Det har vært mye fram og tilbake om saker som denne det siste året. Noen husker kanskje at vi kunne fortelle om noen av verdens eldste skulpturer rett før jul 2003. De var funnet i Schwaben, nær Ulm i Tyskland og var rundt regnet 30 000 år gamle.

Sist vinter kunne vi lese om flere eldgamle kulturytringer. En gruppe bergensbaserte forskere vakte stor oppsikt med funnet av et 75 000 år gammelt halsbånd i Sør-Afrika. Verdens eldste smykke, ble det sagt.

Verdens eldste skrifttegn, eller snarere symbol, fra Bulgaria, ble samtidig sagt å ha blitt skriblet ned et sted mellom 1,2 og 1,4 millioner år siden.

I det som følger kan det være nyttig å skille mellom kulturytring og rett fram kunstnerisk uttrykk.

De små skulpturene fra Ulm likner i alder og form på et langt mer berømt funn fra 1931, en rekke mellom 30 000 og 40 000 år gamle skulpturer fra Vogelherdhulene - også de nær Ulm.

Disse skulpturene som har siden den gang innehatt den ærerike tittelen “Verdens eldste kunstverk”.

Men hvem var kunstneren?

Fram til nå har de fleste vært enige om at vedkommende var et moderne menneske, en slekting av Cro Magnon-menneskene, de første ekte Homo sapiens som trengte seg inn i Europa og etter hvert fordrev neandertalerne, Homo neandertalensis.

De fleste har nemlig vært enige om at ekte kunst, det er Homo sapiens det, og at neandertalere i høyden kunne drive det til hjelpeløse etterlikninger av hva de høypannete kreerte (jada, jeg vet at neandertalerne i gjennomsnitt hadde større hjerner enn oss, også i forhold til kroppsvekten).

Selvsagt har ikke alle vært enige, og forskning.no har et par ganger rapportert om tegn på relativt høyt utviklet “kultur blant neandertalerne”:

Men: Uansett innvendinger, i tilfellet Vogelherd har alle vært enige om at kunstneren var Homo sapiens, en våre forfedre. Her fantes det nemlig uomtvistelige bevis, skulpturene ble funnet i jorda, sammen med begravde skjeletter av moderne utseende huleboere.

Men én detalj var ikke på plass - kanskje fordi man tok det for gitt? - ingen hadde nemlig sjekket hvor gamle skjelettene var, ingen hadde forsikret seg om at beina og skulpturene var like gamle.

Før nå.

Forskere ved universitetet i Tübingen har nå sjekket restene ved hjelp av C14-metoden, og fått oppsiktsvekkende resultater. Mens kunstverkene fremdeles er verdens eldste, har menneskene som ble funnet sammen med dem plutselig blitt mye yngre, bare 5 000 år gamle.

Altså befant de to seg bare tilfeldigvis på samme sted, og hvem som egentlig sto bak verdens eldste kunst er i dag uvisst. Kanskje var det moderne Homo sapiens, kanskje ikke?

Eldrebølgen

Uten bestemor og bestefar, ingen kultur, ingen teknologi, intet moderne menneske. En og annen politiker, reklamemann og mediesynser kunne med fordel ta inn over seg hva nyere forskning nå forteller oss om de eldres betydning for menneskets utvikling.

Vi har for så vidt lenge hatt den såkalte bestemorhypotesen, men det har bare vært en hypotese, nemlig at assistanse fra kvinner over formeringsdyktig alder har vært viktig, både med hensyn til barnepass, oppdragelse, hjelp under fødselen osv. (Hypotesens navn er for øvrig ikke så rent lite kjønnsdiskriminerende - vi kan lett forestille oss at eldre mennesker, både menn og kvinner, har betydning for alle deler av samfunnet, rett og slett fordi de gir verdifull assistanse og ikke minst har erfaring.)

En gruppe amerikanske forskere har nå foretatt en studie som setter dette poenget i perspektiv, og konkluderer med at en voldsom økning i antallet “eldre” i befolkningen for cirka 30 000 år siden faller sammen med nettopp opprinnelsen av vår sivilisasjon - som for eksempel den i forrige avsnitt omtalte kunsten?

Jeg satte anførselstegn rundt ordet “eldre” fordi forskerne her definerer en person som gammel når han eller hun er dobbelt så gammel som da vedkommende ble kjønnsmoden - altså cirka 30 år (et poeng jeg vurderer å lekke videre til visse krampehippe ungdommer i min omgangskrets?).

Ved å analysere fossile tenner undersøkte forskerne alderssammensetningen hos opp til tre millioner år gamle australopitheciner, pluss minus en million år gamle Homo erectus, cirka 150 000 til 30 000 år gamle neandertalere og tidlige moderne mennesker, fra 50 000 år og fremover.

Og dermed kom det oppsiktsvekkende resultatet: Eldrebølgen kom for cirka 30 000 år siden, den nærmest eksploderte. Fra og med det tidspunktet fant de en femdobling av antallet individer som overlevde inn i postreproduktuv alder.

Dette faller sammen med en generell økning i befolkningen og med kultur. Det er fra og med denne tiden vi finner starten på det som ble vår sivilisasjon, med verktøy, kunst og sosial organisering.

Forskerne slutter at det nye, gamle befolkningssegmentet var drivkraften bak alt det andre. Det kan godt være de har rett i det, men det er nok av feller å gå i her. Kanskje eksplosjonen i antallet eldre bare reflekterer økningen i befolkningen som sådan? Kanskje de fant så mange gamle mennesker rett og slett fordi det naturlig nok finnes flere skjelletter fra 30 000 år siden enn fra tre millioner år siden? Kanskje vi må sette konklusjonen på hodet, og si at det overlevde så mange eldre fordi vi fikk sivilisasjon, med bedre jaktteknikker, bedre sosiale strukturer, bedre språk osv.?

Høyst sannsynlig er forklaringen ikke enkel - høyst sannsynlig var det ikke enten slik eller slik, men snarere slik at de ulike faktorene trakk i spann. Kanskje mange eldre overlevde på grunn av bedre sosiale strukturer - og at dette igjen førte til enda bedre sosiale strukturer?

Vi kan uansett gå ut fra at et høyt innslag av eldre har hatt en positiv betydning for Homo sapiens, at det var en av faktorene som ga oss overhånda i forhold til andre menneskearter. Vi var, bokstavelig talt, eldre og klokere?

Spis kjøttet ditt, gutt!

Jeg har fire unger, men har av en eller annen grunn aldri vært nødt til å si setningen over. Pussig. For jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt det samme om grønnsakene.

Forklaringen kan ligge noen tusen år tilbake i tiden, en god del tusen år før episoden over, men likevel føye seg inn i det samme problemkomplekset. Vi skal finne at det antagelig har vært selektert for lengre liv flere ganger i menneskets historie.

Det er en god strategi å spise kjøtt. Kjøtt er kaloribomber sammenliknet med frø og urter. Vi kan dermed godt forstå at våre forfedre, for kanskje to millioner år siden, valgte veien i retning av et slags “Homo carnivorus”.

Men, ettersom vi og enda mindre våre fjerne forfedre australopithecinene definitivt ikke var de største bøllene i klassen, trengte vi hjerne for å nedlegge byttet. Altså måtte vi utvikle større hjerner, og derigjennom lengre spedbarnperioder og enda lengre opplæring - altså et seleksjonstrykk i retning av et lengre livsløp.

Som enhver vegetarianer gladelig skriver under på, kommer det å spise kjøtt ikke uten bivirkninger. Med den nye dietten kom høyere risiko for parasittangrep, hjertesykdommer, slag, kreft og diabetes.

I et nylig utgitt nummer av “Quarterly Review of Biology”: hevder et par Californiabaserte forskere å ha identifisert minst åtte gener som de kaller kjøtt-adaptive, altså gener som hjelper oss til å hanskes med alle problemene det nye kostholdet førte med seg, blant annet gener som lager proteiner som igjen gjør oss i stand til å tåle forbausende høye konsentrasjoner kolesterol. Gener vi ikke finner hos våre mer vegeterende, men dog svært nære slektninger sjimpansene.

Forskerne mener funnene understøtter en annen oppdagelse som vi nylig refererte her i denne spalten, nemlig at menneskenes kjever plutselig ble mindre, sånn for cirka 2,4 millioner år siden - en overgang forskerne tolket som et tegn på overgang fra et kosthold hovedsaklig bestående av plantekost til kjøtt, som jo krever noe mindre tyggemuskler.

Og som vi skrev den gang. Mindre kjever gir mindre kjevemuskulatur, gir hjernen en sjanse til å vokse. Kjekkaskjeve? Ingen hjerne!

Én eller flere erectus?

Hvis vi nå beveger oss et par skritt i retning vår egen tid igjen, havner vi et sted for cirka 930 000 år siden. Dette er lenge før både oss og neandertalerne, dette er midt i perioden for Homo erectus.

Det første kjente erectusfossil var den såkalte Javamannen, funnet av nederlenderen Eugene Dubios på Java i Indonesia på slutten av 1800-tallet. Siden den gang har han dukket opp både her og der rundt om på kloden, men de fleste har vært enige om at han i sin tid oppsto i Afrika, hvorfra han erobret verden en gang for cirka 1,5 millioner år siden.

Homo erectus har imidlertid vært omgitt av en del problemer. For det første har ingen av skjelettene eller hodeskallene vært helt like, verken i størrelse eller form. For det andre har man funnet veldig få eksemplarer i hjemkontinentet Afrika.

Så, hvordan så erectus egentlig ut? Var han i det hele tatt én art? Eller har vi av bekvemmelighetsgrunner kommet til å kalle alle menneskerester med rett alder for Homo erectus? Var det flere arter som levde samtidig?

Et meget vanskelig spørsmål å besvare, og det er vel derfor debatten har pågått så lenge. Når vi bare har knokler å dømme fra, hvordan skiller vi mellom to arter og en art med stor variasjon? Det finnes store og små mennesker, og det fantes en gang menneskearter den hunnene var små og hannene nesten dobbelt så store.

Nylig ble det imidlertid funnet en Homo erectus i Afrika, 930 000 år gammel. Funnet fyller dermed et hull i fossilrekken, og siden det stammer fra Afrika, representerte det også en sjanse til å etablere en fasit. Men den gang ei: Også denne nye skallen viste seg å være unik, litt ulik alle de andre skallene man har funnet det siste drøye århundret.

Men selv om skallen fra Kenya er langt mindre enn Dubois javamann, representerer den en egen art? Den gamle debatten har blusset opp igjen.

Nok en gang penser spalten Siden sist inn på spørsmålet om hva som definerer en art. Tror vi lar ballen ligge der litt. Det er tross alt sommer utafor vinduene?