21. august holdt regjeringen en minneseremoni etter angrepene på regjeringskvartalet og Utøya.

Etterlatte, overlevende, og det offisielle Norge opplevde kongen og statsministeren tale om å bekjempe ekstremisme, bevare demokratiet, og verdiene som binder oss sammen i et flerkulturelt samfunn. Kringkastningsorkesteret spilte musikk og kjente artister bidrog med sang og dikt. NRK overførte direkte og inkluderte dermed hele folket i et nasjonalt sorgritual.

Vi forbinder ofte ritualer med noe religiøst og gammeldags, men ritualer er også en viktig del av moderne samfunn. I følge antropologen og historikeren David Kertzer i boken Ritual, politics & power, kjennetegnes ritualer av at det individuelle og det kollektive bindes sammen til sosiale mønster av symbolske handlinger. De lar oss fortolke det som har hendt og gi det en mening.

Fortiden i nåtiden

Tilsvarende skjedde etter frigjøringen i 1945. Store autoritative monumenter over de falne ble sentrum for det offisielle Norges minnemarkeringer og identitetspolitikk. Målet var å samle folket i gjenreisingen av landet. Nye monumenter og minnemarkeringer har både kommunisert ”aldri mer 9. april” for å rettferdiggjøre økt satsing på forsvaret, og et budskap om at vi må fortsette og kjempe for frihet og demokrati for at krigens ofre ikke skal ha vært forgjeves.

Møtet med de fysiske minnene og fortellingene de inngår i, gjør det lettere å leve seg inn i det som har hendt. Man kunne lest om terrorangrepene i aviser, men blomster, musikk, lys, sanger og taler forbinder fortiden med nåtiden og fremtiden, og gjør det hele mer virkelig. Det blir som om fortiden er tilstede i nåtiden.

Som deltagere i den rituelle meningsskapingen, opplever vi ikke at noen påfører oss måter å oppfatte verden på; men heller selv å gi mening til det meningsløse sammen med andre. Dette gir et nærere og mer forpliktende forhold til det politiske budskapet.

Ritualets politiske kraft ligger også i dets følelsesmessige appell. Når sorg, frykt og sinne forbindes med fellesskap og nasjonal symbolikk, skapes en emosjonell atmosfære av nasjonal solidaritet. Det appelleres ikke primært til rasjonalitet og logisk tenkning, men heller til våre forståelsesrammer, verdier og identitetsfølelse.

Ritualer kan fremme krig

Men ritualer brukes like gjerne til å fremme konfrontasjon og krig, som til å fremme demokratiske verdier.

I 1991 ble det gjennomført en stor offentlig begavelse i den serbiske hovedstaden Beograd. Serbere som hadde blitt drept av den kroatiske høyreekstreme organisasjonen ”Ustasja” under andre verdenskrig, ble omgjort til martyrer som måtte hevnes. I begravelsen talte både patriarken for den serbiske ortodokse kirken, og nasjonalistiske politikere og intellektuelle.

Slike ritualer var med å legitimere krig mot kroatene på 1990- tallet. Men etter alle lidelsene og ødeleggelsene krigene på Balkan førte med seg, kjennetegnes nå mange ritualer av forsoning og at ”det aldri må skje igjen”. De årlige minnemarkeringene for ofrene etter Srebrenica-massakren i 1995 er illustrerende i så måte.

Fra den franske revolusjonens festivaler og nazistenes massemønstringer til demonstrasjonene i Egypt, kjennetegnes den rituelle offentligheten heller ikke bare av å bevare; men også av å styrte makten. I slutten av januar i år samlet titusener av mennesker seg på Tahrir-plassen i Kairo for å demonstrere mot Mubarak og hans regime. Flere av demonstrasjonene ble møtt med vold. Plassen er nå omdøpt til ”frigjøringsplassen”, og blitt et symbol på folkets offer og kamp for frihet.

Former nye generasjoner

I motsetning til mye annen politisk kommunikasjon gjentas ritualer jevnlig over lang tid. Slik knytter de nye generasjoner til nasjonens heroisme og offer, og fungerer som konstante påminnere om hvem vi er og hvor vi skal som nasjon. Ritualer sosialiserer slik nye generasjoner inn i samfunnet, bygger felles identiteter, samt kommuniserer verdier og rettferdiggjør politiske prosjekter. Dermed har ritualer en nøkkelrolle i den politiske maktforvaltningen.

Til tross for dette har ikke denne formen for politisk kommunikasjon tradisjonelt blitt tatt på alvor i den offentlige debatten. Politikk har primært vært forstått som en kamp om interesser og som noe rasjonelt med referanse til opplysningstidens idealer. Men de siste 30 årene har medier og akademiske institusjoner blitt mer opptatt av politisk symbolikk. Særlig etter terrorangrepene 11. september har det vært mye fokus på minners og ritualers funksjoner i politikken.

”Ground Zero” i USA er blitt en hellig grunn hvor jevnlige ritualer omformer død og sorg til patriotisme. Menneskers sorg utrykkes gjennom barnekor som synger nasjonalsangen, politiske og religiøse taler med referanser til tidligere nasjonale kriser og opplesing av navn på de døde. Samtidig har målet ikke bare vært å slå ring om demokratiske verdier, men også å legitimere kriger.

Arkitekten Daniel Libeskind som har ansvaret for den videre utformingen av ”Ground Zero” ønsker en mer kompleks fortelling som inkorporerer bakgrunnen for terrorangrepene og stimulerer folk til å stille spørsmål om hvorfor det er vold og krig. Det handler ikke bare om rendyrket symboldyrking, men at ritualene skal fungere som kunnskapskilde.

Felles minner - stor makt

Også i Norge er det foreslått et ”Ground Zero”. Andre har foreslått en ”22. juli minnepark” utenfor Oslo sentrum. Lokaliseringen er viktig. Ritualer på Utøya eller i regjeringskvartalet gir en helt annen nærhet til angrepene enn et annet sted vil gjøre.

Hvilken mening og politikk ritualene vil formidle, avhenger også av hvilke fysisk-symbolske utrykk minnene får, hvem som huskes og hvem som glemmes, hvilke kollektive handlinger det legges opp til, om de symbolske handlingene blir autoritative som etter 1945 eller demokratiske, og om de preges av enkel symbolikk eller også å være refleksjon over bakgrunnen for 22/7.

I sin tale til nasjonen i 1882 sa den franske filosofen Ernest Renan at ”når det gjelder nasjonale minner er sorger av større verdi enn triumfer fordi de påfører plikter og krever en felles innsats”.

På samme måte som serbernes ritualer inspirerte folk til krig på 1990- tallet, har ritualene etter 22/7 mobilisert til kamp for demokratiske verdier. Slik har de som forvalter ritualiseringen av en nasjons felles minner stor makt. Derfor er det viktig med et kritisk blikk på de rituelle aspektene av offentligheten i tiden som følger.