Miljøbevegelsen rapporterer om fullstendig fiasko fra den siste runden i de internasjonale klimaforhandlingene i Warzawa og all time high for de globale utslippene av klimagasser i 2012.

En av årsakene til stigende klimagassutslipp er den rådenes klimapolitikkens forestilling om at klimatiltak kan gi både redusert miljøbelastning og økonomisk gevinst. Muligheten for å oppnå dette blir problematisert i nyere studier om rebound-effekter.

Rebound-effekter sier noe om de uforutsette eller utilsiktede konsekvensene som for eksempel ny teknologi kan ha. Teknologi som i utgangspunktet skal redusere en gitt miljøbelastning. I denne sammenhengen er miljøbelastningen utslipp av klimagasser.

Målet om klimagassreduksjon

Menneskeskapte klimautslipp viser ingen tegn til reduksjon. Tvert om – utslippene fortsetter å stige. Og ikke nok med det – de stiger sterkere enn verstefalls scenarioet til det internasjonale klimapanelet (IPCC). En lang rekke land står fortsatt uten noen form for mål om reduksjon i sine utslipp av klimagasser, og for mange av landene med slike mål ser vi at målene ikke nås.

Hvorfor ser vi ikke reduksjoner, selv hos de landene som har forpliktet seg til det? Vi mener at en stor del av problemet ligger i hvordan bærekraftig utvikling har blitt fortolket. Siden Brundtland – rapportens utgivelse i 1987 har det vært både en vitenskapelig og politisk diskurs om hvordan man skal forstå innholdet i og, avledet av dette, hvordan samfunnet kan oppnå en bærekraftig utvikling.

Et hovedskille går mellom de som slutter seg til den såkalte svake og sterke forståelsen av bærekraftig utvikling. Den første assosieres gjerne med det å være teknologioptimist mens den andre ofte forbindes med en mer radikal tankegang om grunnleggende sosial omorganisering. Den siste forståelsen er også ofte kombinert med kritikk av målet om vedvarende økonomisk vekst.

Tre strategier til bærekraftig utvikling

Forenklet kan vi skille mellom tre strategier for å nå målet om bærekraftig utvikling.

Effektiviseringsstrategien innebærer at vi må utvikle mer ressurseffektive maskiner og prosesser - for eksempel biler som stadig bruker mindre drivstoff per kilometer.

Substitusjonsstrategien innebærer at vi må skifte fra mer til mindre ressurskrevende og forurensende former for produksjon eller forbruk, for eksempel skifte fra transport med privatbil til kollektivtransport.

Reduksjonsstrategien innebærer at det samlete volumet av utslipp knytt til forbruk og produksjon må ned; for eksempel at enkelte av oss rett og slett må reise mindre.

Tilhengere av den svake forståelsen av bærekraftig utvikling legger mest vekt på den første strategien – effektiviseringsstrategien - mens tilhengere av den sterke forståelsen legger mest vekt på den tredje reduksjonsstrategien.

Klimagassutslipp skjer globalt, ikke bare nasjonalt

I praktisk politikk er det effektiviseringsstrategien som så langt har fått størst gjennomslag. Teknologioptimistene tror på vinn-vinn løsninger som innebærer at gitte tiltak kan gi både redusert miljøbelastning og økonomisk gevinst; for eksempel at en mer drivstoffeffektiv bil kan medføre både mindre utslipp og lavere utgifter til kjøring. I tillegg ser de for seg at økonomisk vekst er mulig uten å øke miljøbelastningene.

Nasjonal statistikk kan av og til lede oss til å tro at en slik pose-og-sekk utvikling er mulig. FNs klimapanel spesifiserer at utslippene skal beregnes for det utslipp som skjer tilknyttet forbruk og produksjon innen landegrensene. Slike regnskap viser gjerne en økende grad av dekopling for rike industrialiserte land mellom brutto nasjonal produkt og klimagassutslipp – i enkelte tilfeller også en tilsynelatende reduksjon i de samlede utslippene av klimagasser. Men tallene bedrar.

Utslippsnivået henger fremdeles nøye sammen med brutto nasjonalprodukt – det er bare at utslippene skjer andre steder enn innenfor nasjonalgrensen. Med økende import av varer og tjenester er klimagassutslipp som før eller økende – men utslippene skjer globalt, ikke bare nasjonalt.

Når vinninga går opp i spinninga

De nasjonale klimagassutslippene påvirkes selvsagt ikke bare av forholdet mellom eksport og import; det gjennomføres faktisk tiltak innenlands for å redusere utslipp av klimagasser. Et forhold som kan påvirke effekten av slike tiltak er den nevnte rebound-effekten. 

Rebound-effekter måler forskjellen mellom det vi kan kalle et ingeniørestimat, det vil si det teoretisk maksimale reduksjonspotensialet, og den faktiske utslippsmengden etter at teknologien eller tiltaket er gjennomført og har fått virke en stund. En rebound-effekt på 10 prosent vil si at 90 prosent av det teoretiske reduksjonspotensiale ble realisert, mens en rebound-effekt på over 100 prosent (gjerne kalt ”backfire”) betyr at vinninga har gått opp i spinninga – og vel så det.

Det er faglig enighet om at rebound-effekter har betydning, men det er uenighet om definisjonen av rebound-effekter, dens årsaker, metoder for beregning, og dermed også om omfanget.

Effekter av energiforbruk i husholdningen

Det er vanlig å skille mellom direkte, indirekte og makro rebound-effekter. Rebound-effekten har vært mest studert innenfor energiøkonomi.

De fleste studiene er gjort for såkalte direkte rebound-effekter – og da særlig hvordan energieffektivisering påvirker husholdningers energiforbruk i rike industrialiserte land. Studier har for eksempel vist at fordi energieffektive biler også er billigere å bruke, kan dette føre til at de kjøres lengre og at den totale trafikkmengden, og dermed utslippene ikke går ned som forventet.

Her anslås rebound-effekten til å være mellom 10 og 30 prosent. Et annet eksempel er innstallering av luft-til-luft varmepumpe som effektiviserer oppvarmingen, men denne gevinsten reduseres noe ved at en større del av boligen blir oppvarmet. Også her kan det være tale om en rebound-effekt i størrelsesorden 10 til 30 prosent.

Rebound-effekt i industrien

Det kan også tenkes at produsenter gjør en tilpasning i forhold til energi og materialeffektiviseringer ved å tilpasse og øke produksjonen. For eksempel har vektreduksjon blitt lansert som et klimatiltak i skipsindustrien. Imidlertid blir ikke totalvekta mindre av å erstatte stål med lette komposittmateriale, men resultatet blir større skip med økt kapasitet for eksempel cruiseskip med flere kabiner.

En av få studier av den direkte rebound-effekten for produsenter i 30 sektorer i USA fant at den samlet sett var på 62 prosent.

Energi- og eller materialeffektivisering innenfor én gitt type forbruk og produksjon kan også påvirke etterspørselen etter andre varer og tjenester, og dermed gi såkalte indirekte rebound‐effekter.

Det kanskje mest klassiske eksempelet her er reklamekampanjen for etterisolering av boliger der du blir lovet å spare nok penger i fyringsutgifter til å kunne reise en ekstra gang til Syden hvert år. Kanskje er det da bedre for klimaet å fyre for kråka?

Rebound-effekter kan omfatte tid og plass. For eksempel har tiltak for å bygge flere og bredere veier for å gi bedre trafikkflyt i flere tilfeller vært med å øke trafikken og dermed ført til like dårlig plass, dårlig trafikkflyt, ingen tidsbesparelser og minst like store klimagassutslipp som før.

Menneskers mentale miljøbudsjett

I det siste har rebound-effekten også blitt studert ut fra et psykologisk perspektiv. Her er tanken at vi som enkeltindivider opererer med et mentalt miljøbudsjett, og at hvis vi kjøper et antatt særlig miljøvennlig produkt, som for eksempel økologisk mat, eller gjør en antatt særlig miljøvennlig handling, som å la bilen stå hjemme og ta det ekstra bryet med heller å ta bussen, kan dette føre til at vi ser bort fra miljøhensyn i andre sammenhenger, som å reise til Syden i ferien.

Det er den samlete summen av rebound-effekter som har betydning for klimagassutslipp. Studier av makroøknomiske rebound-effekter (samlete direkte og indirekte effekter for forbrukere og produsenter) viser rebound-effekter i størrelseorden 50 prosent, og noen over 100 prosent.

Det tyder på at rebound-effekten av klimatiltak i rike industrialiserte land er så stor at den kan bidra til å forklare hvorfor den rådende klimapolitikken ikke evner å føre til forventede reduksjoner. En viktig utfordring i klimapolitikken blir derfor å utvikle egne tiltak som kan hindre rebound-effekter.