statlige NIH kunne, slik vi kjenner det her hjemme fra, ikke konkurrere på lønn med private institusjoner. Gulroten “privat konsultasjon” er derfor helt essensiell for institusjonens vitalitet, uttalte Varmus til Nature.

Men åpenheten omkring oppdragene var ikke til å skryte av: Bare 127 av 2 259 oppdrag var åpne for offentligheten, en andel så liten at selv Varmus finner den urovekkende, ifølge Nature. NIH holder seg ellers med et prinsipp om offentlig innsikt.

Slikt går selvsagt på troverdigheten løs?

The Massachusetts Institute of Technology (MIT), fikk seg også en på snuten helt i begynnelsen av året, da en av universitetets egne, fysikeren Theodore A. Postol, beskyldte MITs Lincoln Laboratory for å dekke over og lyve om alvorlige problemer i arbeidet med anti-missilforsvaret.

En annen som var ute i hardt vær, var den sveitsiske nobelprisvinneren Rolf Zinkernagel. Ikke det at han selv hadde gjort noe kritikkverdig, men anklagene fra en tidligere doktorgradstudent om at hun var navngitt som medforfatter til en artikkel hun ikke hadde bidratt til, og at samme artikkel var basert på manipulerte data, var nok til å gjøre stor skade på laboratoriets rykte.

Og det selv om den angivelig famøse artikkelen ikke engang var publisert.

Bare det faktum at slike anklager var rettet mot et laboratorium ledet av en nobelprisvinner, var altså nok til at saken vakte betydelig oppsikt i sveitsiske, tyske og etter hvert internasjonale medier.