Profesjoner er betegnelsen på en organisering av yrkesgrupper som stiller spesielle krav til kompetanse. Forholdet mellom profesjonsutøver og bruker er viktig.

Men vi vet lite om hvordan samhandlingen mellom disse innvirker på de velferdsytelser som gis enten det er i barnevernet, på sosialkontoret, i helsevesenet eller i skolen.

Vi vet lite om hvordan profesjonsutøveren fanger opp brukernes erfaringer og lar disse få innflytelse på egne vurderinger og valg. Det er også uklart hvordan brukeren nyttiggjør seg tilbudet og omsetter det i sitt endringsarbeid.

Derfor trenger vi mer kunnskap om de innholdsmessige sidene i denne samhandlingen. Vi trenger også en mer aktiv utprøving av metoder som kan stimulere samhandlingen og høyne kvaliteten på de ytelser som gis.

Uten større oppmersomhet på hvordan samfunnets samlede kunnskap anvendes i praksis, risikerer vi å ende opp i paradokset om at vi aldri hatt så mye kunnskap, men så lite vett til å bruke den.

Sann hjelpekunst

Evnen til å lytte, til innlevelse og respekt har vært sett på som gode og virkningsfulle dyder i forholdet mellom mennesker. Søren Kierkegaard kalte det sann hjelpekunst og pekte på viktigheten av å forstå den hjelpsøkendes situasjon før riktig hjelp kunne gis.

Noen vil hevde at brukerens posisjon står sterkt i den norske velferdstradisjonen. Andre vil mene at høyt utdannede profesjonsutøvere bidrar til at det skapes distanse til de som skal hjelpes.

Skarpe skiller mellom hvem det er som gir og hvem det er som mottar ytelser vil kunne innebære at brukerne settes på sidelinjen. De blir redusert til passive mottakere. Og så lenge makt og myndighet er ujevnt fordelt, står individets muligheter for medvirkning og selvbestemmelse utsatt til.

På den annen side vil en sidestilling av profesjonsutøver og bruker kunne medføre uklarhet i hvem som har ansvaret for de tiltak som gis og de resultater som oppnås.

En god sjonglør

Profesjonsutøvelse handler i det store og hele om å finne fram til riktige tiltak på en velbegrunnet og systematisk måte. Rettesnoren er tidlig hjelp på et lavest mulig nivå. Men hva innebærer det å gjøre profesjonsutøvelsen kunnskapsbasert?

I barnevernet stilles stilles det krav om at profesjonsutøvelsen skal baseres på ”best mulig tilgjengelig vitenskapelig grunnlag sammen med profesjonsutøverens erfaringer, kritiske og etiske vurderinger, brukernes referanser og med kontekstuelle hensyn”. Det innebærer at vitenskapelig kunnskap fortsatt er viktig, men på ingen måte nok.

Profesjonsutøveren er avhengig av tillit og kontakt med brukerne og at han evner å ta ibruk brukernes ressurser. Profesjonsutøveren forventes å ha orden på sitt eget og andres tankegods og vise fleksibilitet ved å kombinere behov og perspektiver, verdimessige så vel som faglige.

Derfra skal han iverksette meningsfulle, effektive og etisk forsvarlige tiltak. En god profesjonsutøver skiller seg fra den utrente sjongløren som tilfeldig kaster noe opp og som ikke vet hva som kommer ned.

Sortering av kaos

Profesjonsutøveren skal med andre ord håndtere en kompleksitet som kan ta pusten fra en. Faren er at de som skal hjelpe selv blir hjelpetrengende. Fagmiljøene demmer opp med veiledning og videreutdanning for å sortere i kaoset.

Men det er uklart hvilken innvirkning det får for utøvelsen på både kort og lang sikt. Samtidig vet vi at hjelpen ofte kommer for seint og at tiltakene er lite funderte og resultatene dermed usikre.

Vi trenger derfor å vite mer om hva det er som gjør at noen ytelser velges framfor andre. Videre trenger vi systematiske forsøk for å finne nye måter å fremme dialogen mellom profesjonsutøver og bruker på. Bare på den måten kan vi få visshet om hvilken retning vi beveger oss i.

Kommunikasjon og samhandling

Stadig flere tiltak og metoder er kunnskapsbaserte. Neste steg vil være å beskrive hvordan profesjonsutøvere og brukere kommuniserer og samhandler. Dernest trengs en utprøving av konkrete metoder for å se hvordan kvaliteten på samhandlingen kan styrkes.

Tiden er moden for en bred og nytenkende forskningsinnsats med deltakelse fra ulike yrkes- og brukergrupper.

En systematisk og koordinert innsats vil kunne gi kunnskapsbærende bidrag og sikre at brukerne får et så godt og velfundert tilbud som overhodet mulig.