“Der jeg tenker er det alltid mørkt”, skriver Stig Sæterbakken i en av sine romaner. Forfatteren bruker hodets rent fysiske indre mørke til å skape en følelse av ubehag hos leseren. På samme måte har kroppens indre organer alltid vært noe vi helst vil slippe å forholde oss til. Vi assosierer kroppens indre ikke bare med sykdom og død, men også med natur og biologi, og opplever det som en trussel mot vår iboende følelse av å være naturen overlegen; være verdens midtpunkt, tilhørende en virkelighet ikke bare av kjøtt og blod, men også av ånd.
Dette antroposentriske verdensbildet, altså med mennesket plassert i midten av verden, er både en ren fysiologisk overlevning fra vår evolusjonære fortid (en rekke forskere og filosofer med f.eks. Pascal Boyer og Daniel Dennett i spissen har forklart hvordan overtro og behov for religioner nærmest er et menneskelig instinkt, en tilpasning som øker overlevelsesraten) og en pre-darwinistisk forestilling om mennesket, slik religionene foreskrev den.
Den ytre verden har vi kommet langt i å forstå og forme, og den vitenskapelige revolusjonen som ble innledet av Kopernikus og Vesalius gjennomsyrer nå hele vår høyteknologiske hverdag. Også kroppen har mistet mye av sin mystikk og sine tabuer. Det begynner å bli noen århundrer siden den katolske kirken forbød disseksjoner i frykt for å miste sin definisjonsmakt over menneskekroppen.
Våre fysiske omgivelser er endret, vårt verdensbilde utvidet, men våre instinkter bærer vi med oss. Og nettopp troen på at vi er mer enn det biologiske, at det finnes et spøkelse i maskinen, en sjel i hver hjerne, noe usynlig, evig, opphøyd, ubegripelig, er sannsynligvis den siste barrieren vitenskapen vil stange hodet mot, og det spørs om ikke det smarteste vil være å la overtroen, folketroen og religionene være i fred.
Nettopp fordi det handler om menneskelig natur, eller human universals, som antropologen Donald Brown har vist. Vitenskap er kontraintuitivt og vrangt, mens overtro enkelt og greit er noe vi er tilpasset til. Psykologen Jesse Bering har gjort forsøk som viser hvordan barn tenker teleologisk om verden, dvs. de fyller den med mening, hensikt og retning. Øyne har vi for å se med, en sky er til for å produsere regn. Og så videre. Bering viser hvordan barna er tilbøyelige til å forklare verden gjennom overnaturlige modeller. Han har også påvist at den kulturelle påvirkningen er svakere enn den medfødte evnen til å tenke teleologisk.
Overtro som sosial kontroll er et annet tema Bering har forsket på. Hvis du har en snikende følelse av at dine avdøde slektninger kan se hva du gjør er det helt normalt, i følge Bering. Effekten av slike former for overtro, koblet til vår moral, er at vi innordner oss bedre i samfunnet, noe som medfører en positiv effekt i sosialisering og eventuell pardannelse, en trygghet som med andre ord skaper bedre forutsetninger for å overleve.
Og så var det ubehaget ved følelesen av tomhet, den abstrakte tankeøvelsen rundt temaet ikke-eksistens, noe filosofene har vært opptatt av gjennom århundrene. Dette kan leseren selv fordype seg i, artikkelen finnes i lenken under.
Noen har altså tent et lite lys. Det er ikke lenger mørkt der vi tenker. Men det vitenskapen forteller oss, er at overtro er en del av vår menneskelige arv. Det er noe vi har tatt med oss fra savannen inn i nåtidens postindustrielle samfunn, fordi det har hjulpet oss med å overleve.
Så trossamfunnene, de overtroiske prinsessene og bygdehealerne er ikke anakronismer, slik vi gjerne liker å lure oss selv til å tenke i det sekulære Vesten. Her møter det opplyste mennesket seg selv i døra; vi må trosse vår egen natur, slik den er forklart av vitenskapen, for å fri oss selv fra overtroen. Det framstår sikkert som et overkommelig problem for de fleste velutdannede middelklassemennesker, men å tolerere at folkepsykologien vil leve videre gjennom flere generasjoner, at snåsamenn skal følge snåsamenns gang, det kan sikkert være vanskelig for enkelte å akseptere.
Litteratur:
Jesse Bering: The Folk Psychology of Souls (Behavioral and Brain Sciences)
