Gang på gang sprer sentrale talsmenn for skogbruket direkte usannheter om skogbruk i media og i andre sammenhenger. Det påstås igjen og igjen at skogbruk er klimavennlig enda man vet at intensivt skogbruk, ut fra sin funksjon, gir overskudd av CO2.

Det er bare de urørte nordlige barskogene som er klimapositive. De lagrer kontinuerlig karbonforbindelser (humus), mer enn hva som i samme tidsrom frigis i forråtnelse og naturlige skogbranner. Intensivt skogbruk derimot, har et netto tap av karbonforbindelser.

En liten del av den organiske produktstrømmen går i naturlig nordlig taiga til et varig lager som karbonforbindelser. Med skogbruk går denne lagringseffekten tapt når det meste av produktene tas ut av naturlige forløp og til stor del forbrennes.

Det er snart bare det årlige strøet som ikke fjernes. Tynningsvirke og slutthogstavfall tas stadig oftere ut til forbrenning, - og røtter står for tur. Dessuten får vi en forsinkelse på ett skogomløp før tilsvarende mengde organisk materiale er på plass.

Ved flatehogst utsettes arealene for lys og varme som langt inn i omløpstiden gir omfattende nedbrytning av lagret humus og organisk materiale på disse flatene. Markberedning, kjøreskader og grøfting forsterker CO2 - tapet fordi økt luft-, lys- og varmetilgang stimulerer nedbrytningen av lagrede karbonforbindelser.

Den samme effekten får vi når vann fjernes ved grøfting og annen punktering av markdekket. I tillegg produserer selve skogsdriften og etterfølgende foredling betydelige mengder CO2.

Det er stort sett bare tre ting som kan redusere CO2 - overskuddet fra intensivt skogbruk: Redusert tømmeruttak, forlenget omløpstid og lukkede hogster. Det første vil gi større kvanta organisk materiale tilbake til marka og dermed bedre karbonlagringen, den andre gir færre hogstflateeksponeringer med tilhørende nedbrytningsregime, og det siste vil gi redusert nedbrytning av organisk materiale etter slutthogst på grunn av mindre lys- og varmetilgang.

Skogbrukstalsmenn snakker om at skogreising på nye arealer og gjødsling skal bedre klimaregnskapet i skogbruket. Men kunstgjødsling forkorter omløpstiden og gir hyppigere flateeksponering med tilhørende humusnedbrytning og resulterer i løst virke som i forhold til volumet har bundet mindre CO2 enn ugjødslet virke. Dessuten genererer gjødselproduksjonen betydelige mengder CO2. Skogreisingen gir i beste fall en marginal CO2 - gevinst, men da på bekostning av naturmangfold når plantasjeskog etableres på heier, beiter, setervoller og lignende.

Jo mer intensivt skogbruket er, dess større blir CO2 - overskuddet. Det er logisk og beviselig og de langsiktige konsekvensene er soleklare: Utarming av naturmangfold og produksjonsevne i skoglandskapet. Vi står overfor et tap - tap - regime.