Regioners og byers konkurransedyktighet og kobling til innovasjon, verdiskaping og økonomisk vekst er blitt mer fremtredende i regionalforskningen.

Teoretikere som Richard Florida hevder at er en by attraktiv for kreative mennesker med høy utdannelse, vil den oppleve økonomisk vekst og samfunnsmessig positiv utvikling. Det er altså et mål å være attraktiv for de kloke hodene.

I en stadig mer globalisert verden er en regions konkurransestyrke helt avhengig av mennesker som er nyskapende og innehar unik kompetanse. Det er disse hodene bedrifter, by, bygd og regioner jakter på, og spørsmålet blir da hva som skal til for å være attraktiv.

Mellomstore byer for små og for store

Det er storbyene som er vinnerne; det er her ungdom finner interessante utdanningstilbud, de spennende jobbene og en urban livsstil.

I et forsøk på å dempe sentraliseringen settes det inn forskjellige tiltak i bygdenorge for å dempe denne utviklingen. I dette arbeidet faller de mellomstore byene på mange måter mellom alle stoler.

Byer på Ålesunds størrelse er for små til å dra fordel av tiltak rettet mot storbyproblematikk, og for store til å få spesielt fokus som utkantkommune, der plassering av offentlige arbeidsplasser kunne vært et tiltak.

En glemmer at limet i distriktsnorge nettopp er disse regionale sentraene som gjør at det er interessant å bo langt fra de større byene. Uten sterke regionale sentra med attraktive arbeidsplasser og urbane kvaliteter vil det heller ikke være interessant å bo i omlandet.

Dette vises i attraktivitetsbarometeret og Nærings-NM, der det fremkommer at alle de mest vellykkede regionene har en større by som kjerne, eller ligger inntil en av de største byene.

Lavt utdanningsnivå

At Ålesund som en av få kommuner i fylket har netto tilflytting, gjør at beslutningstakere og befolkningen generelt har et avslappet forhold til byens attraktivitet. Følger vi Floridas tanker om at kompetanse er viktig, er det derimot grunn til bekymring at bare 12,9 prosent av de som tar høyere utdannelse velger å flytte hjem.

Byen er ikke attraktiv for de med høyere utdannelse, noe som reflekteres i befolkningens utdanningsnivå. Som den desidert største byen mellom Bergen og Trondheim burde mer enn 26,6 prosent av befolkningen (landssnittet er 25,9 prosent) ha høyere utdannelse.

Til sammenligning er utdanningsnivået i de to andre stedene i fylket med høyskole 30,1 prosent (Molde) og 31,0 prosent (Volda). Få offentlige arbeidsplasser, et smalt utdanningstilbud og et tradisjonelt næringsliv kan være noe av forklaringen på dette.

Kvinner søker seg vekk

Selv om næringslivet i regionen går godt, merker det tradisjonelle og eksportrettede næringslivet at det er vanskelig å rekruttere arbeidskraft med spisskompetanse innen produksjonsledelse og tekniske fag.

Det er denne kompetansen næringslivet etterspør, men en omdømmerapport utført av Burson Marsteller peker på at næringslivet i tillegg bør tenke på å rekruttere kompetanse som kan styrke konkurranseevnen innenfor kundeorientering, service, relasjonsbygging, kulturforståelse og markedsføring.

Så er det da også noen bedriftsledere som ser at vi i en stadig mer globalisert verden trenger et større mangfold i organisasjonene i form av differensiert utdannelse, kjønn, etnisitet og erfaring. Dessverre er det slik at mange ledere fremdeles henger igjen i en maskulin og tradisjonell forestilling der det å kunne vise til resultater gjennom avansement i organisasjonen er avgjørende.

Formell kompetanse er for disse mer en trussel enn en mulighet. Mange kvinner i disse bedriftene føler at de mangler legitimitet, og søker seg over til det offentlige der de ser at formell kompetanse i større grad blir verdsatt.

Mister verdifull kompetanse

At det er få offentlige arbeidsplasser i Ålesund er et problem også for næringslivet, da her må være et bredt tilbud av jobber når toinntektsfamilier vurderer å flytte hjem. At mange ansettelser i tillegg skjer i et ”grått marked” gjennom kjennskap og vennskap, gjør at det ikke er lett for de med høyere utdannelse å finne arbeid i Ålesund.

Når det er et snevert tilbud av interessante jobber for de med høyere utdannelse og mange jobber ikke blir utlyst, går byen glipp av verdifull kompetanse.

Som en del av en mastergrad i samfunnsplanlegging og ledelse skrev jeg en masteroppgave med tittelen ”Ålesund – liv laga?” hvor jeg retter fokus på byens forutsetninger for vekst og utvikling, men også for enkeltmenneskers trivsel og livskvalitet.

Det er få som flytter hjem med høyere utdannelse, og jeg har villet forstå hvorfor noen tross alt kommer hjem, og hvordan de vurderer kvaliteter ved byen.

Tilhørighet og identitet

Hva har jeg funnet? Motivene for tilbakeflytting er for de aller fleste relatert til tilhørighet og identitet, der gode oppvekstminner spiller en stor rolle.

Følelsen av å høre til har en bismak, da det er mye med ålesunderes holdninger til andre mennesker de ikke ønsker å identifisere seg med.

Tilbakeflytterne mener byen på alle måter må åpne seg for et større mangfold av mennesker og bli mer tolerant og urban. Holdninger kan stenge for byens utvikling.

Når politikerne i Ålesund sier de ønsker et tett samarbeid mellom by og bygd med Ålesund som motor, er ikke dette mulig dersom ålesundere generelt har en arrogant holdning til mennesker som kommer fra distriktet. By og bygd er avhengig av hverandre, da det er i byens omland den største verdiskapingen skjer.

Kompakt og naturnær

Det kan kanskje virke forbausende at tilbakeflytterne ikke ønsker å pendle når en spennende jobb var helt avgjørende for å ta steget og flytte hjem.

Dette kan forklares ved at de har valgt vekk fordelene ved å bo i en større by, og ønsker å få fordelene ved å bo i en liten by. Mange er vant til lange arbeidsreiser i storbyen, og ønsker nå en annen livskvalitet der arbeidssted i gang- eller sykkelavstand inngår.

Det kompakte bysentrum og nærhet til unike naturkvaliteter er den store fordelen med å bo i Ålesund. Dessuten må det være lett å komme seg herfra gjennom gode flyforbindelser til inn- og utland.

På denne måten kan de oppsøke det urbane livet med kulturtilbud og opplevelser de ikke finner i Ålesund. Selv om de er nasjonalt og internasjonalt orientert, mener de byen har et dårligere rykte enn den fortjener.

Det er en god del bra som skjer blant annet på kulturfronten, men folk må vite å benytte seg av tilbudene. Byen mangler folk og liv, den er vakker, men mangler innhold. Derfor må det utvikles nye arenaer for sosiale fellesskap. Spesielt savner de kinosenter og konsertscene i bysentrum, og i tillegg mener de byen mangler noe vesentlig - grønne parker og uterom.

Som en av informantene sier: “…..jeg føler det er en del sånne viktige ting med Ålesund som de av en eller annen grunn ikke tar tak i. Som jeg tror ut fra størrelse har større grunnlag, men hvis du aldri tar noen slike grep, er det noen som synes det blir litt sånn stusselig.”

Det er kanskje derfor ikke så rart at tilbakeflytterne i første omgang fremhever de unike naturkvalitetene i regionen når de skal forklare hva som trakk dem hjem.

Må utvikle seg

I grove trekk kan jeg si at jo, Ålesund er “liv laga”, men det er helt nødvendig at byen utvikler seg på noen områder.

I ansettelser må ledere se verdien av formell kompetanse og også annen kompetanse enn den de tradisjonelt har vært på jakt etter for å kunne hevde seg i en globalisert verden.

Vi søker steder som forteller omverdenene hvem vi er, og hvilke verdier vi står for.

Er det slik at Ålesund ønsker å tiltrekke seg kreative mennesker med høy utdannelse som kan bidra til vekst og utvikling, må byen tilby kvaliteter disse ønsker å identifisere seg med.