Som fagpersoner er vår oppgave å få studentene til å skjønne at å studere innebærer hardt arbeid: timer på lesesalen, i kollokviegrupper og over pensumbøker, skriver innleggsforfatteren.

Hvis mindfulness er svaret, hva er spørsmålet? Svar til Robin Bjorheim

DEBATT: Når universitets- og høgskolesystemet tilbyr studenter kurs i mindfulness og meditasjon, er jeg skeptisk. Og den viktigste grunnen til det, er etter mitt syn at diagnosen er feil stilt. Da blir også medisinen feil.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Takk til Robin Bjorheim for svar på min kronikk om mindfulness i Forskersonen 6. mars 2024 (opprinnelig publisert i VG to dager tidligere). Det gir en verdifull anledning til å belyse og diskutere ulike oppfatninger av og ønsker om utvikling av akademia.

Bjorheim og jeg skriver opplagt fra ulike fagtradisjoner. Vi synes rett og slett uenige om hva som er utfordringene i utdanningssystemet i dag. Jeg og – har jeg inntrykk av – svært mange av mine kolleger innenfor humaniora og lærerutdanningene er bekymret for studentenes faglige arbeider og utvikling. 

Mindfulness vil ikke hjelpe på studentenes utvikling

Ungdommene leser mindre enn før, både skjønnlitteratur og sakprosa. Mange mangler evnen til konsentrasjon, til å lese lengre fagtekster, til fordypning og til å argumentere ut fra etablerte saklighetskriterier.

Jeg frykter at opptattheten av mindfulness, meditasjon og lignende gjør at vi retter oppmerksomheten i feil retning.

Forklaringene er flere: Mange har ikke lenger råd til å være heltidsstudenter, og må derfor nedprioritere tid til studiene. Sosiale medier og smarttelefoner har dessuten gjort at mange av oss har mistet evnen til konsentrasjon og langvarig fordypning. Uansett forklaring: Fagansatte strever altså med å lære studentene fagenes innhold. 

Ingen ting av dette vil trenden med mindfulness og meditasjon hjelpe dem med, etter mitt syn. Tvert imot, frykter jeg: Å behandle symptomene kan gjøre at vi mister årsaken til problemene av syne. Som fagpersoner er vår oppgave å få studentene til å skjønne at å studere innebærer hardt arbeid: timer på lesesalen, i kollokviegrupper og over pensumbøker.

Ikke UH-sektorens ansvar å tilby terapeutiske kurstilbud

Mindfulness retter seg mot andre utfordringer. De kurstilbudene jeg refererte til i mitt første innlegg skulle lære studentene «selvutvikling», «lykke og det gode liv» og å frigjøre seg fra «gamle og unyttige tankemønstre». Oppskrifta var å lære seg meditasjon, å skrive takknemlighetsdagbok, samtale om sin oppvekst og å gå i dybden av seg selv. Det er altså denne typen kurstilbud jeg er skeptisk til.

Mange unge opplever i dag stress, uro og andre negative følelser. Det er selvfølgelig leit, og er noe vi som samfunn må ta på alvor. Men det er ikke UH-sektorens ansvar å tilby mer eller mindre terapeutisk innrettede kurstilbud for mennesker. Det hører etter mitt skjønn hjemme i studenthelsetjenesten eller innenfor det ordinære helsevesenets oppgaver. Om noen har nytte og glede av kurs i mindfulness og meditasjon i sitt privatliv, så er det selvfølgelig fint.

Det kan finnes unntak. Jeg kan skjønne at det å få praktisk trening innenfor mindfulness og meditasjon kan være viktig innen visse helsefagsutdanninger. Det gjelder utdanninger der studentene må lære seg hvordan ulike teknikker skal brukes overfor pasienter i sin framtidige yrkesutøvelse. Ut over det, er ikke dette blant akademias oppgaver, mener jeg.

Feil diagnose gir feil medisin

Jeg frykter at opptattheten av mindfulness, meditasjon og lignende gjør at vi retter oppmerksomheten i feil retning. En kollega av meg fortalte nylig at hen var tilbudt stressmestringskurs i jobbsammenheng. Som om det var følelsen av stress det må gjøres noe med, ikke årsakene! 

Forklaringene på jobbrelatert stress handler om større samfunnsutfordringer. De bør diskuteres på et annet nivå enn at de skal løses individuelt, slik mindfulness-trenden forutsetter. Med andre ord: Jeg er skeptisk til at vi leter etter individuelle svar på strukturelle problemer. Det er dit jeg frykter at vi er på vei; at hver enkelt skal behandle symptomene, men ikke gjøre noe med årsakene.

Når universitets- og høgskolesystemet tilbyr studenter kurs i mindfulness og meditasjon, er jeg altså skeptisk. Og den viktigste grunnen til det, er etter mitt syn at diagnosen er feil stilt. Da blir også medisinen feil.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

 

Powered by Labrador CMS