Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.
En ny nasjonal studie viser blant annet at barnevernet ikke snakker med 27 prosent av barna over 6 år i undersøkelsesprosessen. Det er lovstridig, og de går glipp av avgjørende informasjon, mener forskerne.(Illustrasjonsfoto: Sharomka / Shutterstock / NTB scanpix)
Barnevernet snakker for lite med barna
Et nasjonalt forskningsprosjekt på barnevernets undersøkelsesarbeid viser mange utfordringer: mangel på samtaler med barn, lite planmessighet og mangel på dokumentasjon er noen av dem.
Den femte og siste delrapporten fra et forskningsprosjekt om barnevernets undersøkelsesarbeid ble nettopp publisert. Den handler om barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid etter at det er meldt inn en bekymring for barnet.
Et av funnene der var at barnevernet ikke snakker med 40 prosent av barna i undersøkelsen. Hvis vi bare ser på barna over 6 år, var det 27 prosent av disse som ikke ble snakket med.
Barnevernet mottar hvert år over femti tusen meldinger med bekymringer for et barn. De har da en uke på seg til å vurdere meldingen og avgjøre om den skal undersøkes nærmere.
Barnet er en viktig informant
Prosjektleder for studien er Svein Arild Vis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord) ved UiT. Han sier at tallene fra denne rapporten må nyanseres noe, da de varierer etter hvilket type problem barnevernet undersøker.
Ved mistanker om vold ble for eksempel 86 prosent av barna over 6 år snakket med. Ved problemer med foreldres psykiske helse eller rus derimot snakket barnevernet bare med 63–65 prosent av barna og utelot altså de øvrige over 6 år fra å bli hørt.
– Noen ganger fins det begrunnelser for hvorfor de ikke har samtalt med barna, og noen ganger er det ikke oppgitt grunn. Det er galt, da det er et lovkrav at man skal snakke med barna, sier Vis og legger til:
– Man må anta at barnet er en viktig informant. I tilfeller det ikke gjøres, er det en alvorlig feil og trussel for saken at man ikke innhenter informasjon fra denne viktige og unike kilden, sier prosjektlederen.
De aller fleste saker som blir meldt inn som en bekymring, hele 83 prosent, går videre til undersøkelse. I undersøkelsesarbeidet skal barnevernet i løpet av 90 dager innhente nødvendig informasjon for å vurdere om det bør settes i verk barnevernstiltak. Dette er en prosess der barn og familier har rett til å medvirke og få si sin mening.
De tidligere delrapportene i studien har blant annet dreid seg om hvordan barnevernet behandler bekymringsmeldinger og hvordan de arbeider i undersøkelsesfasen med innhenting og vektlegging av informasjon.
Forsker Svein Arild Vis ved UiT oppsummerer barnevernets utfordringer i fire hovedpunkter.(Foto: UiT)
Hva er de overordna hovedfunnene i denne evalueringa av barnevernets undersøkelsesarbeid?
Svein Arild Vis oppsummerer barnevernets utfordringer i fire hovedpunkter:
1. Mangler nasjonalt rammeverk
Han mener for det første at studien viser at det er store forskjeller fra kommune til kommune i hvordan barnevernet arbeider. I Norge har vi ikke hatt nasjonale rammeverk for hvordan barnevernet skal arbeide.
– Et nasjonalt rammeverk for hvordan barnevernet skal jobbe, er noe som har vært etterspurt i mange år, og som skiller det norske barnevernet fra andre nordiske land, sier Vis.
2. Lite planmessig arbeid
En annen trussel mot kvaliteten i barnevernet er for lite planmessighet i arbeidet.
– Etter at de har mottatt en bekymringsmelding, er det for sjelden at barnevernet definerer hvilke spørsmål undersøkelsen skal besvare og lager en plan for hva slags info de trenger å innhente.
Annonse
– Slik blir det uklart hva som skal undersøkes, og det skaper usikkerhet både hos ansatte i barnevernet og familien som undersøkes, forteller Vis.
3. Mangel på dokumentasjon
Et tredje funn er at det ofte er mangel på dokumentasjon av undersøkelsesarbeidet som gjøres.
– Det mangler ofte rapporter, og de som skrives, kan være mangelfulle og svarer ikke klart på om det var grunnlag til bekymring, forteller forskningslederen.
– Særlig ved alvorlige bekymringer om vold og overgrep må det forventes at bekymringene som var innmeldt omtales i barnevernets rapporter.
4. Må skape tillit og samarbeid bedre med foreldre
Til slutt, mener Vis at funnene viser hvor viktig et godt samarbeid mellom barnevernet og barn og foreldre er.
– Det at barnevernet har en noe dårlig image, gjør folk engstelige i utgangspunktet. Hvis barnevernet i tillegg opptrer uforutsigbart, kan det gjøre samhandling med dem mer skremmende og gjøre at foreldre ikke er villige til å samarbeide, sier Vis.
Han mener det er et problem at i 25 prosent av de henlagte sakene er vilkårene for å gi hjelp til stede, men saken avsluttes likevel fordi familien ikke ønsker kontakt med barnevernet.
– Når det er en svært høy terskel for tvangstiltak, må barnevernet jobbe for å finne måter å skape godt samarbeid med foreldre på, som igjen vil øke sjansen for å hjelpe barn, sier Vis.
Etter endt undersøkelse får omtrent 37 prosent av familiene et frivillig hjelpetiltak mens cirka 3 prosent av sakene går videre til retten for vurdering av tvangstiltak.
Prosjektet er et oppdrag fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir) og ledes av UiT Norges arktiske universitet i samarbeid med forskere fra NTNU, Universitetet i Bergen og Norce.
