Praksisen for hva som skal til for å få opprykk til professor varierer fra fag til fag, og de overordnede reglene er uklare. Men i matematikk, naturvitenskap og teknologi har de nå nye, felles kriterier.

Ordningen med at man kan søke om opprykk til professor har vart siden 1993. Før 2010 lå ansvaret hos de forskjellige fakultetsmøtene og Universitets- og høgskolerådet. For to år siden endret Kunnskapsdepartementet reglene slik at forskningsinstitusjonene selv fikk ansvaret.

NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø og Universitetet i Oslo samarbeider om å tilby ordning med ekstern vurdering. Ordningen gjelder alle institusjoner innenfor matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag.

Og i år utarbeidet Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag (NfmR) nye felles permanente kriterier innenfor opprykk til professorstatus.

– Vi ville at alle skal vurderes ut ifra samme nivå uansett fagfelt. Det skulle gjøre det lettere å forholde seg til reglene for hvordan man blir professor, sier Bjørn Åge Tømmerås, sekretær for NfmR og fakultetsdirektør ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB.

Ut over Kunnskapsdepartementets knappe anbefalinger eksisterer det ingen absolutte kriterier for professoropprykk. Det varierer fra fag til fag. De forskjellige institusjonene har også forskjellige tolkninger av departementets forskrifter. Tømmerås mener Kunnskapsdepartementets kriterier er uklare.

Ut over MNT-fagene, er det ingen fagmiljøer som organiserer professoropprykk på nasjonalt nivå. Dermed kan det være store forskjeller mellom praksisen innenfor fagfelt som humaniora, samfunnsfag, realfag og jus, og mellom universiteter og høgskoler. Retningslinjene til Fakultetsmøtet for medisin krever for eksempel at man har publisert tilsvarende tre doktorgrader, mens humanistiske fag krever tilsvarende to.