Forskerne skrev om barndom i lukkede menigheter. Da kom kritikken

Rapporten «Segregert barndom» kom fra forskningsinstituttet Nova på OsloMet tidligere i år. Der forteller 28 unge voksne om sin barndom i det forskerne kaller bokstavtro kristne trossamfunn med sekteriske trekk.

Ingrid Smette og Anja Bredal ved OsloMet er forskerne bak studien. De fant ut at barn som vokser opp i slike trossamfunn, har betydelig risiko for psykisk skade og for at deres tanke- og religionsfrihet blir krenket.

Barna lærer lydighet mot Gud, menigheten og foreldrene. Menigheten har den rette troen, utenfor er verden farlig og syndefull. Gud er god, men ser alt og straffer synd. Tvil blir sett på som en synd. Seksuelle tanker og lyster utenfor ekteskapet er synd.

En slik oppvekst kan skade barn på to måter, ifølge rapporten. Skam, isolasjon og skremsler om helvete kan virke som psykisk vold. Og barna får dårligere mulighet til å tenke kritisk og danne egne meninger.

Nova-rapporten har fått mye kritikk fra kristne organisasjoner og trossamfunn.

Gir feil inntrykk

Også to forskere har innvendinger.

Andreas Bjørntvedt og Roald Zeiffert betviler ikke de 28 historiene og de vonde erfaringene som blir fortalt. Det er viktig at de kommer fram, mener de.

– Et trossamfunn skal være et bra sted å være for barn og ungdom. Når det skaper traumer, må det tåle kritikk, sier Bjørntvedt, som er høgskolelektor ved NLA Høgskolen.  

Problemet er at rapporten tar for få og for små forbehold, mener Bjørntvedt og Zeiffert, som jobber på Høyskolen for ledelse og teologi. På forsiden av rapporten står det at den handler om oppvekst i bokstavtro kristne trossamfunn i Norge. 

–  Men det handler jo ikke om slik oppvekst generelt, men om folk som har brutt med eller er på vei ut av lukkede menigheter, sier Bjørntvedt.  

Skeivt utvalg

Smette og Bredal rekrutterte deltakere via Hjelpekilden, en frivillig organisasjon for folk med bakgrunn fra strenge religiøse miljøer. De som ble med, formidlet kontakt videre til andre i samme situasjon. Alle som ble intervjuet, er ute av eller på vei ut av menigheten de vokste opp i.

Bjørntvedt og Zeiffert er skeptiske til at disse erfaringene er brukt til å undersøke hvilke normer og verdier som dominerer i menighetene. 

– Hvordan kan de finne ut av det uten å samtidig snakke med dem som fortsatt er medlemmer? Det er ikke mulig, sier Bjørntvedt. 

– De tegner et unyansert bilde av disse menighetene, basert på dem som har forlatt dem, sier Zeiffert.

De to har selv forsket på ungdom i konservative kristne miljøer. De fant trygge miljøer der barn og ungdom trives. Deres forskning er ikke brukt i Nova-rapporten. 

– Tilfeldige historier

OsloMet-forskerne skulle undersøke mulige brudd på barns rettigheter.

– Hvis vi hadde intervjuet ledere og nåværende medlemmer, ville vi fått offisielle idealer, men gått glipp av barnas reelle opplevelser av kontroll og frykt, sier Smette.

Vebjørn Selbekk er redaktør i den kristne avisen Dagen. Han er for at alt må fram og debatteres. Dagen tar ofte opp problemer i kristne miljøer.

 – Men forskere må holde seg til andre krav enn tilfeldige historier. Jeg skjønner ikke hvordan dette er forskning. Hjelpekilden gjør en viktig jobb, men de som kommer derfra, har per definisjon hatt problemer i de religiøse miljøene. Etter min mening er det anekdoter, sier han.

– Selbekk bagatelliserer

Smette og Bredal kjenner seg ikke igjen. 

– Selbekk bidrar til å bagatellisere alvorlige bekymringer for barns situasjon i disse trossamfunnene som vi langt fra er de første til å målbære, sier de.  

Dessuten har ikke alle som ble intervjuet, gått helt ut, påpeker Bredal.

–  Flere har fortsatt kontakt med familien sin og til dels trossamfunnet, sier hun.

De lukkede miljøene ser ofte på utbrytere som sine verste fiender, ifølge Bredal. Hun synes det er problematisk om kritikerne av rapporten bygger oppunder denne tankegangen.

Er ingen politisk bevegelse

Hilde Langvann er daglig leder i Hjelpekilden. Hun stusser over kritikken.

– De som kontakter Hjelpekilden, er veldig ulike mennesker som overhodet ikke er med i noen form for politisk bevegelse mot tro eller trossamfunn. Det er ikke Hjelpekilden heller, sier Langvann.

– Vi gir råd til før eller etter et brudd, og vi samler folk, slik at de kan snakke om felles erfaringer i et trygt miljø, sier hun.

Kunnskap om Kristen-Norge?

Vebjørn Selbekk mener også at OsloMet-forskerne mangler kompetanse på Kristen-Norge og religiøse spørsmål. Da blir det vanskelig å framstille sannheten om barns oppvekst i kristne trossamfunn.

Han peker på arvesynden. Det er læren om at alle mennesker er født med synd, arvet fra Adam og Eva. Vi synder ikke fordi vi gjør noe galt, men fordi vi allerede er syndige.

– Det er et problem om det snakkes mye om synd og skyld til barn, men i Nova-rapporten blir læren om arvesynden fremstilt som negativt for barns oppvekst, sier Selbekk.

Han minner om at denne læren er en felles kristen lære, også i Den norske kirke.

 – Arvesynd er egentlig frigjørende. Vi er sånn alle sammen og kan ikke noe for det, sier Selbekk.

Smette og Bredal vil ikke gå inn i en teologisk diskusjon med Selbekk om arvesynden.

– Det vi har vist, er hvordan syndens og fortapelsens sentrale plass i oppdragelsen har hemmet barns utvikling av trygghet og tro på egen verdi som menneske, svarer de. 

Kristne eller ikke kristne

Nova-rapporten har intervjuer med folk som har vokst opp i Jehovas vitner, Brunstad Christian Church – ofte kalt Smiths venner, Jesu Kristi Kirke av Siste Dager Hellige – kjent som Mormonkirken, Menigheten Samfundet, Guds Menighet, læstadianske menigheter, Adventistkirken og enkelte menigheter som oppfatter seg som pinsekarismatiske. 

Vebjørn Selbekk kaller det en nybegynnerfeil å ta med Jehovas vitner og Mormonkirken.

– De to er ikke anerkjent som kristne, mener han.

Jehovas Vitner er med i SSBs kategori «kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke», påpeker Smette og Bredal.

– Men spørsmålet om de to skal regnes som kristne, overlater vi til teologer. Vi baserer oss på trossamfunnenes egen av forståelse av seg selv som kristne, svarer de. 

Lukket eller ikke lukket

Ifølge Bjørntvedt og Zeiffert er ikke alle trossamfunnene som er omtalt i Nova-rapporten, lukket. Som for eksempel Adventistkirken og Brunstad. Flertallet av pinsekarismatiske menigheter passer heller ikke til beskrivelsene i rapporten.  

– Problemet er at de sauser sammen trossamfunn som er lukket, med dem som ikke er det. Vi tror mange av dem som er omtalt, ikke kjenner seg igjen, sier Bjørntvedt. 

OsloMet-forskerne avviser at de generaliserer til alle kristne eller konservative miljøer. Det står tydelig i rapporten at dette er bokstavtro trossamfunn med sekteriske trekk.

– Det sekteriske ligger i overbevisningen om å være de eneste som har sannheten og i strenge grenser mot storsamfunnet. Dette preger barneoppdragelsen. Det bokstavtro er særlig tydelig i synet på fortapelsen og hvor intenst det er til stede i forkynnelsen og i medlemmenes liv, sier Smette.

Hun forteller at de var klar over teologiske og organisatoriske forskjeller mellom menighetene.

– Vi var genuint nysgjerrige på ulikhetene, men vi fant overraskende mange fellestrekk. Det at fortellingene om barndom og oppvekst var så like, er det største funnet vårt.

Vær varsom-plakat mot misbruk

En av dem som er intervjuet i Nova-rapporten, har bakgrunn fra Syvendedags Adventistkirken. Der er May Anette Tallini og Harald Giesebrecht pastorer.

De to kjenner seg ikke igjen i hvordan Adventistkirken beskrives i Nova-rapporten, men tror forskerne kunne ha funnet langt flere enn 28 historier.

– Man kan sikkert finne flere med bakgrunn i Adventistkirken og andre trossamfunn som har hatt dårlige opplevelser, kanskje også virkelig traumatiske, sier Tallini.

Giesebrecht tror ikke at påført skamfølelse, sterk samvittighetskontroll og forkynning om synd og fortapelse bare finnes i lukkede trossamfunn.

– Det skjer også i andre kristne miljøer. Disse mekanismene finnes overalt hvor folk leser Bibelen og har en sterk tro, sier Giesebrecht. 

Han har laget en Vær varsom-plakat mot misbruk av gudstro i barneoppdragelse, til bruk hos Adventistene og i andre trossamfunn. 

– Vi kan ikke gå inn i alle familier og bestemme hvordan de oppdrar sine barn, men vi vil tilrettelegge for åpne samtaler, sier han.

Er bekymret for trossamfunnene

Studien er bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Zeiffert og Bjørntvedt mener forskere kun har ansvar for den faglige kvaliteten på produktet de leverer, ikke bruken av det.  

– Men når forskningen er bestilt av Bufdir, vil den bli lest av mange i sentrale posisjoner, selv om de fleste nok kun vil lese sammendraget. Derfor er det enda viktigere at forbeholdene og begrensningene i metoden kommer fram, sier Zeiffert.  

Vebjørn Selbekk frykter at Nova-rapporten kan bli brukt mot norske trossamfunn.

 – Man lager lover med grunnlag i forskning som er altfor tynn, sier Selbekk.

Han trekker parallell til da loven mot konverteringsterapi ble innført. Også da var forskningsgrunnlaget veldig tvilsomt, mener Selbekk.

Ifølge trossamfunnsloven fra 2021 kan et trossamfunn bli nektet status og statsstøtte om de driver med den type sosial kontroll som Nova-rapporten beskriver.

– Derfor kan denne typen forskning påvirke rettssikkerheten til norske trossamfunn, særlig når loven skal revideres, sier Selbekk.

– Risiko for brudd på barns rettigheter

Rapporten handler om barn og deres rettigheter, ifølge Bredal og Smette.

– Vi har bevisst formulert vår hovedkonklusjon som at det er risiko for brudd på barns rettigheter i de trossamfunnene vi beskriver, sier Smette.  

Risikoen er knyttet til hvordan de praktiserer og formidler sine trosforestillinger.

– Dermed er det ikke sagt at dette gjelder alle barn eller alle familier i disse trossamfunnene. Men ifølge norsk lov, som inkluderer Barnekonvensjonen, skal ikke trossamfunnenes rettigheter gå på bekostning av barnas.

– Her savner vi et større engasjement, både fra våre kritikere og fra samfunnet generelt, sier Smette. 

Selv om Bufdir er oppdragsgiver, bestemmer de bare tema og økonomiske rammer.

– Forskningen er uavhengig. Vi følger vitenskapelige metoder for å samle inn og analysere data, mot bakgrunn av tidligere forskning og teori, forklarer Smette.

Kan lukke seg mer

Roald Zeiffert mener lukkede miljøer fortjener et nyansert bilde. 

– Dette er steder som er fremmede for de fleste av oss og som vi lett tar avstand fra, men jeg er sikker på at mange har hatt en god oppvekst også der. Når de framstilles for ensidig og negativt, vil de føle seg angrepet.

– Det kan bidra til at de lukker seg enda mer og få enda større frykt for forskning, sier Zeiffert.  

Hilde Langvann ser også risikoen for økt lukking.

– Men ytre press har bidratt til positive endringer i enkelte lukkede trossamfunn, sier hun.

Rett i angrep

Kim André og Katarina Aasgard er tidligere medlemmer av Sannhetens Ord Bibelsenter i Røyken. I dag driver de podkasten «Tro, tvil og terapi».

De kjenner seg godt igjen i rapporten fra OsloMet og forstår ikke kritikken.

Kim André skulle ønske at lederne for trossamfunnene anerkjente problemene og fortalte hvordan de eventuelt jobber mot dem.

– Jeg føler at de bare går rett i angrep i stedet for å ta inn over seg at dette kan skje. Det virker som de ikke takler kritikk, sier han.

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev