Alkymistene hadde en drøm om å lage gull av bly, og et livseleksir som kunne kurere alle sykdommer.

Moderne farmakologi har på sett og vis slått sammen disse to drømmene og realisert dem: De lager livseleksir i form av medisiner, og gull i form av god fortjeneste.

De siste dagene har jeg stupt ned i et forfriskende syrebad av påstander om korrupsjon og konspirasjon.

Lov å tjene penger

Betrodde WHO-forskere skal ha mottatt honorarer fra legemiddelfirmaer, og visstnok gitt råd om pandemiberedskap som ga mer gull enn folkehelse. Konspirasjonsfantasier, kontrer WHOs støttespillere.

At farmasøytisk industri vil tjene penger, er forståelig. Det er ikke noe galt i god fortjeneste. Næringsvett har dessuten vært drivkraften i forskning helt siden egyptiske stjernetydere holdt styr på såing og høsting ved å navigere etter fyrtårnene på det himmelske tidshav.

Det kan virke litt hult å late som om man blir moralsk forarget over at storindustrien tar laboratoriefrakken på, og går for gull i farmasi og andre innbringende forskningsgrener.

Makt korrumperer

Men WHO er satt til å forvalte folkehelsen. Hvis WHO lar hensynet til legemiddelindustrien gå foran hensynet til folkehelsen, er dette bare enda et trist eksempel på den tilsynelatende almengyldige regelen: Makt korrumperer.

Professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk har brukt dokumentasjonen fra British Medical Journal og Paul Flynn i Europarådet til å anklage WHO for en slik faglig korrupsjon, betalt av legemiddelindustrien.

Dokumentasjonen er ingen dramatisk avsløring. Ingen bombe har gått av i WHOs organisatoriske irrganger. Snarere er det snakk om korrosjon ved korrupsjon.

Korrosjonen har fått virke over mange år, og da kan likevel bærende strukturer briste. For eksempel troverdigheten i krisesituasjoner.

Riktig strategi, feil begrunnelse

Det kan riktignok hende at pandemistrategien til WHO var riktig. Kanskje er det bedre å ta høyde for det verst tenkelige scenario og kjøpe inn store mengder vaksine, heller enn å risikere en farlig pandemi og stå forsvarsløse.

Det kan være at riktig strategi er valgt til tross for en korrumpert saksbehandling. Riktig tiltak, feil begrunnelse.

Solbakk antyder videre at siden helsedirektøren er styreleder for WHOs regionkontor i København, kan han derfor ha problemer med å holde nødvendig distanse. Dette kan ifølge Solbakk forklare at den norske pandemistrategien var en blåkopi av WHOs anbefalinger.

Velpolert svar

Tilsvaret fra helsedirektøren er så velpolert og uangripelig at det åpner for to muligheter: Enten har norske helsemyndigheter håndtert pandemien forbilledlig, eller så har norske helsemyndigheter noe å skjule.

En slik strategi er et sjansespill. Hvis WHO renvaskes og norske helsemyndigheter kan dokumentere kloke valg, vil de glitre i medielyset og folkets omdømme som aldri før.

Hvis det derimot er noe i anklagene mot WHO, og norske helsemyndigheter ukritisk har fulgt deres råd, så kan uangripelighet bli det dårligste forsvar.

Da kan det bli nødvendig med andre former for forsvar. I form av for-svar. Altså å svare for seg. Gi svar som virkelig sier noe.

Snakker omsider

Det gjør Preben Aavitsland fra Folkehelseinstituttet. Han har lagt inn kommentar til alle de tre artiklene om pandemiberedskapen på forskning.no, med kritikk av artiklene. WHO har ikke fått komme til orde, mener han.

Det er interessant, fordi Folkehelseinstituttet i første omgang ikke ville komme med tilsvar til forskning.no i det hele tatt i denne saken. De henviste videre til Helsedirektoratet.

Og hvorfor er en norsk helsetopp så opptatt av at WHOs synspunkter skal bli hørt?

Arven etter Gro

Uansett kan både WHO og Helsedirektoratet velge en ny og bedre strategi overfor publikum: ærlighet og åpenhet.

Hvis WHO har vært korrumpert, gir det mye større tillit hos publikum å innrømme feilene enn å forsøke å skjule dem. Og WHO har en stolt tradisjon å leve opp til, slik British Medical Journals sjefsredaktør Fiona Godlee peker på i sin lederartikkel.

I følge henne stod WHOs tidligere generalsekretær Gro Harlem Brundtland opp mot tobakkindustrien. I 1999 publiserte hun en rapport der det ble kjent at tobakkindustrien hadde forsøkt å påvirke WHO i forbindelse med arbeidet for å begrense røyking.

Rapporten anbefalte at alle med oppdrag for WHO skulle oppgi eventuelle interessekonflikter, og at hemmelighold av slikt skulle straffes.

Kanskje bør norske helsemyndigheter løfte fram arven etter Gro når de nå igjen skal bygge tilliten før neste større pandemi. Den kan bli slemmere. Og da trenger vi helsemyndigheter som er tilliten verdig.