Prosjektet til Steen-Larsen har fått en såkalt «high risk/high gain»-status i det europeiske forskningsrådet. Det betyr at de vurderer det slik at forskerne tar en risiko om hypotesen stemmer eller ikke, men den potensielle gevinsten om de lykkes, er stor nok til at prosjektet er verdt å støtte.

Om hypotesen blir verifisert, vil det nemlig gi et nytt og nyttig perspektiv innen klimaforskningen. 

Et spørsmål det vil knyttes stor spenning til gjennom de fem årene prosjektet varer, er om forskere kan bruke analyser av såkalte isotoper fra iskjerner til å skape en bedre forståelse av fortidens klimavariasjoner og dermed bedre klimamodeller.

Isotoper er forenklet sagt atomer som har en bestemt type sammensetning. Sammensetningen i isotopene varierer for eksempel ut ifra temperatur, og isotopene inneholder på denne måten et «bilde» av hvordan klimaet er på et gitt tidspunkt. Tanken at man kan gjenskape bildet av hvordan klimaet var på den tiden nedbøren la seg på overflaten. De siste 50 årene har bruken av iskjerner i klimaforskning bygget på antagelsen om at klimaet avgjør hva slags isotopisk «avtrykk» man finner i nedbør. Dersom dette legger seg som is, har man «fanget» avtrykket fra nedbøren som falt. 

Steen-Larsen og co utfordrer dette etablerte synet med en hypotese om at det foregår en utveksling mellom vanndamp-isotoper i atmosfæren og isotoper på snøoverflaten, som har stor påvirkning på avtrykket man senere finner igjen i iskjernene.

I prosjektet vil Steen-Larsen og teamet blant annet gjøre feltarbeid på Grønland og Antarktis. Derfra vil de analysere iskjerner fra langt tilbake i tid, kanskje så langt tilbake som 1,5 millioner år.