Sjøormen i Rømsjø!

Det skjer hver eneste sommer. Standardhistorien går omtrent som følger: “Dette skjedde sommeren 1974, en solskinnsdag med utmerket vær og Rømsjøen liggende blikkstille. Plutselig hørte vi noen kraftige plask på 500 - 600 meters hold kunne vi se at noe stort som beveget seg i stadig ring i sjøen. Min teori i første omgang var at det kunne være et gjeddepar eller flere større gjedder som boltret seg i vannflaten. Det virket likevel så mystisk og uforklarlig ?”

Akkurat denne fortellingen er hentet fra Akershus Arbeiderblad den 25. september 1976, men, som det kommer fram av ingressen, var dette slett ikke Rømsjøormens første opptreden. Og Rømsjøormen er selvsagt heller ikke eneste aktør i denne tildragelsen, som i Norge er like årviss og sommerlig som Olavsspel og Festspilluker.

Sjokkerende lettsindighet!

En av mitt livs mest rystende oppdagelser gjorde jeg i 1994, da jeg var på reportasjetur til Seljordsvannet: I lokaliteten til Norges best dokumenterte - og mest aktive - sjøuhyre, hadde lokale myndigheter anlagt en badeplass, med lekeapparater og sklier! De regelrett oppfordret små barn til å skli ut i vannet!

Maken til kynisk pengejag skal man lete lenge etter. Vanlig praksis i safari- og løveparker, er å holde ungene unna de glefsende rovdyrene.

Profitten i sjøormbransjen må, med andre ord være enorm. Og det forklarer kanskje hvorfor det er så mange sjøormer rundt omkring i norske dammer og pytter?

Avisand

Uhyret i Loch Ness dukket opp første gang i mai 1933, som en avisand - et journalistisk påfunn - i The Inverness Courier. Vanligvis antas Nessie å være en plesiosaur (en svaneøgle, en egen klasse reptiler som levde i jordas mellomalder) Problemet med hvordan og hvorfor et for lengst utdødd dyr, som assosieres med salt, varmt vann, nå plutselig dukker opp i en forblåst skotsk innsjø, blir som regel besvart med en henvisning til at det finnes så mye annet rart og merkelig her i verden.

Men uansett hvor søkt forklaringen måtte være: Nessie lever sitt eget liv, og har med tiden fått sin egen fiktive forhistorie: Ifølge denne, ble uhyret observert allerede for tusener av år siden, og er siden blitt sett med jevne mellomrom.

Folk som har gått kritisk igjennom de angivelige nedtegnelsene, finner imidlertid at pent lite nevnes om noe uhyre i Loch Ness før denne sommeren tidlig på 1930-tallet. (Det faktum at OTO-magikeren Aleister Crowley bodde i Urquhart Castle - hvorfra Nessie stadig er blitt sett i senere tid - uten en eneste gang å nevne dyret, sier jo sitt!)

Etterpå har Nessie imidlertid blitt en gjenganger - til stor glede for lokale turistkontorer. Bare få måneder etter det første avisoppslaget, dukket for eksempel det hittill mest kjente bilde av Nessie opp - se øverst på siden. For få år siden innrømmet etterkommere av fotografen, at det hele var en bløtt: En 40 centimeter lang lekebåt fikk påmontert hals og hode i formtre, og ble deretter fotografert uten fyrstikkeske eller andre målemidler ved sin side.

Da jeg var i Seljord i 1994, kunne de fortelle at en delegasjon fra kommunen hadde vært i Loch Ness for å studere markedsføring. Kommer Rømskog kommune til å gjøre det samme? Og hva med politikerne med tilknytning til Mjøsa, Store Lee, Krokvann, Mesna, Osensjøen, Ringsjøen, Søråsjøen, Litjennet, Vangsmjøsa, Randsfjorden, Åbborvatnet, Tyrifjorden, Krøderen, Sperillen, Bergsjø, Øyvatna, Tinnsjøen, Sundsbarmvatnet, Fyresvatnet, Kviteseidvatnet, Flåvatnet, Gausbuvatn, Repstadvatnet, Tinnkjødnet, Hallandsvatnet, Krokvatnet, Lundevatnet, Suldalsvatnet, Sansavatnet, Mosvatnet, Reinsjøen, Ormsjøen, Vangsvatnet, Torfinnsvatn, Litledalsvatn, Storevatn, Hornindalsvatnet, Loenvatnet, Jølstervatn, Selbusjøen, Snåsavatnet, Finnsnesvatnet, Rauflovatn, Holandsvatnet, Rotvatnet, Sandnesvatnet, Forsandvatnet, Makkvatnet, Rumbovatnet, Kvalvatnet, Botnvatnet og Åfjordvatnet?

Den eldste nedskrevne historien om en norsk sjøorm, handler om Mjøsormen. Den ble skutt på Domkirkeodden i Hamar i 1522 og drev til slutt i land på Helgøya, hvor den ble liggende og råtne - til stor plage for lokalbefolkningen.

Ormen dukket opp igjen i 1769 og i 1770, men har vært skuffende lite aktiv de siste årene. Dette har imidlertid ikke hindret lokale entusiaster i å planlegge M.O.P.: Mjøsormprosjektet. Så hvem vet - kanskje får Mjøsormen et lite come back?

Mitt stalltips er at vi i hvertfall kommer til å høre mer fra uhyret i Snåsavatnet, ettersom fylkesmannen i Sør-Trøndelag forslo vesenet fredet allerede i 1991. (Men ulv kan dem skyte!)

Plesiosaurplagen

Innsjøuhyrer er en av fire hovedgrupper kryptozoologiske fenomener med kultstatus - det vil si “dyr” med fanatisk tilhengerskare og et vell av myter spunnet rundt seg. (Dette er min egen inndeling - som de tre andre regner jeg snømenn som Yeti og Bigfoot, nålevende dinosaurer ala Mokele mbembe og ABCs (Alien Big Cats) i diverse utgaver - hvori opptatt Chupacabra - den meksikanske demoniske kenguruvampyren!)

Som sagt over, vil sjøuhyrenes tilhengere, av en eller annen grunn og til tross for at de aldri har sett uhyrene, og langt mindre fotografert dem, så godt som alltid påstå at vi snakker om plesiosaurer. Mer edruelige kryptozoologer foretrekker å tro at uhyret (hvis det på død og liv skal være utdødd), er en etterkommer etter zeuglodontene - en type primitive hvaler i underordenen archaeoceti, en gruppe dyr enda mer edruelige zoologer antar døde ut for cirka 26 millioner år siden. Mest kjent av disse hvalene er antagelig basilosaurus.

Samme zoologer kan til og med finne på å foreslå tømmerstokker fylt med sumpgass, store fisker, oter, svømmende elg, synsbedrag og selvbedrag som alternative forklaringer.

Den slags affiserer selvsagt ikke en ekte kryptozoolog! Hvis du ekstrapolerer de overfor nevnte norske sjøorminfiserte vann, til å gjelde hele kloden, forstår du raskt at vi her snakker om røyk med ild: Svenskene har således oppnådd en viss suksess med sitt Storsjödjuret, islendingene likeså med sitt Skrimsl. I Tyrkia finner vi Van-uhyret, og Skotland nøyer seg selvsagt ikke med bare Nessie: Uhyret i Loch Morar begynner å oppnå berømmelse, mens waliserne forsøker seg med Teggie i Lake Bala.

Også Amerika har sjøuhyrer i store mengder - mange med en angivelig historie langt tilbake i før-columbisk tid.

Det som på sin side kjennetegner afrikanske og asiatiske uhyrer, er deres voldelige tendenser: De tretti meter lange uhyrene som finnes i en rekke ulike sjøer og sumper i Uganda er kjent for sin appetitt for menneskekjøtt. Uhyret i den tibetanske sjøen Menbu sluker ikke bare kyr, men tar også til tider for seg av lokalbefolkningen. Og uhyrene i Mekongelva i Laos er kjent for å særlig foretrekke kjøtt fra småbarn.

Dette siste som et siste desperat forsøk på å få politikerne i Seljord til å ta til vettet. La barnas sikkerhet gå foran kortsiktig turist-gevinst!

Hvis denne artikkelen kan hindre en katastrofe denne sommeren - så var den allikevel verdt strevet!