Annonse
Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Norsk forsker designet satellittantenne. Nå skal den testes i rommet for første gang
Flere kommersielle selskaper følger spent med på resultatet av testene.
I 2027 skjer det. Da skytes satellitten CENSSSAT-1 opp. Satellitten er bygget av forskere og studenter ved Universitetet i Oslo (UiO) og skal huse syv ulike instrumenter. Blant dem er den spesielle antennen.
– Det er en frekvensuavhengig antenne designet for ultrahøye frekvenser (UHF), forklarer Lewis Raymond Williams, som har designet antennen.
Han jobber ved Kongsberg Gruppen, men designet antennen som en del av doktorgraden sin ved Institutt for teknologisystemer på UiO og ved Forsvarets forskingsinstitutt (FFI).
Han forklarer at en frekvensuavhengig antenne er en type antenne som kan ta imot et spesielt bredt spekter av bølgelengder. Det gjør at den er lett å tilpasse til ulike formål.
Det er måten den er laget på, som gjør det mulig.
Spiralformen følger en bestemt funksjon
– Dette er en såkalt logaritmisk periodisk struktur, sier han.
Det vil si at den er formet som en spiral hvor avstanden endres av en logaritmisk funksjon. Omkretsen på hver runde i spiralen passer til frekvensen på radiobølgen.
Dersom man skal sende informasjon på noen bestemte frekvenser, kan man velge ut den delen av spiralen som passer til akkurat de frekvensene. Det gjør antennetypen så anvendelig.
Det er ikke første gang noen har tegnet en slik type satellittantenne.
– Denne typen antenner ble først tegnet på 1960-tallet. Da fulgte også tykkelsen på antennen en logaritmisk funksjon. Dette var en ulempe, for det gjorde at antennen var vanskelig å pakke sammen, forklarer Williams.
Antenne på omtrent én meter kan pakkes til fire centimeter
Williams har designet antennen med en konstant diameter på spiralene. I kombinasjon med at struktur er laget av en karbonfiber-kompositt gjør det at antennen kan pakkes ned til fire centimeter tykkelse under oppskytningen.
Når satellitten har kommet opp i banen den skal ha, vil trådene som holder antennen på plass, brennes av med en svak spenning.
– Da vil antennen strekke seg ut og bli i underkant av én meter lang, sier Williams.
Selve antennen veier bare 200 gram. Alt som trengs for at den skal virke, ligger inne i selve karbonstrukturen.
Testes for militære formål i første omgang
– Denne er veldig anvendelig og kan brukes til hva som helst. Vi skal se om den kan brukes til militære kommunikasjonsformål, forteller Williams.
Annonse
Antennen er ferdig bygget og skal monteres på satellitten CENSSSAT-1. I løpet av vinteren 2027 skal den skytes opp. Først da vil det bli mulig å teste om antennen også virker i rommet. Planen er å gjøre flere tester for å se hvordan den fungerer.
Williams har sammen med UiO og FFI sendt inn en patentsøknad. Målet er å bekrefte at konseptet fungerer i rommet også.
– Hvis det virker i rommet, håper vi at det gir mer interesse i patentlisenser, forteller Williams. Vi har vært i kontakt med flere selskaper som viser interesse i designet fordi den kan oppnå stor båndbredde og er mekanisk enkel.
Han håper og tror at denne antennetypen kan være aktuell for mange satellittselskaper.
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
-
Leseferdigheter: – Vi er nå i en alvorlig situasjon som samfunn, sier forsker
-
Unge lærarar ser føre seg ei kortare karriere
-
En koffert fra Nordpolens iskant dukket uventet opp på Island
-
Språkvansker i ung alder kan sette spor langt inn i voksenlivet
-
Disse jentene deltar mest i sosial lek i barnehagen
-
Samarbeider KI-agenter logisk, kan de finne på å bestille en leiemorder
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
