Annonse
Vold, kaos og tåregass: Derfor går franskmenn så ofte på barrikadene
Helt fra den franske revolusjon til dagens gatekamper har protester spilt en spesiell rolle i Frankrike.
Frihet, likhet, brorskap!
Det var slagordene bak den franske revolusjon da den slo over landet for snart 250 år siden.
Som en tsunami skylte den inn over det gamle franske monarkiet etter stormingen av Bastillen 14. juli 1789. Resten av Europa og verden merket tydelig etterdønningene.
Siden har Frankrike vært preget av utallige revolusjoner, protester og demonstrasjoner.
Nå skyller en ny protestbølge igjen inn over landet, der titusenvis av studenter demonstrerer for bedre undervisningsforhold – fulgt av vold og hærverk.
Men hvorfor hører vi så ofte om store og til tider voldelige demonstrasjoner i Frankrike?
Det er det flere forklaringer på, ifølge Jørn Boisen, som forsker på fransk kultur- og idéhistorie.
– Å demonstrere er måten man uttrykker seg politisk på i Frankrike. Den spontane utladningen av misnøye eller tilfredshet er måten man agerer på, og det er fortsatt slik man driver politikk, sier den danske forskeren ved Københavns Universitet.
Ifølge Boisen er det ikke en tilfeldig reaksjon på aktuelle hendelser. De franske protestene følger et mønster som har gjentatt seg gjennom generasjoner.
En akseptert måte å opptre på
Når franskmenn går ut i gatene for å utfordre makthaverne, følger de en politisk tradisjon som går tilbake til den franske revolusjonen i 1789–1799, februarrevolusjonen i 1848 og studentopprøret i 1968, forklarer Boisen.
– Det er en akseptert måte å opptre politisk på og en måte som gjennom tidene har fått historiens godkjennelse. Man skriver seg på en måte inn i landets lange revolusjonshistorie når man gjør det, sier han.
Han forklarer at den revolusjonære arven også betyr at selv om ikke alle synes at harde metoder som vold og hærverk under demonstrasjoner er greit, så er det generelt større aksept for det enn i Danmark.
– Det er en aksept for at politikk er voldsomt – og til tider veldig voldsomt. Hvis det politiske overgrepet er stort nok og urettferdigheten tydelig nok, blir motreaksjonen også sterk, sier han.
Konflikten blir aldri helt avsluttet
Det begynner allerede med hvordan konflikter oppstår, forklarer Boisen.
– Man kan godt forestille seg at gymnaselever i Danmark ville vært misfornøyde med avlyste timer og tette toaletter. De kunne kanskje også funnet på å arrangere en slags demonstrasjon, men det ville nok ikke skjedd like spontant som i Frankrike, sier han.
– I Frankrike har slike situasjoner en tendens til å eksplodere fullstendig.
Annonse
Mest lest
En annen forskjell er evnen til å legge lokk på konflikter som er blitt behandlet politisk – eller mangelen på en slik evne.
Boisen nevner den danske folkeskolereformen fra 2014 som eksempel.
– Det var en reell konflikt. Regjeringen grep inn, det ble tatt en beslutning – og så ble konflikten avsluttet. Det var selvfølgelig noen som var misfornøyde, men konflikten ble avsluttet, sier han.
Slik fungerer det ikke nødvendigvis i Frankrike.
– Her ligger konfliktene hele tiden og ulmer under overflaten, og det er alltid rom for en ny omkamp hvis noen bringer dem opp igjen og motstanden blir stor nok.
Et politisk system basert på konfrontasjon
Jørn Boisen mener at en del av forklaringen på franskmennenes revolusjonære tendenser ligger i selve det politiske systemet.
– Det politiske systemet i Frankrike er mer konfronterende enn det danske. På en måte er det et system som er basert på konfrontasjon, sier han.
Når regjeringen sitter med makten, finnes det ifølge Boisen færre institusjonelle mellomledd som kan dempe konflikten mellom innbyggerne og sentralmakten.
– Motmakten mot regjeringens politikk er gata, og folk på gata fyller den rollen som parlamentet og opposisjonen ikke spiller og er dermed en slags motvekt, sier han.
Forklaringen ligger blant annet i den historiske sentraliseringen av Frankrike.
Under eneveldet ble makten samlet rundt kongen og Paris, og etter revolusjonene forsvant mange av institusjonene som tidligere fungerte som mellomledd mellom innbyggerne og sentralmakten.
Annonse
– Alle de regionale rådene og parlamentene, alt det som kunne fungere som en støtpute mellom den enkelte borger og sentralmakten, er blitt fjernet, sier Boisen.
Det betyr at franskmenn i større grad enn oss i Norden må gå ut i gatene hvis de vil legge press på regjeringen.
Nettverk som innbyggerne kan benytte seg av, er for eksempel fagforeninger og klagenemnder. Alle disse leddene mellom regjeringen og den enkelte innbygger er veldig svake i Frankrike, ifølge forskeren.
– Hvis man skal agere, gjør man det på egen hånd eller sammen med andre borgere – det vil si at man demonstrerer, sier Boisen.
Virker det?
Det siste – og kanskje mest interessante – spørsmålet er om protestene virker.
Svaret er ikke entydig, sier Jørn Boisen. Regjeringer kan gjennomføre upopulære reformer til tross for massiv motstand, men det kan ha en høy politisk pris.
Som etter pensjonsreformen i Frankrike i 2023.
– Alle regjeringer frykter dette. Man må puste dypt inn før man går i gang med noe og så se om man klarer å stå i det. Ved pensjonsreformen i 2023 bestemte regjeringen seg for å ta alle kampene for å få reformen vedtatt, sier han.
Prisen for at regjeringen presset reformen gjennom, ble at den mistet flertallet sitt i nasjonalforsamlingen ved det neste valget, i 2024. Som en betingelse for Sosialistpartiets støtte måtte regjeringen sette reformen på vent.
Reformen er med andre ord vedtatt, men gjennomføringen har ennå ikke startet, fordi regjeringen da risikerer å miste støttepartiet sitt og dermed flertallet.
Et annet eksempel er den kjente bevegelsen De gule vestene.
Annonse
I 2018 prøvde Frankrikes president, Emmanuel Macron, å gjennomføre en rekke endringer, blant annet en ekstra avgift på drivstoff.
Etter en lang rekke protester ledet av De gule vestene, som varte i månedsvis og først for alvor tok slutt da koronapandemien rammet Europa i 2020, måtte han og regjeringen til slutt droppe å innføre drivstoffavgiften.
– Hvis du vil sitte ved makten, må du virkelig være forsiktig med å utfordre gata. Franske regjeringer har en tendens til å krype i dekning, inngå en form for kompromiss eller endre kurs hvis protestene blir sterke nok, sier Boisen.
Ifølge ham er dette nettopp en del av forklaringen på at franskmennene fortsetter å gå ut i gatene.
©Videnskab.dk. Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.
LES OGSÅ
Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?
Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.
