Barneverninstitusjonene har i alle år, og med jevne mellomrom, vært gjenstand for kritiske oppslag i media. Det fremmes bekymring for kvaliteten i norske barneverninstitusjoner og for at barn og unge utsettes for overgrep.

Slike bekymringer er ikke nye. Flere norske studier peker på generelt dårlige resultater etter opphold i institusjon, selv om det også går bra med noen ungdommer. En norsk registerundersøkelse i 2008 fant særlig dårlige resultater for barn og unge som hadde vært i institusjon.

Dette betyr at det er et stort forbedringspotensiale, og det statlige barnevernet, Bufetat, har igangsatt arbeid for å styrke kvaliteten i barneverninstitusjonene.

Rom for bedring

Historisk har barnevernsinstitusjoner vært drevet både i offentlig og privat regi. Det har generelt vært lite kunnskap både om faglig innhold og kvalitet ved institusjonene. Dette har gjort det vanskelig både å vurdere kvalitet og å vite noe om hvordan norske institusjoner fungerer.

Gjennom kvalitetsreformen i 2004 kom kvalitetsforskrifter og godkjenningsordninger for barneverninstitusjoner. Den generelle kvaliteten både i statlige og private institusjoner er bedre enn før, og mange såkalt useriøse tiltak er nedlagt.

Det er likevel fortsatt et stort rom for forbedring. Det utføres mye godt barnevernsarbeid i norske institusjoner, men det er store regionale forskjeller, og det er forskjeller mellom ulike institusjoner. Det forekommer også hendelser som ikke skal forekomme i institusjoner. Dette er et problem som ikke bare finnes i Norge, men også i de fleste andre land.

Arbeidsgruppe

For ytterligere å styrke kvaliteten i statlige barneverninstitusjoner nedsatte Bufetat høsten 2009 en arbeidsgruppe som har fokus på institusjonsutvikling i etaten. Arbeidsgruppen skal gi forslag til hva som skal være etatens målsetting med å tilby institusjonsplass til ulike målgrupper, hva som skal være generelle kvalitetskriterier for barneverninstitusjoner, hva som skal være målgruppespesifikke kvalitetskriterier, og hvilke særlige krav som bør stilles til institusjoner som har flere målgrupper.

Målet er å utvikle et mer likeverdig, kvalitativt bedre og kunnskapsbasert institusjonstilbud til ulike målgrupper av barn og unge. For å nå målet er det nødvendig både å lytte til praktikere og brukere, men også å ta hensyn til hva vi vet fra forskning om gode versus dårlige institusjonstiltak. For å utvikle gode kunnskapsbaserte institusjonstiltak må det tas hensyn både til erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap.

Arbeidsgruppen har innhentet innspill fra praktikere, kommuner, Bufetats fagteam, fylkesmenn og brukere. Blant annet har gruppen vært i kontakt med Landsforeningen for barnevernsbarn og Barnevernproffene - ungdommer som har vært i, eller er i institusjoner. Vi har mottatt nyttige innspill basert på deres erfaringer. I tillegg vurderes relevant forskning om bruk av institusjoner. Rapporten skal være ferdig høsten 2010, og det er for tidlig å konkludere fra gruppens arbeid.

Lærer negativ atferd

En del utfordringer med bruk av institusjoner er likevel kjent både fra media og forskning. Vi vet for eksempel at bruk av institusjoner kan resultere i utilsiktet negativ utvikling gjennom at ungdommer lærer negativ atferd av hverandre. Dette synes særlig å gjelde dersom ungdom med ulike problemer samles i samme institusjon.

En norsk undersøkelse utført av Barnevernets Utviklingssenter publisert i 2004 under tittelen “Barnevern-Rekruttering til helvete” påpekte at noen ungdommer lærer kriminell atferd og presenteres for rusmisbruk i barneverninstitusjoner. Også Helgeland (2001) fant at institusjoner kan fungere som sosiale arenaer for læring av misbruk og kriminalitet. Dette understøttes av omfattende internasjonal forskning.

At det er vanskelig å holde barneverninstitusjoner totalt rusfrie er et faktum, og heller ikke vanskelig å forstå. Selv ikke i fengsler klarer man dette.

Må følges opp etterpå

Mange undersøkelser viser at institusjoner kan være skadelige for noen ungdommer, men det finnes også undersøkelser som viser gode resultater for andre. Dette indikerer at ulike ungdommer profiterer ulikt på institusjonsopphold. Konklusjoner fra norske undersøkelser (Benedictow, 1996) påpeker blant annet at blanding av ungdommer med forskjellig alvorlighetsgrad av problematikk skaper uheldig smitteeffekt og mistrivsel.

Vi vet også at straffende regimer fungerer dårlig, og at institusjoner med for stort fokus på kontroll og straffende konsekvenser av regelbrudd fungerer dårligere enn institusjoner som balanserer grad av personalkontroll med involvering av ungdommene. Dette er sammenfallende med forskning på hva som er adekvat foreldrepraksis.

Vi vet også at barn og unge utvikler seg i samspill med omgivelsene, og at institusjoner alene svært sjelden vil være løsningen. Noen undersøkelser viser positiv utvikling hos ungdommer i institusjoner, men et problem synes å være at positiv utvikling som er oppnådd i institusjoner avtar etter avsluttet opphold, dersom ungdommen ikke følges opp med god støtte og bistand etterpå.

Selv om gode institusjoner kan bidra til positiv utvikling for barn og unge, er det alltid nødvendig å ha fokus på relasjoner til familie, skole og fritidsaktiviteter, og gi adekvat oppfølging etter avsluttet opphold. Ungdommer som flytter ut fra institusjoner er sårbare og har behov for videre støtte.

Institusjonsarbeid er komplekst og involverer mange ulike tema uavhengig av målgruppe. Arbeidet er krevende, og stiller store krav til personalet som ofte står overfor vanskelige og utfordrende situasjoner. Relasjoner både mellom ansatte og mellom ansatte og ungdommer er sentrale områder i institusjonsarbeid.

Kompetanse

Men institusjonsarbeid handler også om systematikk, planlegging, kontinuerlig evaluering, metoder, organisering, ledelse, ivaretakelse av rettigheter, kontroll, personale som forventes å samarbeide og være samkjørte selv om de sjelden møtes fordi de arbeider i ulike turnusordninger, osv.

For å oppnå god kvalitet i barneverninstitusjoner må personalet ha erfaring og kompetanse både innen relevant metodikk, og kunnskap om hvordan de på en hensiktsmessig måte kan forholde seg til ungdommer i ulike situasjoner.

Grensesetting versus medbestemmelse er et tema som ofte fremmes i media. Enkelte ganger hevdes det at institusjoner disponerer over for få muligheter for kontroll over ungdommenes atferd, mens det andre ganger fremkommer metoder for grensesetting som er å regne som overgrep overfor dem det gjelder. Personalet må ha kunnskap om hvilke metoder som fungerer i forhold til formålet med oppholdet og ungdommenes problematikk.

Tilrettelegging

Barn og unge i institusjoner er sårbare og har ofte ulike behov. Noen kan ha rus- eller atferdsproblemer, andre kan ha dårlig selvbilde, angst eller andre psykiske problemer. Andre igjen kan hovedsakelig ha behov for en trygg og god omsorgsbase som støtter og legger til rette for normalutvikling.

Selv om noen forhold ved bruk av institusjoner kan være generelle og grunnleggende, vil ulike ungdommer med ulike behov trenge forskjellig tilrettelegging i institusjon.

Det er derfor behov for varierte institusjonstiltak med tydelig definerte formål, og hvor innhold og metodikk er tilrettelagt ut fra kunnskap om hva som fungerer for hvem. Det er videre behov for gode kartleggingsrutiner som sikrer at ungdom får et tiltak som er tilpasset deres behov.

Tilsyns- og godkjenningsordninger er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å sikre god kvalitet i barneverninstitusjoner. Gode institusjonstiltak må kunne beskrive innhold i eget tiltak, både teoretisk og i praksis. Sentrale konklusjoner fra forskning viser at det også må etableres kvalitetssikringssystemer som kontrollerer at faglig praksis samsvarer med teoretiske beskrivelser - at institusjonene faktisk fungerer slik som de beskrives.

Slike kvalitetssikringssystemer finnes i dag hovedsakelig i nye evidensbaserte tiltak som MST og andre, og i liten grad i institusjoner. Kvalitetssikringssystemer vil bidra til økt kvalitet i institusjonene, og vil også avdekke avvik.

Andre tiltak enn institusjon

Forskning dokumenterer at for de aller fleste barn og unge er hjemmebaserte tiltak eller fosterhjem å foretrekke. Samtidig er det veldokumentert at slike tiltak ikke er egnet eller tilstrekkelig for alle barn og unge.

For noen er institusjonsopphold for kortere eller lengre tid ikke bare nødvendig, men et godt tiltak for å styrke mulighetene for god samfunnstilpasning senere.

Svake resultater har ført til at mange land har hatt en ønsket utvikling hvor flere barn og unge tilbys andre tiltak enn institusjon. Dette viser en dansk rapport som sammenligner tendenser i ulike land (Bengtsson og Jacobson, 2009).

Rapporten påpeker imidlertid at selv om de nordiske land søker etter alternativer, fremstår institusjoner stadig som et viktig og sentralt tiltak. Dette betinger imidlertid at tiltakene er godt tilpasset ungdommers behov, at fokus på positiv utvikling i forhold til skole, familie og fritidsaktiviteter er en integrert del av oppholdet, og sist men ikke minst; at adekvat oppfølging etter avsluttet opphold er på plass.

Ingen nordiske land har som mål å fjerne institusjonene. Institusjoner som er tilrettelagt for spesifikke målgrupper og som i praksis tilrettelegger for positiv utvikling er, og kommer i framtiden til å være, både et nødvendig og godt tilbud til barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet.

- - - -

Tore Andreassen er psykolog og leder i Bufetats arbeidsgruppe for kvalitetsutvikling i barneverninstitusjoner.