Mye sies om det, men lite gjøres med det. Klimaproblemet er av en slik natur at selv om vi alle er aldri så klar over at det finnes, og enige om at noe må gjøres, skjer det nærmest ingenting.

Slik vil det også fortsette - og forklaringen finnes i grunnleggende investeringsteori. Løsningen er mer forskning.

Høyt engasjement for en sak i kombinasjon med total handlingslammelse er sjelden kost. Hvorfor er det så mye engasjement og så lite handling i klimadebatten?

Engasjementet skyldes først og fremst at klimaet angår oss alle. Både hytteieren på Sørlandet og risbonden i Sørøst-Asia vil få hverdagen sin sterkt påvirket hvis det går riktig ille.

I tillegg forsterkes eksisterende politiske skillelinjer siden klimadebatten dreier seg om både økonomisk politikk, næringspolitikk og bistand, i tillegg til miljø.

Mangelen på handling skyldes i utgangspunktet to problemer:

Problem 1

Det første, og definitivt mest omtalte problemet, er at utfordringen er global. Det finnes ikke noen fungerende mekansisme for å få de som slipper ut klimagasser til å betale for skadene og/eller insentivere dem til å redusere utslippene.

Det vil si at mens karbonen brennes lokalt spres klimagassene og konsekvensene globalt uten at utslipperne kompenserer de som blir påvirket. Det brennes derfor mer karbon enn hva som er samfunnsøknomisk lønnsomt. Årsaken er at prisen for å slippe ut klimagasser ikke reflekterer den samfunnsfessige kostnaden.

Dette skjer fordi mesteparten av denne utslippskostnaden faller på stater som ikke har noen myndighet over utslipperen. Det samme gjelder verdien av reduserte utslipp lokalt eller nasjonalt – den deles også globalt. Derfor investeres det mindre i utslippsreduksjoner enn hva som er samfunnsøknomisk lønnsomt.

Dette problemet skal det jobbes med i København senere i år, der verdens toppledere skal bli enige om veien fremover og binde seg til kutt i utslippene. En kompliserende faktor er at noen land sannsynligvis vil rammes hardere enn andre. Mange har pekt på at det er utviklingsland som vil ende opp med store deler av regningen.

Dette får klimainvesteringene som post i statsbudsjettet til å likne internasjonal bistand, og kan derfor vise seg å bli svært politisk utfordrende. Av samme årsak kan det også bli mer fristende for vestlige politikere å gå for alternativer som å forbedre flomberedskapen enn å redusere utslippene.

Problem 2

Lykkes de i København, har de overkommet en tilsynelatende umulig utfordring. For bak problem nummer en ligger et mer grunnleggende problem nummer to:

Hvis man anvender grunnleggende inversteringsteori på investeringer i reduserte utslipp (for eksempel i form av ny elektisk bilpark, atomkraftverk, bygging av renseanlegg), vil man ofte konludere med at de ikke er lønnsomme for samfunnet. Dette er tilfelle selv uten det hyppig diskuterte problem nummer en.

Villigheten til å foreta en investering påvirkes av tre forhold: investeringens størrelse, forventinger om tidspunktet og størrelse på verdiskapningen investeringen vil gi, samt risikoen knyttet til realiseringen av disse verdiene. Disse forholdene er like viktige både for private investorer og bedrifter som for staten når den investerer skattebetalernes penger.

Investeringsanalyse handler som kjent om å skaffe til veie informasjon om disse tre forholdene for så å beregne om investeringen bør gjennomføres eller ikke, og i hvilken form. For investeringer som har til hensikt å begrense de negative virkningene av klimaendringene, har vi i dag stor mangel på informasjon, spesielt på de to siste områdene.

Forskerne har ganske gode estimater på hvordan temperaturen vil utvikle seg gjennom dette århundret, gitt at vi ikke foretar oss noe. Allikevel vet vi langt mindre om hvilke faktiske virkninger dette vil få (og hva det vil koste) når klimaendringene setter inn. Spesielt vet vi ikke hvor effektive investeringene vil være når det kommer til å snu utviklingen eller begrense skadene den fører med seg.

Siden vi vet for lite om disse fundamentale forholdene er det vanskelig å rettferdiggjøre kostbare klimatiltak. Det skaper problemer for politikere som vil overbevise folk om at disse investeringene er riktige. Dette stikker også kjepper i hjulene for representanter i internasjonale klimaforhandlinger som skal binde seg til utslippsreduksjoner på en troverdig måte.

Ser man på klimaproblemet fra dette investeringsperspektivet, er det tydelig at det må satses på forskning som kan få mer klarhet i disse tallene. Slik kan vi bli sikrere på at konsekvensene av å ikke gjøre noe er fatale. Ingenting er så ødeleggende for viljen til å gjøre noe med kliamendringene som håpet om at vi kan leve med dem. Dette håpet må kveles med fakta.

Løsningene

De få klimainitativene som hittil er forsøkt, har ikke vært fundert i problemets kjerne og har derfor hatt liten effekt. For eksempel eksisterer det i dag både nasjonale mål og internasjonale avtaler med målsetninger om utslippskutt, men siden vi til nå ikke har klart å beregne nytten av klimainvesteringer og dermed hvilke investeringes som bør foretas, finnes det ingen plan for hvordan målene faktisk skal nås. Uten noen plan med reell substans er disse målene kun tomme ord uten troverdighet.

Utslippskvoter har også fått mye oppmerksomhet og blitt prøvd. Vi vet at kvoter, brukt på riktig måte, er en effektiv metode for å redusere utslipp, men kvoter kan kun virke etter at vi har bestemt hvordan og hvor mye vi skal investere, både gjennom aktive tiltak og gjennom redusert forbruk. I tillegg må kvotehandelen og forbrukerne overvåkes av et internasjonalt lovverk vi i dag ikke har. Et kvotesystem uten disse fundamentale ingrediensene er i beste fall ubrukelig. Potensielt er det skadelig.

Det er grunn til å være veldig pessimistisk, og mye mer is vil smelte før noe vil skje. Årsaken er at det er vanskelig å gjøre en god investeringsanalyse for utslippsreduksjoner og derfor umulig å rettferdiggjøre tiltak. Handlingslammelsen vil vare helt til vi kan produsere tilstrekkelige beregninger for hva klimaendringene egentlig betyr og hvor effektivt vi vil være i stand til å stoppe dem. Det kan ta en stund.

For nasjonale myndigheter og internasjonale organer med mulighet til å påvirke nasjonale beslutningsprosesser, må det være første prioritet å skaffe til veie denne informasjonen. Det må forskes enda mer. Først når investeringsanalysen er gjort, kan det mobiliseres internasjonal politisk vilje til å sette felles mål, bygge et så robust kvotesystem som mulig og håpe på at rike land er villige til å gi litt mer enn de får tilbake. Det er mye å be om.