– Vi har sagt og gjort så mye dumt til barna våre. Selvsagt tar det tid for dem å stole på oss igjen

– Det var ganske mange ganger jeg kunne ha forsvart barna mine, men det gjorde jeg ikke. Jeg angrer. Jeg kjenner det langt inn i hjerterota bare jeg snakker om det, at jeg kunne ha gjort så mye mer for barna mine i det samfunnet, sier Katarina Aasgaard.

Hun og mannen Kim André Aasgaard var i mange år med i Sannhetens ord Bibelsenter i Slemmestad i Asker kommune – før de meldte seg ut i 2021. 

I den kristne menigheten hadde barna mange oppdragere. Det måtte foreldrene tåle.

Reglene var tydelige, forteller Katarina og Kim André. Alt handlet om å følge det lederne sa var Guds vilje. De definerte hva det var å være gode kristne. De hadde meninger om alt fra kontakt med omverdenen til barneoppdragelse.

Paret har to sønner som vokste opp i menigheten. De var 15 og 12 år da foreldrene gikk ut.

– Å endre seg som foreldre etter bruddet har vært enormt krevende og vært en av de tingene som har tatt lang tid, forteller Katarina.

Sammenvevde liv

Rapporten Segregert barndom kom fra forskningsinstituttet Nova på OsloMet tidligere i år. Der forteller 28 unge voksne om sin barndom i det forskerne kaller bokstavtro kristne trossamfunn med sekteriske trekk.

Livet i familien og i menigheten er tett sammenvevd, oppsummerer forskerne Ingrid Smette og Anja Bredal i rapporten.

Foreldrenes måte å oppdra barna på styres i stor grad av trossamfunnets normer og krav. Barna skal oppdras til å følge Guds vilje, slik at de unngår fortapelse og blir i menigheten.

I noen trossamfunn er det klare forbud. Barn i Jehovas vitner får for eksempel ikke lov til å gå i bursdag. I andre menigheter læres barna opp til å forstå hva Gud og foreldrene forventer.

– Mange av dem vi intervjuet, fikk høre at de kunne velge selv, men hva som var riktig valg, var bestemt på forhånd, sier Anja Bredal.

Det rette valget var å bli det Gud vil at du skal bli, slik det er definert av trossamfunnet. Gud leser alle tanker og ser alt du gjør. Hvis du velger feil og synder, blir Gud lei seg. 

Kjærlighet og kontroll

Kim André og Katarina var tenåringer da de meldte seg inn i Sannhetens Ord.

– Kontrollen er ikke det første som møter deg i døren. Man blir møtt med samhold, fellesskap, varme og kjærlighet, sier Katarina.

De lærte fort hva som som var riktig og feil. 

– Vi visste at hvis vi brøt reglene, kunne det ende med irettesettelse og korreks fra pastorer som sto der med Gud i ryggen. Når mennesker rundt deg i tillegg kunne rapportere videre hva du sa og gjorde, skapte det en fryktkultur, sier Kim André.

Etter hvert ble reglene en del av dem selv.

– De smelter sammen med personligheten din, med identiteten din, med hele deg. Gud ser deg jo i enhver situasjon. Så du må passe deg hele tiden. Til slutt begynner du å kontrollere deg selv, sier Katarina.

– Det er ganske vanskelig å skille mellom hva som er deg, og det du har blitt programmert til. For man blir programmert, sier Kim André Aasgaard.

– Og det vanskeligste er at kontrollen ikke nødvendigvis kommer fra mennesker du opplever som onde. Den kan komme fra mennesker du er glad i og som du opplever er glad i deg. Det er nettopp derfor den kan være så vanskelig å oppdage, sier han.

Forskning.no har kontaktet Sannhetens ord Bibelsenter på e-post, sms og telefon for kommentar til innholdet i denne artikkelen. De har ikke svart innen fristen.

Frykter fortapelsen

Alle som ble intervjuet i Nova-rapporten, fortalte at lydighet mot foreldrene og Gud var viktig i oppveksten deres.

– De var opptatt av å fortelle at foreldrene ikke handlet ut fra vond vilje, men ut fra omsorg og kjærlighet, sier Anja Bredal. 

Når foreldrene ville at de skulle gjøre riktige valg, så var det begrunnet i redsel for at barna skulle bli fortapt.

«Det var deres måte å vise kjærlighet. De ville jo ikke at jeg skulle … gå ned den gale vei og ende opp i helvete», sa en kvinne i intervjuet.

Roald Zeiffert er forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi. Han tror det er den sterke forestillingen om himmel og fortapelse som gjør tvil så farlig for foreldrene.  

– Hvis foreldre opplever at tvilen truer barnas tro og at den kan forsvinne, frykter de at barna kan havne i helvete. De vil sine barn det aller beste, og det er himmelen. Derfor prøver de å presse vekk tvilen, sier Zeiffert.  

 – Vi bare visste hva som var riktig

I Sannhetens Ord fikk foreldre konkrete råd og formaninger om barneoppdragelsen, forteller Kim André og Katarina Aasgaard.

Barna skulle trenes til å sitte stille helt fra de kunne sitte i barnevognen. Spedbarna skulle i utgangspunktet bare tas opp når de skulle ammes, ikke når de gråt, forteller paret.

Men oftest bare visste de hva som var riktig. 

– Den ytre kontrollen ble til indre disiplin. Og det handlet ikke bare om frykt. Når du gjorde det som ble forventet, kunne du bli møtt med mye kjærlighet, oppmerksomhet, tillit og ansvar. Det gjorde at du ønsket å gjøre enda mer av det som ble sett på som riktig, sier Katarina.

Barna deltok på søndagsmøtene i Sannhetens Ord, men hadde egne barnemøter i etasjen under når pastorene prekte om blant annet onde åndsmakter, urene tanker og den syndige omverdenen.

– Barna fikk likevel med seg budskapet. Ikke bare gjennom det vi sa, men gjennom måten vi voksne levde på. Vi bar selv på en frykt for Gud og en sterk streben etter å gjøre alt riktig, og mye av dette overførte vi til barna, ofte uten at vi var klar over det. De lærte at Gud blir lei seg når du ikke har rent hjerte eller går egne veier, sier Kim André.

Skummelt med spørsmål

– Barn som klarer å følge reglene, kan ha det ganske godt. Men barna som utfordrer grensene, som det er litt mer fart i, sliter mest i sånne miljøer, sier Katarina.

Når barna kom med spørsmål, ble det skummelt for henne som mor.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Man skal jo bare tro. Da sier man at de ikke trenger å forstå, for Gud er større enn tankene deres, sier Katarina.

Barna i Sannhetens Ord gikk på offentlig skole.

– Vi ba om Jesu beskyttelse for at de ikke skulle bli påvirket negativt av lærerne og skolen. Men barna lærte fort at det var to verdener og at det var den hjemme som var riktig, sier Katarina.

Til folk utenfor menigheten sa de ikke hva de egentlig mente.

– Holdningen var at de aldri ville aldri forstå den åndelige verdenen. Så vi voksne spilte et skuespill. Det lærte også barna, sier Kim André.

Hun tror det fører til at barn må leve et dobbeltliv. Den ene sønnen deres hadde kjæreste uten at foreldrene visste det. Og han bannet, noe som var strengt forbudt hjemme.

Vil ikke skremme barna

En av dem som er intervjuet i Nova-rapporten, har bakgrunn fra Syvendedags Adventistkirken.

Der er May Anette Tallini og Harald Giesebrecht pastorer. De kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen som bokstavtro menighet med sekteriske trekk, men mener likevel at Nova-rapporten tar opp viktige temaer. 

De forteller at adventistene ikke tror på et evig helvete, men på en fortapelse uten svovel og tortur. De tror at Jesus snart vil komme tilbake. Da vil de fortapte bli tilintetgjort, mens de frelste får plass i himmelen.

De to pastorene er opptatt av at barn ikke skal skremmes med denne fortapelsen eller med Satan, demoner, endetid og helvete.

– Vi skal ikke blande frykt inn i forkynnelsen, men det har sikkert blitt gjort flere ganger i våre menigheter, og det forekommer sikkert fremdeles. Derfor legger vi vekt på at vi ikke må gjøre det, sier Tallini.

Råd mot misbruk av gudstro

Giesebrecht har i flere år jobbet mot misbruk av gudstro i barneoppdragelse. Han har laget en Vær varsom-plakat for kristen barneoppdragelse som de bruker innad i Adventistkirken og som de deler med andre trossamfunn.

Giesebrecht mener kristent foreldreskap handler om balanse, om å påvirke barn med respekt.

– Som foreldre ønsker vi å formidle vår tro til barna. Vi kan påvirke, men ikke overvelde dem. Men det er heller ikke lett for barna om foreldrene abdiserer helt. Da vet de ikke hva de skal forholde seg til, sier han.

Vil gi troen videre

Høgskolelektor Andreas Bjørntvedt ved NLA Høgskolen er kritisk til det ensidige bildet av kristen oppvekst som beskrives i Nova-rapporten.  

Han har forsket på foreldre i ulike norske kristne trossamfunn. 71 prosent av dem ville gi sine egne barn den samme kristne oppdragelsen som de selv fikk.  

– Rapporten handler om mennesker med vonde erfaringer som har forlatt menigheten sin. Vi må ta disse historiene på alvor, men det beskriver ikke all oppvekst i bokstavtro kristne trossamfunn, sier Bjørntvedt.  

Mange ærlige samtaler med sønnene

Etterhvert begynte Kim André Aasgaard å tvile. Han lurte på hvorfor sønnen hans ikke ble helbredet når de ba om det.

– Når du stiller spørsmål ved en liten ting og ikke får svar, kan det sette i gang en prosess. Litt etter litt begynner flere ting å rakne, og til slutt faller hele korthuset sammen. Det er nok derfor tvil kan oppleves som så farlig i et slikt miljø, sier Kim André.

Bruddet med menigheten har vært forskjellig for de to. Kim André kjente på en enorm lettelse og glede. For Katarina raknet alt. Det handlet ikke bare om troen, men også om vennene, fellesskapet og hele livet hun hadde bygget opp rundt menigheten. Alt hun hadde trodd på, falt sammen. 

I dag har hun et annet bilde av Gud. 

– Det er utrolig deilig å ikke tenke at Gud blander seg borti enhver liten ting du gjør og dømmer deg for alt du sier og alt du gjør. Jeg tror Gud er mye rausere. Det har tatt meg mange år å klare å puste normalt, sier hun.

Katarina og Kim André har hatt mange ærlige samtaler med barna.

Må tåle barnas versjon

– Vi har sagt og gjort så mye dumt og så mye rart til barna våre. Selvsagt tar det tid for barna å stole på oss igjen, sier hun.

De to sønnene har opplevd oppveksten på helt forskjellige måter, forteller foreldrene. Den eldste har snakket med dem om det vanskelige. Han snakket også om sine erfaringer i TV 2-serien «Under Guds øye».

– Når vi ser tilbake, var det lureste vi gjorde at vi med en gang begynte å snakke åpent og ærlig, både med oss selv, hverandre og barna. Og ikke minst be om hjelp fra profesjonelle, sier Kim André.

– Vi har tatt dem med på reisen vi har hatt, og vi tåler at de er sinte på oss eller lei seg. Selv om jeg har min egen sorg og vonde minner fra Sannhetens Ord, må jeg orke å høre deres versjon, også når den ikke er lik min egen, sier Katarina.

LES OGSÅ

– Jeg ble redd for at Satan skulle ta meg

Forskerne skrev om barndom i lukkede menigheter. Da kom kritikken

Opptatt av hva som
skjer i samfunnet?

Utdanning, familie, økonomi, politikk og ledelse er bare noe av det du blir oppdatert på i nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på