Det er et anerkjent forskningsetisk prinsipp at alle funn, både positive og negative, skal rapporteres og gjøres tilgjengelige.

Det kan ikke bli slik at forskning undertrykkes fordi man frykter resultatene. I så fall står forskningens og forskerens frihet på spill. Vi får håpe at praksis i USA ikke smitter over på Norge.

I noen steder i verden er ”chilling effects” blitt en del av hverdagen. ”Chilling” betyr å skremme med jurdiske tiltak, for eksempel med erstatningssøksmål, slik at du skal slutte med eller avstå fra (cease and desist) en handling som påstås å være til skade. Det forundrer ingen at dette er blitt advokat-mat i USA.

Chilling mot studenter og bananarbeidere

Noen studenter ved et universitet i USA hadde avslørt svakheter i sikkerheten rundt systemene til Blackboard, et firma som spesialiserer seg på kortsystemer på amerikanske universiteter og høyskoler, alt fra inngangskort til betalingskort.

Ved å true studentene med søksmål for brudd på copyright-bestemmelsene, fikk selskapet lagt lokk på all diskusjon om sikkerheten i systemet.

Dokumentaren ”Bananas!” av den svenske filmskaperen Fredrik Gertten skildrer nicaraguanske bananarbeideres kamp for erstatning fordi de ble skadet av giftige plantevernmidler.

Filmen var valgt ut som en av sju konkurrerende filmer på Los Angeles filmfestival i juni i år. Med trussel om å stevne både festivalen, sponsorene og ulike filmdistributører for retten, lyktes det bananselskapet Dole i å få festivalledelsen til å fjerne filmen fra konkurransen. Dole har senere også stevnet Gertten.

Hva med Norge?

Et program i NRK-serien Forbrukerinspektørene tok for seg et kosttilskudd. FBI hadde funnet at helsegevinstene som reklamen lovet, ikke kunne dokumenteres. I beste fall kunne forskningen rundt virkestoffene i kosttilskuddet kalles ”motstridende”. Ikke overraskende var produsenten lite glad for dette. 

Nå er det ikke kosttilskuddet som er interessant i denne sammenheng. Når forskning.no skrev videre om saken dukket det imidlertid et brev fra et advokatfirma opp, der redaksjonen blir ”minnet om” Vær varsom-plakatens regler om saklighet og omtanke og balansert fremstilling, og til deres klients rett til samtidig imøtegåelse. 

Brevet inneholder ingen påstand, så det kan være vanskelig å forstå hensikten med brevet. Men det er mange måter å tolke dette på. På forskning.no oppfattes dette slik: ”Er en slik påminnelse bare et fromt ønske om at god presseskikk skal følges, eller er det en måte å advare på, et slags ”vi ser deg, og vet hvor du bor - og vi kan sette advokat på saken”? 

Da det ble fattet mistanke om at det ble eksportert ILA-virusinfisert lakseembryo fra Norge, ble en forskergruppe opprettet. Innledningsvis møtte gruppen skepsis, og fikk ”signaler” om at enkelte ikke ønsket prosjektet gjennomført. Til det var risikoen for stor. En kunne komme til konklusjoner som ville bli ”ubehagelige” for næringen og myndighetene” (fra rapportens forord).

Til tross for dette ble gruppen nedsatt, og i forordet berømmes deltakerne, særlig de fra næringen, for dette. Rapporten konkluderte med at det var overveiende sannsynlig at virusinfiserte lakseembryoer var eksportert fra Norge. 

Fiskeoppdrett er en svær næring i Norge, og store penger og prestisje står på spill. Rapporten fikk, ikke uventet, en del presseomtale, se for eksempel:   www.kyst.no/index.php?page_id=59&article_id=81709.

Hvordan produsentene konkret vil reagere vites ikke, men i følge intrafish.no vil i hvert fall en av produsentene ”slå tilbake” mot påstandene, og det er nærliggende å anta at man vil angripe rapporten, og kanskje vil angjeldende forskningsinstitutt bli innklaget for brudd på god forskningspraksis, se: www.aquagen.no/no/Om_Aqua_Gen/Presseklipp

Publiserte trusler

Som nevnt innledningsvis, er det særlig i utlandet (les: USA) at denne praksisen er i ferd med å utbre seg. Man forsøker med nebb og klør å forsvare sitt gode - og av og til ikke fullt så gode - navn og rykte.

Dette gjøres med de våpen som er tilgjengelige. Det er å foretrekke om det kan bli lagt lokk på ubehagelig informasjon. Mottiltaket i USA er nå å publisere trusselen. 

Resultater av forskning kan være ubehagelige. Ikke alle er nødvendigvis like begeistret for at alt blir publisert. Historien forteller at da forskere i USA skulle undersøke et 10.000 år gammelt skjelett, motsatte urinnvånerne seg dette.

Onde tunger påsto i ettertid at de var engstelige for at det skulle vise seg at det ikke var deres stamfar (eller -mor), og at de selv derfor ikke var urinnvånere nok.