Anne Andersen vokste opp i Brunstad Christian Church. Som barn var hun redd for Satan. Som tenåring la hun seg i skogen for å fryse i hjel. Det var bedre enn å gå hjem og fortelle at hun hadde fått kjæreste.
Anne Andersen forlot Brunstad Christian Church da hun var 20 år gammel.(Foto: Nina Kristiansen / forskning.no)
I Valdres, der Anne Andersen kommer fra, har Brunstad Christian Church, ofte omtalt som Smiths venner, rundt 100 medlemmer.
– Fram til jeg var åtte, opplevde jeg livet i menigheten som trygt. Vi gjorde mye gøy. Det var jo det jeg kjente til, sier Andersen.
Da hun var rundt ti år, hørte hun om porno på skolen. Hjemme søkte hun det opp på nettet. Hun ble skremt, men nysgjerrig.
Så skjønte hun at dette var en synd. Det var jo dette de kalte «ungdommens lyster» på møtene i menigheten.
– Jeg ble redd for at Satan skulle ta meg, for jeg hadde jo sluppet ham inn. Redd for at jeg ikke skulle komme til himmelen. Redd for at Gud ble lei seg, sier Andersen.
Segregert barndom
I Nova-rapporten «Segregert barndom» forteller 28 unge voksne om sin barndom. De har vokst opp i det forskerne kaller bokstavtro kristne trossamfunn med sekteriske trekk, ofte kalt lukkede menigheter.
Ingrid Smette og Anja Bredal ved forskningsinstituttet Nova på OsloMet står bak studien.
Brunstad Christian Church og syv andre trossamfunn er omtalt i rapporten. De har til felles at de leser Bibelen bokstavelig og har et konservativt syn på seksualitet, kjønn og familie. De krever mye tid og ressurser av medlemmene sine.
Disse trossamfunnene har et tosidig bilde av Gud. Han er god, men straffer også menneskene når de synder. Gud ser alt hva du tenker og alt hva du gjør. Om du synder, kan du miste plassen din i himmelen og havne i helvete.
Barn som vokser opp i slike trossamfunn, lærer seg hva foreldrene og menigheten forventer av dem, ifølge rapporten. Å gå imot det, er å synde.
Ingrid Smette og Anja Bredal har forsket på barn i strenge religiøse trossamfunn.(Foto: Nina Kristiansen / forskning.no)
Livredd dommedag
Barn i Brunstad Christian Church går på søndagsskole, og det er egne barnemøter om sommeren, i tillegg til voksenmøter og ungdomsmøter.
– Ikke alle barn måtte være med på voksenmøtene, men jeg var ofte det. Jeg forsto ikke hva de sa der, så jeg tolket det på min måte, sier Andersen.
Noen jevnaldrende i menigheten fortalte henne hva som ville skje når verden gikk under, om endetiden, Antikrist og om «skjøgen som skulle ri på dyret». Det er hentet fra Bibelen.
– Jeg ble livredd for dommedag. Da skal Jesus komme tilbake, og vi må være rene og perfekte for å bli av de aller helligste, sier Andersen.
Tro, ikke tvile
Hun ble redd for besteforeldrene, som ikke var med i menigheten. Kunne ikke de komme til himmelen, de som var så snille?
Annonse
I menigheten fikk hun høre at hun bare måtte tro, ikke tvile.
– Så jeg torde ikke å stille spørsmål eller snakke med noen om det vi hørte på møtene. Jeg følte meg alene om det jeg slet med. Jeg tenkte at jeg var helt forferdelig som tvilte på Gud. Jeg måtte seire over synden i meg, tro mer, be mer og jobbe mer dugnad, sier Andersen.
Deltakerne i Nova-studien trodde ikke at andre barn og ungdom strevde som dem.
– Når de gikk ut, traff de folk de trodde hadde hatt det lett – og så viste det seg at alle hadde gått rundt og kjent på de samme tingene, sier Anja Bredal.
– Sterke krav til å leve og handle riktig
Hilde Langvann er daglig leder i Hjelpekilden. Det er en frivillig organisasjon som tilbyr hjelp til mennesker med bakgrunn fra strenge religiøse miljøer. De får opptil 400 henvendelser i året.
– Det å prøve og feile er en del av det å utvikle en identitet. I enkelte miljøer kan det være lite rom for dette, fordi det stilles sterke krav til å leve og handle riktig, sier Langvann.
Å tvile kan bli tolket som at de ikke har lest nok i Bibelen, at de ikke tror nok.
– I sunne religiøse miljøer er det positivt å snakke sammen om tvil. I de lukkede miljøene kan tvil bli sett på som noe negativt og i enkelte miljøer som noe Satan står bak. Det kan føre til at de holder tvilen for seg selv, sier Langvann.
Hilde Langvann jobber i Hjelpekilden. Der gir hun råd til nåværende og tidligere medlemmer av strenge trossamfunn.(Foto: Sara Ahmad / forskning.no)
Høgskolelektor Andreas Bjørntvedt ved NLA Høgskolen forsker på unge voksnes tro.
– I noen av de lukkede trossamfunnene er undertrykkelse av tvil et problem. Men teologisk er det vanskelig å forstå. Jesus var helt åpen om tvil og tro, sier Bjørntvedt.
Den riktige troen
Annonse
– Vi måtte alltid ta de riktige valgene og være på vakt for tankene våre. Det var et enormt prestasjonsjag, forteller Anne Andersen.
Som voksen fikk hun diagnosen autisme. Hun tror det gjorde at hun tok alt i menigheten bokstavelig. I oppveksten følte hun seg rar og annerledes, som om hun ikke passet inn noe sted.
I sjette klasse begynte Anne Andersen på en ny og større skole. Der fikk hun venninner utenfor menigheten. En av dem var med i Den norske kirke, og Andersen fikk bli med på aktiviteter der.
Hun merket at kristendommen der var veldig annerledes, men forsto at det var hennes egen menighet som hadde den riktige troen.
– I menigheten vår sa de at de som går i Den norske kirke, gjør de samme syndene om og om igjen, mens vi kan seire over syndene ved å gjøre det riktige valget hele tiden, forteller Andersen.
Brunstad Christian Church har rundt 9.000 medlemmer i Norge. Lederen er Kåre Smith, og kirken er grunnlagt av hans bestefar.(Foto: NTB)
Satan virker i verdenen utenfor
Ett trekk ved trossamfunn med sekteriske trekk er at de holder mest mulig avstand til storsamfunnet, ifølge Nova-rapporten.
– Forkynnelsen i menighetene går ut på at verden utenfor er syndig. Der virker Satan, som frister deg, sier Ingrid Smette.
Det er få av trossamfunnene som har egne skoler, så barna går på offentlige skoler.
– Mange av dem vi intervjuet, fikk ikke lov til å delta i aktiviteter utenom skolen eller besøke klassekamerater, sier Smette.
De som fikk lov, hadde likevel lært seg å distansere seg til de andre barna som ikke hadde den sanne tro og ikke ville bli frelst.
De større menighetene tilbyr egne fritidsaktiviteter for barn og ungdom. Men i mindre menigheter med færre barn kunne det bli en svært ensom oppvekst.
Da Anne Andersen fikk kjæreste, torde hun ikke å gå hjem. Hun la seg ned i skogen for å fryse i hjel.
– Til slutt fant politiet meg. De sa at jeg måtte høre på foreldrene mine. Det ble helt feil i den settingen, sier Andersen.
Hun fortalte en lærer på barneskolen at hun var redd for at Satan skulle ta henne.
– Jeg kan ikke huske at noen fulgte det opp med meg, sier hun.
Redd for å tråkke feil
Hjelpekilden holder fagdager for hjelpeapparatet.
– Det kan virke som om lærere er redde for å krenke foreldrenes trosfrihet. Vi forteller dem at det kan sitte barn i klassen som er plaget av at de har syndige tanker, at Gud ser dem hele tiden og at det er veldig kort tid igjen til dommedag. Jeg hørte om en jente som fikk diagnosen paranoia fordi hun fortalte dette til legen sin, sier Langvann.
Mange er redde for å tråkke feil og vet ikke hvordan de skal spørre barna. Langvanns råd er å fortsette å spørre, selv om de blir avvist første gangen.
Dette svarer Brunstad Christian Church
Berit Hustad Nilsen er kommunikasjonsleder i Brunstad Christian Church.
Forskning.no har bedt om kommentar til Anne Andersens historie og spurt om dagens praksis i trossamfunnet.
– Vi må svare på generelt grunnlag, da vi ikke vet hvem som er kilden i saken, skriver Nilsen på epost.
Hun skriver videre:
«Vår tro bygger på Bibelen og klassisk kristen lære, noe vi mener gir gode rammer for livet, både i hjem, menighet og samfunn. Vårt syn på frelse, samlivsetikk og livets to utganger har røtter i en lang kristen tradisjon, hvor vi deler forståelse med kristne over hele verden.
Som i de fleste kirker og bedehus i Norge er barna velkomne på søndagsgudstjenestene, og alle setter seg der de ønsker å sitte.
Trosopplæring og aktiviteter for barn og ungdom er tilpasset alder og modenhet, slik at barn og unge kan utvikle seg, kjenne tilhørighet og bli trygge i seg selv og i troen.
Tro er et personlig valg, og det er hverken unormalt eller ukjent at mennesker går gjennom perioder med tvil, og det skal selvfølgelig være rom for å stille spørsmål og dele ulike synspunkter på en respektfull måte.
Det er trist å høre om vonde opplevelser med det å ha en kristen tro, særlig siden hele grunntanken i kristendommen er nestekjærligheten. Vi jobber kontinuerlig for å skape et trygt og åpent menighetsfellesskap. Dersom det har skjedd noe kritikkverdig i menighetens regi, har vi kanaler for å varsle og gi tilbakemeldinger, som medlemmene oppfordres til å bruke.»
Kjenner seg ikke igjen
Syvendedags Adventistkirken er et av trossamfunnene som er omtalt i Nova-rapporten. May Anette Tallini og Harald Giesebrecht er pastorer der.
De kjenner seg ikke igjen i et syn på verden utenfor som farlig, syndig eller styrt av Satan.
– Dette stemmer ikke i det hele tatt for Adventistkirken, sier Giesebrecht.
Annonse
Han erkjenner likevel at det kan være slik i noen familier og at noen av de norske menighetene kan være strengere på kontakt med verden utenfor.
– Vi gjenkjenner jo problemstillingen. Jeg har selv hørt mange historier av den typen som står i studien, sier Giesebrecht.
May Anette Tallini og Harald Giesebrecht mener at det er viktig å ta opp slike temaer.(Foto: privat)
Derfor har Giesebrecht i flere år jobbet aktivt mot misbruk av gudstro i barneoppdragelse. Det har resultert i en Vær-varsom-plakat for kristen barneoppdragelse. Ett av punktene heter: Ikke mal verden som enten - eller. Det advarer mot å beskrive alt utenom menigheten som negativt.
– Vi vil at plakaten skal være et redskap for ungdom til å sette ord på det de opplever, slik at de kan si fra når ting ikke er greit, sier Giesebrecht.
Gjennom tenårene gikk Anne Andersen fram og tilbake mellom livet utenfor og livet i menigheten. Som 16-åring brøt hun med venninnene fra skolen for å vie seg til å bli en bedre kristen.
Det var mange dugnader og felles aktiviteter i menigheten. Anne tror det er for å holde på ungdommene.
– Det var jo også veldig mye bra. Du lærer å jobbe og får mye samhold med folk. Man føler tilhørighet, sier hun.
Da hun flyttet til Hamar, fant hun en mann som hun hadde det godt med. Det gjorde at hun til slutt forlot menigheten. Da var hun 20 år gammel.
Selv mener hun at barn ikke bør utsettes for en så streng religion.
– Barns hjerne er som en svamp. Vi tar til oss alt. Personlig mener jeg at barn ikke bør utsettes for religion før de er 16, sier Andersen.
